Dette spørsmålet ble stilt 26.11.2011 og ble besvart 1.12.2011.

Spørsmål:

Etter at det forferdelige terror angrepet som rammet Norge, så mistet jeg en venn , og før det i noen mnd , mistet jeg en venninne også. Jeg tror at jeg sliter med dødsangst nå , jeg tenker mye på døden , og er veldig redd for å dø !! , Noen ganger seg ser jeg på speilet og tenker , alt det kjøttet på aniskte mitt , bein arm , og mine øyne , kommer til å blir gravd ned på baken og alt blir borte ? ... Å jeg blir veldig lei meg vis noen gifter seg eller får barn , da tenker jeg nå har dem blitt voksne , og barn dommen demmes er bort , jeg får sånne tanker helle tida jeg og mine venner synes det er rart at jeg tenker slikt jeg er bare 17 åring , + at jeg noen netter kommer de døde å i mine drømmer... jeg vet ikke om jeg trenger er en psykolog eller er det vanlig å tenke sånt ?

Innsendt av jente 17 år

Svar:

Hei jente 17 år.

Noen mennesker kan oppleve perioder i sine liv hvor en har et stort fokus på døden: Hva skjer etterpå, hvorfor lever vi, hvorfor døde akkurat den og den osv. Dette er ikke uvanlig. Det er heller ikke uvanlig at en får slike tanker knyttet til at en opplever dødsfall, og spesielt plutselige og uventede dødsfall.

Hvis dine problemstillinger på dette området er slik at det går ut over din daglige fungering (slik jeg får et inntrykk av i innlegget ditt her), så vil jeg råde deg til å snakke med en voksen person om dette. Om du velger å snakke med en av dine foreldre, en annen voksen i din slekt, en voksen utenfor slekta (en lærer på skolen, rådgiver på skolen, helsesøster) er det bare du selv som kan avgjøre. Mitt råd til deg er i alle fall at du gjør dette, slik at du gir deg selv en mulighet til å sortere i de tankene du har om disse temaene. Å gå rundt alene med slike eksistensielle tanker (tanker rundt liv og død og egen eksistens) er svært sjeldent spesielt lurt. Å tillate seg å dele disse tankene med en voksen person som du kan utvikle et tillitsforhold til over tid, kan gi deg en langt bedre innsikt i hva dette handler om. En voksen kan også hjelpe deg med å finne ut av om disse tankene er uvanlig sterke hos deg, slik at du bør vurdere å oppsøke hjelp fra en fagperson - eller om dette er tanker som både er forståelige og som du kan gjøre noe med gjennom samtaler med andre.

Som sagt så er det naturlig å bli opphengt i døden (og livet) når en har opplevd tap av nære mennesker. Dette vil i så fall gå bort etter en tid. Jeg tenker at det uansett vil være lurt av deg å snakke med en voksen person om dette, slik at du slipper å føle deg så alene om disse tankene. Å ha en voksen person som støttespiller og samtalepartner i en vanskelig livsfase, kan gi deg en verdifull innsikt i deg selv og dine egne behov.

Lykke til framover!

Med hilsen psykologen

< Tilbake