Dette spørsmålet ble stilt 6.8.2010 og ble besvart 11.8.2010.

Spørsmål:

Jeg trenger litt hjelp! (Dette ble langt)

Jeg er en 16 år gammel gutt, det er bare det at jeg er født i en jente kropp. Jeg har levd som en jente fram til nå. Først for en tid tilbake klippet jeg mitt lange, blonde hår til kort gutte frisyre. Jeg har ikke snakket med noen om det at jeg er tildelt feil kropp.

Det er ikke lenge siden jeg skjønte at noe var galt. Riktig nok har jeg aldri følt meg komfortabel i skjørt og kjoler, utringninger, sminke eller lignende, men jeg har ikke sett på det som noe unnaturlig, jeg var vel bare en "tomboy". En hvilken som helst gutt kunne tatt på seg hva som helts fra skapet mitt uten at det hadde vært noe rart. Det er riktig nok fra jenteavdelingen, men det ser ikke sånn ut.

Først i Mars i fjor begynte jeg å føle at noe ikke stemte. Alle de andre jentene i klassen min hadde begynt med sminke, sterke parfymer, litt utfordrene klær, og ikke minst; de var blitt guttegærne. Alle utenom meg, noe som gjorde at jeg ble litt som et femte hjul. Ingen mobbing eller noe sånt, jeg var bare der, men aldri nødvendig. Alltid hjemme hver kveld, aldri invitert hjem til noen. Da fikk jeg mye tid til å tenke. Det var da jeg skjønteat jeg likte jenter, men jeg fikk ikke "lesbisk" til å passe meg. I januar i år fant jeg masse forskjellige LGBTQ-collaborations på youtube(beaverbunch, 5awsomegays). Der hørte jeg masse om det å være queer eller queergendred og tenkte at det passer meg... Via dem fant jeg flere FTM, blandt annet youtube.com/itsTtime2010som har hjulpet meg en del. De dokumenterer sine behandlinger på testosteron og jeg var så misunnelig. De viste resultater av operasjoner hvor de hadde fjeret brystene, og om hysterectomy! Snakket om alle effektene av testosteron og hvordan de hadde kommet ut for familie og venner.

Jeg har gjort en del research og funnet ut en del om hvordan det fungerer i Norge. Jeg har funnet ut en del hos lfts/hbrs sin hjemmeside. Så det er ikke det jeg trnger noe særlig hjelp med. Det er det at jeg må fortelle familien min om dette. Jeg trenger noen å snakke med, en psykolog, men jeg vet ikke hvordan jeg kan gjøre det uten å fortelle foreldrene mine hvorfor. Jeg har lenge siklet over "binders" som jeg har funnet hos amerikanske Underworks, men jeg har ikke funnet noen i Norge. Det er så mye jeg ikke kan få gjort før jeg forteller dem. Å sette alt på vent fram til jeg flytter hjemmefra er ikke noe alterniativ. Jeg trenger virkelig hjelp.

Moren min har nok begunt å skjønne at noe er galt. Jeg nekter å bade offentlig, jeg vil ikke være med på feiringer, jeg er mye hjemme, smiler lite. Alt dette har hun påpekt. Jeg vil ikke bade fordi jeg vil ikke ha på bikini eller badedrakt(hun lar meg ikke bruke badeshorts for "det er for gutter"). Feringer/bursdager betyr kjoler, som jeg ikke vil bruke. Jeg utvikler stadig mer depresjon og angst fordi jeg helst vil bli sett på som gutt og det blir jeg ikke fordi jeg ikke sier noe. Derfor er jeg ikke glad i å gå ut.

Det jeg lurer på er derfor:
Hva kan jeg gjøre?
Jeg er 16, kan jeg se en psykolog uten at foreldrene mine må vite hva det handler om(har psykologen taushetsplikt overfor dem også)?
Jeg tar all hjelp jeg kan få. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå...

Tusen takk!

Innsendt av jente 16 år

Svar:

Hei jente 16!

Det virker som du har undersøkt mye rundt dette og har kommet frem  til et klart svar vedrørende din kjønnsidentitet. Dette er bra. Det er også bra at du velger å skrive inn til Klara Klok for å få satt ord på noen av tankene dine og søke råd og veiledning.

Flere kvinner og menn (spesielt fra barndom og pubertet) lider av at de har en kjønnsidentitet som ikke passer inn med kroppen. Mange lider så kraftig at de utvikler tilleggssymptomer som angst og depresjon. Får man riktig hjelp fra noen profesjonelle, så får man hjelp til å komme seg igjennom det som man synes er vanskelig og selvmordstankene vil gradvist forsvinne.

Transseksualisme er følelsen av å være født i feil kjønn/kropp, det er følelsen av å ikke passe inn sjelelig og sosialt. Følelse av avsky for, og ofte utilstrekkelighet ved, eget anatomisk kjønn ledsager vanligvis lidelsen. Mennesker med diagnosen transseksualisme opplever fra barndommen eller puberteten at de psykisk og sosialt tilhører det motsatte kjønn, dvs. motsatt av hans eller hennes medfødte kroppslige kjønn.

Oppveksttiden kan ofte bli forvirrende og vanskelig både for personen selv og dens familie. De problemene som en del personer i denne gruppen opplever er så alvorlige at det blir en stor psykisk påkjenning. Med stor psykisk påkjenning så menes det at mennesker i denne gruppen ikke har et patologisk fenomen (psykisk lidelse), men det skaper store problemer for den psykiske helsen når det somatiske kjønn ikke stemmer overens med den psykologiske kjønnsidentiteten. Noen personer i denne gruppen har ikke noe minne av at de noen gang har kjent at de har tilhørt noe annet kjønn en det de opplever å være. Dette innebærer at man vanligvis beskriver diagnosen som et "Nature mistake".

For de som vil falle under diagnosen transseksualisme så handler dette grunnleggende om identitet, og har ingenting med seksuell orientering å gjøre. All erfaring med behandling av personer med denne diagnosen viser at denne følelsen av å være i feil kropp ikke er noe som "går over", men at det er en livslang prosess og ubehaget av å leve i feil kropp blir så sterkt at man før eller senere må søke støtte. 

Du bør komme i kontakt med en flink allmennpraktiserende lege som kan samtale med deg, undersøke deg og etterhvert eventuelt henvise deg til en passende instans. Det er måten å gå fram på. Siden du er 16 år gammel kan du ta kontakt med en lege på egenhånd. Dette kan virke intimiderende i starten, men vil gå over og føles som en lettelse når du man merker at man vil bli møtt med respekt og forståelse av ens behandlere. Det viktigste er at du klarer å være ærlig om hvordan denne identitets-problematikken plager deg.  Du kan gjerne ta med kopi av innleggget ditt fra klara Klok hvis du har problemer med å ordlegge deg. Det samme tipset gjelder når du skal fortelle dette til dine foreldre. Det kan ofte gjøre det enklere å sette seg inn i din situasjon og forstå din problemstilling. Husk at jo mer du forteller, jo lettere vil det bli å hjelpe deg. Det kan være en god ide å snakke med foreldrene dine på et tidspunkt hvor dere er i nøytralt humør og dere har tid til å prate. Det er nok stor sannsynlighet for at dine foreldre har en viss anelse om din problemstiling, men det er alltid bra å ta det opp på en rolig og ryddig måte slik at de får tid til å fordøye det.

Er det slik at du ønsker å skifte kjønn i fremtiden, så er det mye du skal tenke igjennom. Er du overbevist om at det er det riktige å gjøre, så er det heldigvis hjelp å få for personer i din situasjon. Å skifte kjønn er dog en omstendelig prosess som kan ta lang tid for å kvalitetssikre at det ikke taes noen hasteavgjørelser.  

Når psykolog, lege eller psykiater har snakket med deg om din problemstilling så vil han eller hun sende en henvisning til GID-klinikken på Rikshospitalet og man vil bli innkalt til konsultasjonstime hos psykolog og psykiater (med ekspertise innen dette feltet) der. Det første som venter, er en innkomstsamtale for diagnostisk vurdering.. Så følger en «utredningspakke».

Det dreier seg om blant annet å bekrefte diagnosen transseksualisme, og i forhold til sosiale eller psykiske problemer. Man vil så ha jevnlig kontakt med psykolog og psykiater i en evalueringsperiode som vanligvis varer i et år. Behandlingen av personer med transkjønnethet i Norge følger behandlingsmodellen "Standards of Care". Denne behandlingsmodellen er anerkjent i de fleste vestlige land. Standards of Care har sin opprinnelse fra Harry Benjamin International Gender Dysphoria Association. Harry Benjamin var en tyskamerikansk lege som gjorde mye for å forbedre behandlingen av personer med transeksualitet/transkjønnethet. Under behandlingsperioden blir pasientene rett og slett bedt om å være den de er. Prosessen handler å få bekreftet sitt kjønn. Det er viktig å være klar over at behandlingen er individuell så det kan være store variasjoner i hvor raskt man kommer videre i prosessen ut i fra medisinske vurderinger.

Når klienten har fått diagnosen transseksualisme, og GID - klinikken ved arbeidsgruppen ved Rikshospitalet anbefaler kjønnskorrigerende behandling, vil man bli undersøkt hos endokrinolog (hormonspesialist). Dersom det ikke er til hinder for videre behandling, vil man begynne den hormonelle behandlingen. Det kan være greit å nevne at hormonbehandlingen kan oppleves som å gå gjennom en ny pubertet - følelsene er mange og sterke.

I løpet av evalueringen forventes det at klienten starter virkelighetserfaringen ("Real Life Test"). Det er for å se om klienten mestrer situasjonen i samfunnet som det kjønn klienten opplever at han/hun er. Etter et til to år på hormonell behandling, vil man bli satt opp til kirurgisk behandling, dersom den tverrfaglige gruppen mener at det er forsvarlig. Ettersom dette gjøres på Rikshospitalet dekkes dette av det offentlige. Alle som får diagnosen transseksualisme og behandling på Rikshospitalet får et nytt personnummer som betyr at de blir juridisk likestilt med alle andre kvinner og menn. Det betyr at de både i sin grunnleggende opplevelse av hvilket kjønn de er og det juridiske kjønn er en mann eller kvinne.

Den beskrevne saksgangen vil ta ca 3 - 4 år, men kan variere ut i fra at det er individuell behandling. Flere faller også av underveis. De er usikre på hva de går til, og ombestemmer seg, eller er fornøyde med den hjelpen de fikk forut for en operasjon. Mange som har gått igjennom en slik operasjon opplever det som en livsendrende prosess. Dette løser jo ikke alle problemer. Men ett svært viktig problem er løst for mange.

Det er i dag ca 400 personer som har gjennomgått en kjønnskorrigerende behandling i Norge og fått nytt juridisk personnummer, som betyr at de er likestillt juridisk som mann og kvinne på samme måte som andre kvinner og menn i samfunnet . De siste årene er det blitt utført 15 -20 kjønnskorrigerende operasjoner hvert år ved Rikshospitalet. For å få mer informasjon om hvem du kan henvende deg til for å få hjelp og utredning i forhold til en fremtidig kjønnsskifte, så kan du ta kontakt med Landsforeningen for transkjønnede: Sjekk hjemmesiden www.lfts.no. Du kan både lytte, lese og lære litt mer om transkjønnethet på denne linken. Foreningen for transpersoner har sin egen side som du kan kikke på hvis du går inn på denne linken. Jeg vil også anbefale deg å kontakte Institutt for Klinisk Sexologi og terapi på denne linken. Her har de erfarne behandlere som har spisskompetanse på områder som kjønnsidentitet og seksualitet og du kan kontakte dem, skrive om din situasjon på denne linken. Behandlerne her vil også kunne veilede og hjelpe deg og din familie i løpet av denne prosessen.  

Når det gjelder psykologen og taushetsplikt så kan jeg nevne at all helsepersonell har taushetsplikt om pasientens helse, sykdom, behandling og andre personopplysninger. Pasienten kan samtykke til at taushetsbelagte opplysninger gis videre. For personer som er over 16 år og som ikke er i stand til å samtykke til helsehjelp, kan nærmeste pårørende samtykke til at helseopplysninger gjøres kjent for andre. Er pasienten mellom 12 og 16 år, skal opplysninger ikke gis til foreldrene eller andre med foreldreansvaret når pasienten av grunner som bør respekteres, ikke ønsker dette. Utgangspunktet etter psykologloven § 21 er at psykologen har yrkesmessig taushetsplikt i forhold til opplysninger om folks sykdomsforhold eller andre personlige forhold som han/hun får kunnskap om under sin psykologvirksomhet. En lege har tilsvarende yrkesmessig taushetsplikt. Pasientrettighetsloven § 3-4 har imidlertid et nytt i tredje ledd, hvor det heter at informasjon som er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret, likevel skal gis til foreldrene eller andre med foreldreansvaret dersom pasienten er under 18 år. Bestemmelsen innebærer at dersom en pasient under 18 år og vurderes som suicidal, har stukket av eller er innlagt på grunn av livstruende tilstand, skal legen alltid informere foreldrene. Skulle man f.eks. begynt  på hormonell behandling eller gjøre kjønnsaltererende kirurgiske inngrep før fylte 18 år så måtte foreldrene dine måtte opplyses om dette.

De overnevnte reglene gjelder alt helsepersonell. Du skal med andre ord være trygg på at den informasjonen du gir dine behandlere ikke blir videreformidlet til andre med mindre du er umyndiggjort, er under 16 år eller er suicidal, er innlagt pga livstruende skade, har stukket av eller har samtykket til det. Hvis det viser seg at denne informasjonen blir videreformidlet, uten at noen av de overfylte punktene er oppfylt, så er det et brudd på helsepersonellloven og bør meldes i fra om.

Husk at på et eller annet tidspunkt så vil du måtte snakke med foreldrene dine om dette. Jeg forstår at dette kan virke vanskelig og skremmende, men det er ikke noe som kan ugåes og jo lengre du venter med å fortelle dem det, jo vanskeligere kan det føles.

Mens du venter på annen hjelp kan du også ringe Mental helse sin hjelpetelefon på tlf: 116 123. Hjelpetelefonen er et døgnåpent tilbud for alle mennesker, uansett alder. Tjenesten har fast ansatte vakter som betjener linjene 24 timer i døgnet - 365 dager i året. Det er gratis å ringe. Du kan også ringe Røde Kors sin hjelpetelefon for barn og ungdom på tlf: 800 333 21. Det er gratis å ringe fra fasttelefon og mobil. Telefonen er åpen mandag til fredag fra klokken 14.00 til 20.00. Denne tjenesten er også anonym.

Håper dette var til hjelp for deg og at du skaffer deg den nødvendige behandlingen! Det er mange gode og profesjonelle behandlere der ute som du kan stole på.

Vennlig hilsen psykologen

< Tilbake