Dette spørsmålet ble stilt 4.9.2010 og ble besvart 9.9.2010.

Spørsmål:

Hei Klara.
Først må jeg begynne og takke for den fine siden deres! Har brukt denne siden for å stille spørsmål om alt mulig siden jeg var kanskje 14 år! SÅ TAKK.
over til meg. Jeg er ei jente på 23 år.. har egentlig siden tidlig ungdomsårene slitt med depresjon, går på medisin for det. som regel har jeg ok perioder, hvor livet er stort sett fint og leve. men nå er jeg inne i en tung periode.

jeg har en kjæreste, vi har vært sammen i 8 år. altså så lenge jeg kan huske omtrent. vi har stått sammen i tykt og tynt, og har det stort sett veldig fint sammen.
bortsett fra 2 ting..
det ene.. helt siden vi møttes har jeg merket at han er veldig lite sosial. han møter ikke kompisene sine ofte.. noen ganger bare en helg på en hel mnd. altså svært sjelden.. slik har det alltid vært.. han har latt meg møte mine venner, da jeg har behov for det.. men han gjør alt han kan for å unngå å møte de.. nå som mange av de har fått kjærester, og mange av mine venner spørr om vi som par skal møtes, blir han NESTEN aldri med.. finner på unnskyldinger, så må jeg igjen finne på domme unnskyldinger til mine venner.. jeg hater det. hver gang han sier han ikke vil, blir jeg like skuffer hver gang.. nå har jeg også begynnt og bli litt irritert.. så blir han irritert.. osv.. han ønsker heller ikke møte min familie eller slekt.. nå skal det sies at han møter min nærmeste familie oftere enn mine venner, men allikevel.. han vrir seg unna.. for eksempel bursdager.. eller konfirmasjoner.. nei, han vil ikke.. han sier rett ut at han synes det er drit kjedlig, og at han ikke gidder.. jeg blir lei meg.. hver gang.. prøver og overtale han osv.. men det hjelper ikke..

jeg begynner og bli sliten av det.. jeg hører om andre som drar på hyttetur, ferieturer osv med andre par.. som kan gjøre noe sammen med andre.. men det gjør vi ALDRI.. kun meg og han.. vi har vært sammen i 8 år.. og blir lei meg av å tenke på at livet skal fortsette slik.. aldri være med andre, kun meg og han.. hele livet..
vet ikke hvorfor han ikke liker og møte mine venner, slekt.. men tror rett og slett han synes det er kjedlig.. og så har han ikke behov for å være sosial.. han synes vi 2 har det så fint alene.. vi har jo det, men man blir faktisk lei av det også..

over til en annen sak..
for 5 år siden møtte jeg en annen gutt.. en liten "flørt" som varte en 1 mnd.. i denne perioden gjorde jeg det slutt med typen min.. noe som gikk svært hardt innpå han.. jeg knuste hjerte hans den gangen, det vet jeg.. og hater meg selv for det.. hver dag hater jeg meg selv for det.. men jeg var usikker på mine følelser, og trengte en pause..
mye av dette har ikke en gang noe med denne andre gutten og gjøre.. men han gjorde mine følelser enda mer usikker.. jeg fant fort ut at denne andre gutten ikke var noe og samle på, og flørten gikk fort over kan du si.. etter en stund ble jeg sammen med kjæresten min igjen..

men det som plager meg er at han fremdeles ikke har glemt han.. det dukker stadig vekk opp ting om han, siden de nå har noen felles venner.. enten kommer han på en fest som kjæresten min hadde tenkt seg på, eller begynner på fotballlage han skulle begynne på, ser han på kjøpesenter osv.. hver gang noe av dette sjer, så ja.. kommer alle følelsene hans opp igjen, sviket og ja.. alt.. så blir han sint, lei seg, skuffet, irritert.. u name it.. å jeg, milt sagt blir knust.. jeg blir så lei av å bli mint på han andre gutten, 5 år etter så er han fremdeles ikke glemt.. og jeg blir "straffet" for noe jeg gjorde for 5 år siden..
dette gjør at jeg tenker ofte på det.. jeg er redd noe dukker opp, vet ikke hva.. men jeg er redd, nesten hver dag, for at han blir mint på oss.. og for at jeg igjen på høre alt det jævlige jeg gjorde..
jeg lå med denne andre gutten, og det fikk han vite gjennom felles venner.. dette knuste han, han ble sint.. men innrømmet at han hadde gjort det samme(altså hatt sex med en annen jente da det var slutt)

jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.. siden jeg skriver dette har det skjedd igjen.. han er blitt mint på oss, og kjæresten min vil ikke prate til meg.. han svarer kort på mld og tar ikke tlf.. jeg blir så lei meg.. for han får meg til å få skyldfølelse hver gang.. men jeg klarer snart ikke mer av denne skyldfølelsen.. den spiser meg opp..
5 år er lenge.. og det blir ikke bedre..
han andre gutten kommer ikke til og forsvinne.. han bor i samme by, har samme kompiser.. så lite og få gjort noe med..

jeg er så sliten.. og hjelper absolutt ikke på depresjonen som jeg sliter med..

nå får du sikkert inntrykk av at alt er galt med kjæresten min, men det er ikke det.. mye er bra, det meste.. det er jo derfor vi er sammen.. for jeg elsker han.. men det er disse 2 tingene som plage meg mye.. og som jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med.. spesielt det siste..

hilsen jente 23.
(redigert)

Svar:

Kjære deg.

Jeg vil anbefale deg å snakke med kjæresten din om hvor leit du synes det er at dere ikke gjør ting sammen med andre. Fortell han at det er viktig for deg at dere deltar i sosiale sammenhenger. Og spør om han kan være litt mer med, fordi du har lyst til at dere skal oppleve litt sammen med andre.
Om det ikke nytter så vil jeg anbefale deg å regelmessig være sammen med venner, uten han.
Den beste medisin når en er deprimert er å komme seg litt ut bland andre, slik at en får gode opplevelser og selv kan bidra i sosiale lag. Det er forøvrig noe alle har behov for. Vi er jo flokkdyr ; )

Når det gjelder episoden for fem år siden.
Her vil jeg anbefale deg å være helt tydelig på at du ikke ønsker høre mer om dette. Det er fem år siden, og du skal ikke gang på gang bli konfrontert med noe som har vært.
Han ønsket å bli kjæresten din etter pausen. Og etter litt tid er det viktig å legge bort det gamle og gå videre.
Jeg synes også det er leit at du den dag i dag hater deg selv for det som skjedde. Jeg synes du også skal legge det bak deg. Alle kan gjøre feilgrep. Ikke straff deg selv for det i år etter år!

Jeg håper dere kan få en god samtale, slik at dere sakte, men sikkert kan gå videre. Gjerne være mer sosial sammen og hver for dere, pluss legge vekk den hendelsen som ligger langt tilbake i historien.

Lykke til videre : )
Vennlig hilsen helsesøster.

< Tilbake