Dette spørsmålet ble stilt 27.8.2010 og ble besvart 3.9.2010.

Spørsmål:

Hei!

Jeg er en 17 år gammel jente som for ca. 1-2 år siden var sammen med en gutt på samme alder. Han slo meg, kontrollerte meg på ALLE måter (hvem jeg fikk snakke med, hva jeg fikk gjøre, hvem jeg fikk se på, sminke, utseende, osv.). Han jugde om utrolig store ting, forfalsket meldinger og lot meg bokstavelig talt leve på en løgn jeg ikke vil gå inn på i et helt år. Jeg vil gå så langt som å si at han hjernevasket meg totalt. Jeg sluttet med hobbyene mine, kuttet ut alle venninnene mine og gjorde det dårlig på skolen. Han var alt som stod i hodet mitt. Jeg måtte gjøre alt han ville, måtte gjøre han glad og vise han at jeg ikke kunne leve uten han.

Når jeg tenker tilbake var han den type kjæreste ingen vil ha eller fortjener å ha.

Men det hendte at han noen ganger var snill mot meg, gjorde alle de koselige tingene jeg drømte om og jeg elsket å være med han når han var snill.

Jeg anmeldte han ikke fordi jeg ikke ville.

Jeg er nå i mitt andre år på videregående skole, han går ikke på samme skole, og vi har ingen felles venner eller ser hverandre nesten aldri.

En ny gutt i livet mitt nå er ikke tenkelig. Jeg bærer et sinne konstant mot alle gutter jeg ikke er venn med, og legger ikke skjul på det. Jeg liker ikke at gutter jeg ikke er venn med kommer i fysisk kontakt med meg, og skyver de unna. Jeg "vet" helt sikkert at alle gutter er idioter og akkurat som eks-kjæresten min innerst inne.

Det som plager meg og sliter meg veldig ut, er at jeg på en måte savner eks-kjæresten min. Jeg gråter ofte over det, for jeg vil ikke ha sånne følelser, og det får meg til å føle meg dårlig og gir meg dårlig samvittighet. Jeg vet at hvis jeg fikk sjansen hadde jeg ikke blitt sammen med han igjen, men jeg vil at han skal like meg, og jeg vil vite hva han driver om dagene fordi det får meg til å føle meg trygg.

Jeg vet ikke om det er fordi jeg da vet at han ikke pønsker på noe ondskap. Eller fordi jeg faktisk har følelser for han enda?

Han er min første og eneste ordentlige kjæreste, og jeg var så utrolig forelsket i han. Jeg tror jeg elsket han på ordentlig. I det siste har jeg begynt å tenke på hvordan han lukter, alle detaljer jeg likte ved han og ting vi pleide å gjøre. Jeg vil ikke tenke på de tingene. Når jeg er på steder jeg vet det er en sjanse for at han kan dukke opp, håper jeg det på en måte, og jeg blir spent, men det har hendt at han dukker opp, og jeg begynner å skjelve av redsel og vil bare vekk. Jeg forstår ikke hvorfor jeg ikke hater han slik jeg gjorde før?

Jeg ville satt pris på et litt utfyllende svar ettersom jeg føler ikke jeg har fått noen bra svar tilbake de siste gangene. På forhånd, takk!
(redigert)

Svar:

Hei!

Det jeg vil råde deg til, er at du snakker med en som kan hjelpe deg til å jobbe med dine følelser slik at du kan komme videre i livet ditt. Det du har opplevd har satt sine spor, og det er ikke uvanlig at man i ettertid kan slite med tanker som de du forteller om her. Det blir et elske - hate forholde hvor man slites med motstridende følelser.

Det er vanskelig å gi gode råd i en slik situasjon, fordi dette ofte er ting man trenger tid til å jobbe med, ofte i samarbeide med en annen. Det kan være helsesøster eller terapeut.

Du har mye sinne i det overfor gutter, og lar det negative du har opplevd med din eks gå ut over dem. Det vil ta tid før du kan klare å føle tillit til menn. Du har dessverre vært så uheldig å treffe på en av de få som ødelegger for resten.

Jeg håper du søker hjelp, slik at du kan få muligheten til å jobbe med det du nå sliter med, og kan legge hele denne affæren bak deg en gang for alle.

Lykke til!

Hilsen helsesøster.

< Tilbake