Dette spørsmålet ble stilt 25.8.2010 og ble besvart 1.9.2010.

Spørsmål:

Jeg har grått mange våte tårer ikveld da jeg fikk vite av mamma at det å bytte språk på skolen ikke går. Jeg har ingen aternativer, jeg må ha språket to timer hver uke.
For meg er de to timene et rent helvette.

Det startet i 8, da jeg ikke hadde peiling på hva jeg skulle velge, og valgte språk. Jeg fikk fra starten av et helt elendig forhold til både språket og ikke minst læreren, og ikke for å glemme klassen. Jeg var altid den som satt alene i en krok og ikke klarte å følge med pga læreren. Han er helt forferdelig. Mot meg. Jeg var altid den som måtte lese høyt pga han så jeg sleit med det. Og jentene fnisa, og guttene lo. Jeg hatet disse timene. Jeg gruet meg, og gråt. Jeg ville ikke lære språket, og jeg ville ikke til timene. Jeg klarte heller ikke ta opp problemet mitt med kontaktlæreren min, og det førte til at jeg begynte å skulke timene. Når jeg begynte i niendeklasse, skulket jeg ALLE språktimene. Jeg fikk advarsler, men jeg brydde meg ikke, jeg ville ikke til timene. Dette ødela alt for meg. Da jeg først prøvde, sent på året var det helt forferdelig. Alle stirra, for folk trodde jeg hadde slutta. Til og med læreren. Og jeg måtte selfølgelig lese mange sider høyt, mens alle lo, til og med læreren. Var dette en slags straff fra han?
Jeg bestemte meg da for å aldri komme igjen.

Helt til nå i tiende, da jeg nå har bestemt meg for å gjøre det veldig bra i år, ikke skulke noe. Men selfølgelig er språket problemet. Jeg har ingen kjangs til å følge med i timene, det går ikke. Alle kan snakke språket, jeg kan ikke engang grunnleggende. Derfor frykter jeg disse timene ekstremt, jeg hater det, virkelig. Siden det frister å begynne å skulke igjen, og siden frykten på at jeg komme opp eksamen, tok jeg opp problemet med kontaktlæreren min. Det eneste aternativet var å bytte, og hun skulle snakke med rektor om det.

Og ikveld hadde hun ringt mamma, og fortalt at det ikke går siden jeg ikke har skavanker som dysleksi, eller andre sykdommer og gode grunner.
Rettere sagt MÅ jeg til disse timene to timer i uka. Og jeg hater det. Jeg gruer meg, jeg vil ikke lære, jeg har ekstremt frykt mot språket, jeg har ingen kjangs, jeg klarer ikke lære meg språket på et år under disse forholdene.
Samfunnet har bestemt at jeg må pines to timer i uka. Jeg må gjøre ting jeg har frykt for, og er veldig redd for. Jeg kan ikke komme meg unna, det bestemmer samfunnet.
Jeg kan skulke, men det vil ødlegge STORT for meg. Og det vil jeg ikke.
Jeg må rett å slett komme til timene, pines og gråte mye på kvelden, og håpe på at jeg ikke kommer opp til eksamen i faget til våren.
Lærere og folk tror jeg er en lat slubbert pga dette, jeg orker ikke ta opp en kamp jeg vil tape.

Syns du jeg bare er ekstremt lat som ikke gidder, feig eller hva. Må bare få vite hva du syns, jeg har ingen andre å snakke om dette med...

Innsendt av jente 14 år
(redigert)

Svar:

Hei.

Ut fra hva du beskriver høres det ut som læreren i det faget ikke tar hensyn til at du henger etter og er usikker. Videre er et veldig leit at han ler og tillater at de andre ler.
Dette synes jeg du skal fortelle til kontaktlæreren eller rektor på skolen.
Jeg vil også anbefale deg å snakke med rådgiver eller sosiallærer, slik at du får gi uttrykk for hvordan du har det. Du skal ikke bli ertet, selv om du henger etter.

Ellers kan jeg dessverre ikke uttale meg om reglementet. Det er derfor det er viktig at du snakker med skolen.

Jeg vil anbefale deg å møte opp og gjøre ditt beste. Hvis noen sier noe dumt så forsøk å ikke bry deg om det, evt si at de ikke har noen rett til å åpenlyst kritisere deg.

Lykke til : )
Vennlig hilsen helsesøster.

< Tilbake