Dette spørsmålet ble stilt 24.2.2010 og ble besvart 2.3.2010.

Spørsmål:

Hei Klara!

Huff..Livet er ikke lett.
I dag har jeg vært på skolen. Jeg går på sykepleie, første år. Vi var på øvelsespost i dag. Jeg lå i senga og skulle være pasient. Det gikk fint i fem minutter...Men så begynte jeg å skjelve. Jeg klarte ikke puste, lå å ristet. Følte meg veldig dum. En av lærerne satt seg ned ved siden av meg, og holdt meg i hånda, og ga meg et glass vann. Hun stilte noen spørsmål, noe som er naturlig. Men det er så vanskelig å prate. Jeg fortalte henne litt...Fikk jo helt panikk.
Fortalte at det var så mye stemmer og lyder, at jeg ikke var helt i form, at jeg ikke hadde sovet, spist eller drukket på litt over et døgn.

Nå har jeg kommet meg hjem. Jeg ringte psykologen min, og vi pratet litt om det. Hun beroliget meg litt, med at jeg synes det var veldig flaut. Noen av lærerne vet jo litt om hvordan jeg har det. Og det hjelper. De er veldig greie, omsorgsfulle,og flinke lærere.

Men jeg er veldig redd for at det skal skje igjen.. Jeg har schozoaffektiv lidelse, og går på en del medisiner. Samtidig vil jeg klare skolen. Er det dumt av meg? Er det vanlig å få angstanfall? Kommer alle elevene og lærerne vite det nå? Tenk om de ser armene mine... Hva skal jeg fortelle folk? Vil jo ikke at alle skal vite!

Vet ikke helt hva jeg skal si...Trengte å lufte hodet litt. Det er mange utfordringer. Målet er å hode meg unna sykehus, og å fortsette å klare skolen. Det er ikke sikkert jeg klarer å fullføre hele året. Men jeg har faktisk bestått ett semester:)

Vennlig hilsen jente på 22 år

Svar:

Hei,

Flott! Gratulerer med bestått semester!

Jeg forstår av det du skriver at du har bestemt deg for å klare det semesteret som du har oppnådd, og at du har bestemt deg for å klare resten av skolen også. Det er virkelig tøft gjort. Du forteller at du har en diagnose, og det er nødvendig at du tar hensyn til denne. Det er ikke dumt av deg å ta en utdanning på tross av at du har diagnosen schizoaffektiv lidelse.

Du forteller om en episode under en praksisøvelse da du fikk et angstanfall. Angstanfall kan hvem som helst få. Kanskje du var særlig utsatt for å få angstanfall nettopp i et pasient-rollespill, ettersom du har som mål å holde deg unna sykehus.

Jeg forstår av det du skriver at noen av lærerne vet om hvordan du har det. Da er de like interesserte som du er, i at du skal få mest mulig ut av skolegangen. Ingen lærere har lov til å snakke om private forhold som de får kjennskap til om sine studenter. Det er din rett at det som hendte ikke kommer ut. Og jeg håper dere i studentgruppen har en etisk forståelse av at dere ikke snakker til andre om det som skjer innenfor gruppen.

Du nevner armene dine, og stiller spørsmål om hva du skal fortelle folk. Når det gjelder hendelsen i øvelsesposten, trenger du ikke å fortelle noen om noe. Ut over dette vil jeg ikke kommentere noe om armene dine, ettersom du ikke går nærmere inn på temaet. Jeg oppfordrer deg til å jobbe videre sammen med psykologen din med både hendelsen som gjorde deg oppskaket og dine måter å mestre hverdagen på.

Du har alle muligheter til å lykkes. Du bør ta hensyn til deg selv, og ikke prøve å strekke deg lenger enn du kjenner at du tåler. Det er sikkert anledning til å overlate pasientrollen til andre i gruppen din når dere øver. Det er helt greit. Ikke kjenn deg forpliktet til å ta roller som gjør deg utrygg. Du har all grunn til å akseptere deg selv. Det er noe å trene på. Jeg ønsker deg lykke til.

Vennlig hilsen psykologen

< Tilbake