Dette spørsmålet ble stilt 20.12.2011 og ble besvart 27.12.2011.

Spørsmål:

Hei!

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre, så derfor spør jeg dere!
Jeg er ei jente på 15 år. Da jeg var mindre hadde jeg en kjempegod familie, men akkuratt nå har det blitt ganske ille.

Før jeg begynner vil jeg si at jeg har en yngre bror på 9 år.

Helt siden jeg var rundt 12-13 år, har jeg fått et ganske dårlig forhold til faren min. Han forandret seg fra å være den jeg alltid kunne stole på og få støtte fra, til å være en jeg ble litt redd for.
Han begynte å hakke og kjefte på meg nesten hver dag, og jeg gikk fra å være ei utadvendt, sosial og livsglad jente til å bli mer og mer innesluttet.
Selvtillitten min sank og sank, og jeg ble en helt annen person. Etter ett og et halvt år med dette, fikk jeg nok. Jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle ta til meg det han sa lengre, og stå opp for meg selv. Da ble ting verre, men også på en måte bedre for meg.

Det ble vel mer til at vi "angrep" hverandre verbalt. Jeg hadde fått en slags sperre, så jeg klarte ikke å la han komme nær meg lengre. Når han begynte å komme med angripene sine, slo jeg tilbake så ingenting skulle gå innpå meg. Han sa helt forferdelige ting, jeg kommer aldri til å glemme de, men det er ikke noe jeg føler for å skrive ned.
Jeg ble iallefall etterhvert sterkere og sterkere psykisk.

Nå har jeg fått tilbake en god del selvtillit - den er ikke helt bra enda, men det går bare oppover!
For en liten stund siden, begynte han desverre å være fysisk. Han slo meg ikke, men han kleip meg utrolig hardt, dro og slengte meg rundt og vridde arma mi for å ta telefonen min(slik at jeg ikke fikk ringt moren min).
Jeg torde ikke å være i huset noe mer, så jeg skulle gå ut og ta bussen til en venninne eller noen slektninger... Da stilte han seg foran gangen og blokkerte veien, før han tok tak i meg og dro meg tilbake til rommet mitt. (Ikke på en snill måte nei, det gjorde vondt og jeg klarte ikke å stå imot uansett hvor mye jeg prøvde)

Det jeg måtte gjøre til slutt var å hoppe ut gjennom vinduet, vente ute i kulda uten jakke i 1 time på moren min, og så gå inn og legge meg.
Etter denne hendelsen har jeg 0 respekt for faren min. Han har gjort så altfor mye, men det der - det var grensen. Jeg kaller han ikke engang "pappa" lengre, og snakker ikke til han noe mer.

Oppi alt dette har jeg en mor, som (etter hva jeg har oppfattet) ikke har gjort noe med problemet(/ene) uansett om hun visste hva som foregikk. Dette gjør at jeg ikke lenger stoler på henne.

Hverdagen her hjemme er vanligvis krangling. Det kommer fra alle sider, jeg krangler jeg og.
Jeg har jo en motivasjon at jeg kan flytte ut om 2 år. Jeg vet at jeg klarer 2 år til :- )

Det er bare to ting jeg lurer på:
- Jeg er så redd for at broren min skal gå gjennom det jeg gikk gjennom, det har vært så mye vondt i oppveksten min.
Moren min er veldig dramatisk, og hun har fortalt han at hun håper hun krasjer med bil( Ja, det er sant). I tillegg truer hun ham med å flytte ut.
Jeg forstår ikke at det engang er mulig, men hun er vel noe for seg selv. Selv om hun sier etterpå at hun ikke mente det, ser jeg at det virkelig går innpå han. Den lille 9-åringen der går gjennom noe jeg har vært gjennom selv - det å tenke hele tiden, på hvordan man skal fikse alt så familien ikke blir ødelagt. Det er ikke en god ting, og det er ikke noe han skal behøve å tenke på.
Jeg kan gjøre alt for den gutten så lenge han slipper det jeg gikk gjennom, men hva er det egentlig jeg kan gjøre?

- Jeg går sisteåret på US nå, så karakterene jeg får teller MYE. I det siste har jeg tenkt så mye på lillebroren min og situasjonen her hjemme at jeg faller ut, og karakterene mine synker og synker. Dette er veldig dumt, så har du noen tips til meg?

Innsendt av jente 15 år

Svar:

Hei.
Det er lurt å stille spørsmål og be om hjelp når man blir usikker på hva man kan gjøre i en vanskelig situasjon. Du gir en god beskrivelse av hvordan ting endret seg da du ble ungdom. Du husker en fin barndom og du tror også at din bror har hatt det fint til nå.

Jeg forstår det slik at du ønsker en endring i familiesituasjonen både for din egen del og fordi du er bekymret for ungdomstiden til lillebror. Det å være lillebror med så store konflikter mellom pappa og søster er også noe som påvirker hans hverdag. Du opplever også at mamma kan spre usikkerhet gjennom det hun sier til broren din og gjennom at hun ikke har hjulpet deg til å få det bedre hjemme. Det er forståelig at du da føler deg sviktet og alene med alt ansvaret. Når man blir alene med alle tankene og følelsene, så blir det også flere bekymringer for deg og en økt usikkerhet.

Dine foreldre ønsker sikkert også at dere som familie skal ha det bra. De ønsker sikkert ikke disse konfliktene som blir nå, men strever med å håndtere en ungdom i huset på en positiv måte. Det er et ansvar som foreldrene dine skal ta. Nå blir det du som blir så bekymret at det går utover skolearbeidet ditt. Ting har toppet seg hjemme og den siste hendelsen ble skremmende og krenkende for deg. Da er det naturlig at du får en økt bekymring og mister troen på dine foreldre. Men våg å fortelle dine foreldre hvordan du opplever situasjonen. Det blir ofte mange misforståelser når konfliktene øker. Et godt bidrag kan være at du viser det du skriver her. Da gir du foreldrene dine en god mulighet til å ta ansvar og få en bedre dialog med deg. De skylder deg en unnskyldning og en ny start.

Dere som familie kan få god hjelp til å få en bedre kommunikasjon og trivsel. Slik hjelp kan dere få på familievernkontoret. Det er gratis og mamma eller pappa kan selv ta kontakt for avtale. Hvis du ikke ønsker å snakke med foreldrene dine om dette, men få støtte hos andre, så kan helsesøster være en god person å snakke med. Der kan du få satt ord på din bekymring for lillebror og få hjelp til å få tilbake din trivsel og overskudd til skole. 

I det daglige kan du være en god storesøster for lillebror gjennom å snakke fint om ham og støtte ham når du kan. Det at du forteller hva du synes han er flink til og at du er glad i ham, gjør at han kanskje kan snakke med deg hvis det er noe han blir bekymret for. Dere kan også bruke tid sammen med andre slektninger og ha fokus på at dere er søsken som betyr mye for hverandre uansett hvordan foreldrene deres oppfører seg. Blir det så vanskelig at du ikke får det bedre, eller at du ikke opplever at dine foreldre lytter til deg og er villige til å tenke at de kan ta ansvar for en forandring, så si ifra til helsesøster slik at du får god hjelp. Barneombudet er også en god støtte og har mange gode råd.

Lykke til.
Vennlig hilsen Klinisk konsulent.

< Tilbake