Dette spørsmålet ble stilt 8.4.2011 og ble besvart 15.4.2011.

Spørsmål:

Hei.

Jeg er en jente på 24 år som nettopp har vært gjennom et samlivsbrudd. Jeg og ekskjæresten hadde vært sammen i 5,5 år (gift i 2 år) og har 2 barn sammen. Barna er 2 og 4 år gamle.
Forholdet vårt hadde skrantet en stund og vi slet begge med å finne tilbake til de følelsene vi hadde hatt tidligere.

Den avgjørende faktoren var at jeg klarte å tabbe meg ut i fylla på jobbfest. Jeg hadde sex med en kollega på julebordet og jeg slet i flere uker med vanvittig dårlig samvittighet. Jeg viste at vi hadde problemer i det forholdet jeg var i og jeg var veldig nedbrutt og lei alt. Jeg har alltid sett på utroskap som noe forbanna herk og jeg skuffet meg selv til de grader da jeg innså hva jeg hadde gjort.
Men utroskapen fikk meg også til å tenke. Når jeg klarte å gjøre noe sånt mot en jeg var glad i, så var det bare ikke nok følelser igjen i det forholdet jeg var i.
Kollegaen jeg var utro med var selv i et samboerforhold som var like skrantene som mitt.

Det gikk 2 helvetesuker før jeg klarte å ta steget. Jeg satte meg ned med min daværende kjæreste og fortalte ham hvordan jeg følte det. Det kom ikke som noe sjokk på han og det viste seg at vi satt med mange av de samme følelsene. Vi satt og snakket sammen i sikkert 2 timer. Vi var begge glad i hverandre, men vi var med tiden blitt mer venner enn kjærester.
Jeg valgte å ikke fortelle ham noe om utroskapen den ene gangen, litt av egoistiske grunner, men også litt fordi jeg ikke ville såre ham. Jeg ville heller ikke risikere noe "bråk" mellom oss pga våre 2 små barn.

Ukene gikk og vi planla alt fra utflytting, fordeling av omsorgsrett, fordeling av eiendeler osv. Vi søkte også om seperasjon.

Midt oppe i dette hadde jeg fortsatt en del kontakt utenfor jobb med kollegaen min. Vi hadde med tiden blitt ganske gode venner og tilbragte mye tid sammen (i begynnelsen bare som venner).
Han var fortsatt i sitt forhold og jeg hadde egentlig aldri sett for meg at det mellom meg og han var noe mer enn tiltrekning.
Det viste seg at jeg tok veldig feil og etterhvert begynte følelsene å komme. Jeg falt hardt og kanskje litt for fort.
Det tok ikke mer enn 2 uker etter mitt brudd før kollegaen min gikk ifra sin samboer. Forholdet deres hadde vært mye dårligere enn det jeg hadde vært i og for de fleste som kjente ham kom det ikke som noen overraskelse.

For å forkorte ned historien litt.
Det er nå ca 3 måneder siden bruddet mellom meg og eksjæresten. Jeg har flyttet ut.
Jeg er stormende forelsket i kollegaen min og vi har det jeg tror er det nærmeste man kommer et perfekt forhold. Han gjør meg lykkeligere enn jeg har vært på veldig veldig lenge. Faktisk lykkelige enn jeg trodde var mulig. Barna mine forguder ham og han er fantastisk på alle mulige måter. Han er hele 13 år eldre enn meg, men har barn på mine barns alder og litt oppover.

Jeg og ekskjæresten har et kjempebra forhold. Vi er bedre venner enn vi har vært på lenge og vi snakker veldig mye sammen. Jeg har vært ærlig om at jeg har truffet kollegaen min i etterkant av bruddet og de to går også veldig bra sammen. Det er ingen sjalusi og både jeg og ekskjæresten vil bare at den andre skal ha det bra.

Problemet midt oppe i dette er at jeg fortsatt får noen skikkelige "nedturer". Dager hvor jeg bare gråter, tenker på om jeg har gjort det riktige. Jeg var og er jo fortsatt inderlig glad i ekskjæresten min. Forholdet vårt har aldri vært direkte dårlig. Vi kranglet ikke noe mer enn normalt og vi hadde mange gode år og minner sammen. Jeg er ikke i tvil om at kjæreste følelsene er borte. Men det dukker stadig opp tanker om jeg prøvde hardt nok. Om følelsene var mulig å finne tilbake til. Om forholdet kunne vært redda hvis jeg bare hadde gitt mer. Jeg føler jeg prøvde og gav alt det siste halvåret vi var sammen, men alikevel kom vi liksom ingen vei.

Hvordan vet man at man har tatt det riktige valget?
Er det vanlig å ha disse sorg reaksjonene selv om det er jeg som avsluttet forholdet vårt?
Og når vil det bli bedre? Hvor kan jeg søke hjelp hvis jeg trenger samtaleterapi i forhold til dette?

Dette ble vist litt langt.
Takk for all hjelp :)

Innsendt av jente 23 år
(redigert)

Svar:

Hei!

Det er slik med alle store og små valg i livet at du aldri får vite hvordan det hadde blitt hvis du hadde tatt et annet valg. Å velge noe betyr å velge bort noe annet. Til å med å ikke velge er å ta et valg. Og felles for alle valg er at du aldri med 100% sikkerhet kan vite om du har tatt det riktige valget. Jeg tenker slik at ingen valg er bare riktige eller bare helt feil. Flere valg kan være riktige, på ulike måter. Det viktigste er å gjøre valget ditt til det riktige. Eller å gjøre nye valg som blir mer riktige for deg.

De sorgreaksjonene du har er helt normale og vanlige å ha etter et samlivsbrudd. Selv om det var du som tok initiativet til å avslutte forholdet og selv om du er lykkelig med en ny partner. Det å gjennomgå et samlivsbrudd er en dramatisk hendelse uansett. Og det er normalt å ha sorgreaksjoner og følelsesmessige svingninger i forbindelse med dette. Vanligvis går de sterkeste reaksjonene over av seg selv og det føles bedre etter et halvt års tid, kanskje før. Og etter 1-2 år er det vanlig at de følelsesmessige reaksjonene er stabilisert.

Hvis du ønsker samtaleterapi i forhold til dette kan du oppsøke nærmeste familievernkontor. Der jobber det fagfolk som kan mye om det du går igjennom nå. Det er gratis å få hjelp der og du finner nærmeste familiekontor på ved å gå inn på bufetat.no.

Lykke til!

Vennlig hilsen psykologen

< Tilbake