Dette spørsmålet ble stilt 29.11.2009 og ble besvart 4.12.2009.

Spørsmål:

Hei! eg er livredd for zombier. Det er kanskje litt dumt. Eg veit ikkje kvifor eg er det, men bare er det. Om natta er eg livredd for at ein zombie går utanfor vindauget. Eg er livredd for at forskarar kanskje lagar eit virus som går gale.

I går kveld hadde eg mareritt om at vi stoppa bilen for ei dame kom mot oss. Då ho kom inn i lyset var ho ein zombie. :( Eg vokna med ein gong og var veldig redd. Føler det litt når eg skriver ditte. Er det nokre tips om korleis eg kan fordrive denne tanken?

Eg veit at hjerna ikkje kan forestille seg noko som er skummlare en ein sjølv tåler. Men det følest som hjerna mi gjer det.
Kan noko slikt skje?

Det sliter veldig på meg. Ser bak meg på vei til bussen til skulen. Nokre gongar må eg bere ligge med augene opne om natta heilt til eg sovner. Det skjer etter 1-2 timar, og då er eg veldig trøtt dagen etterpå.

Faren min har mange planter i hagen og nokre gongar når eg vokner om natta ser eg plantene frå vindauget og dei ser ut som skummle ting.

Om natta er eg redd og vil berre snakke om det med nokren. Men neste dag orker eg ikkje snakke om det. Det følest barnselig og flaut å snakke om at eg ser syner og har slike mareritt.

Vær så snill å svar fort. Eg er desperat etter ei løysning.

Innsendt av gutt 13 år

Svar:

Hei!

Det du beskriver her er sånn som det er vanlig å ha det for en person som sliter med angst. Det er fryktelig slitsomt og skremmende å ha angst og bekymringstanker på den måten som du opplever, men det er heldigvis ikke farlig. Du dør ikke av slik angst og du kommer heller ikke til å bli gal av det. Hjernen din lager ikke forestillinger som du ikke kan tåle. Selv om det føles som både du, kroppen og hodet ditt skal bryte sammen av redselen og angsten, så tåler du det. Helt sikkert.

Jeg skjønner godt at du sliter og er lei deg og redd og ikke vet hva du skal gjøre. Dette er for strevsomt til at du kan takle det helt alene. For å fordrive de redde tankene, syner, angsten og marerittene, er det nødvendig at du snakker med noen voksne om dette. Det er slik at alle problemer vokser seg større og verre hvis du holder dem for deg selv og grubler alene. Derfor er det beste og eneste rådet jeg har til deg at du skaffer deg hjelp ved å vise det du har skrevet her til en av foreldrene dine, helsesøster, en lærer, rådgiver eller en annen voksen du kan stole på.

Jeg tror at du kommer til å føle det som en lettelse når du får hjelp og støtte slik at situasjonen endres og du kan få det lettere i hverdagen. For å bli forstått og få riktig hjelp er det nødvendig at du er helt ærlig og forteller alt om hva du tenker, føler og hvordan du har det til de som skal hjelpe deg. Mange som har det slik som deg synes det er flaut og vanskelig å snakke om problemene sine eller de håper og bli sett, forstått og at noen skal skjønne hva de sliter med og tilby hjelp og støtte. Det er med dette som med andre ting; alt går bedre med litt trening. Jo mer du tar sjansen på å hoppe i det og snakke om det du sliter med, jo lettere blir det etterhvert. Vær tålmodig med både deg selv og hjelperen, så går samtalen greiere når dere blir bedre kjent og øver dere på å snakke sammen.

Dessverre er det ikke slik at foreldre, helsesøster, lærere, leger, venner eller andre mennesker kan gjette hvordan andre har det. Alle hjelpere er avhengige av å få informasjon fra den som trenger hjelp. Jo mer og bedre informasjon du gir om deg selv og det du sliter med, jo mer nyttig og bedre hjelp får du tilgang til. Du kan som sagt begynne med å vise det du har skrevet her til de som skal hjelpe deg. Eller du kan skrive noe mer detaljert som dagboksnotater o.l. Slikt skriftlig materiale er til god nytte for hjelperen som skal sette seg inn i din situasjon.

Mens du venter på annen hjelp kan du ringe Røde kors-telefonen for barn og unges på tlf.nr. 800 33 321. Der kan du være anonym og snakke med en voksen person om alle slags problemer. Åpningstiden er mandag-fredag kl. 14-20.

Ikke gi opp! Stå på og skaff deg hjelp, så kommer du til å få det bedre etter hvert. Lykke til!

Vennlig hilsen psykologen

< Tilbake