Dette spørsmålet ble stilt 15.12.2009 og ble besvart 17.12.2009.

Spørsmål:

Hei,

jeg sliter mye med angst. Det har vart i mange år og har etter hvert utvilket seg og blitt mer konkret. Jeg har blitt livredd for møter osv fordi jeg er redd magen skal slå seg vrang dvs rumle, at jeg må prompe eller plutselig måtte bæsje eller noe slikt. Mitt fordøyelsessystem har i mange år lurt meg trill rundt. Jeg vet at det er hjernen som lager disse symptomene selv for det er ingenting galt med magen min egentlig. Noen ganger klarer jeg å "tenke" det vekk, men jeg er alltid på vakt og klarer ikke slappe av.
Jeg har vurdert kognitiv terapi, men jeg er så ufattelig flau. Hadde jeg bare vært redd for å besvime eller noe slikt, men det at jeg ikke klarer å ha et normalt forhold til det område av kroppen (fordøyelsessystemet) er bare skikkelig pinlig. Jeg hater det virkelig for det ødelegger livet mitt. Jeg kan ikke være med på møter, pauser på jobben osv for denne spesifikke angsten hemmer meg.
Derfor er jeg også livredd for å snakke om problemet pga jeg da blir nødt til å sitte helt stille face to face med en annen person og da vil angsten slå ut med en gang. Tror du at det ville vært mulig å få psykologhjelp eller begynt med kognitiv terapi, men spurt om vi kunne gått en tur i stedet for å sitte inne på et kontor eller er det noe som ikke går ann?

Jeg har hatt det slik i mange mange år og det var så vidt jeg klarte å fullføre skolen pga det. Noe må gjøres, jeg er så ufattelig lei!!

Og har du noen gang hørt om andre med samme problem som meg? For det har nemlig ikke jeg.

Hilsen gutt 24

Svar:

Hei

Det er flott at du tørr å fortelle om dette. For nervøs mage er et helt normalt symptom på angst og stress. Når man så er plaget med angst i situasjoner hvor man er sammen med andre, så blir det slik at man blir redd for å "miste kontrollen" med avføringen, for å "prompe" og slik du forteller her. Noen ganger kan det være slik at angst faktisk medfører at man kan få problemer med avføring og fordøyelsessystemet. Men jeg forstår det slik at du egentlig ikke fysisk sett har dette problemet. Det som er ditt problem er at du har angst for at du skal være i møter sammen med andre og at magen skal "slå seg vrang". Jeg kan trygge deg på at du IKKE er alene om å være redd for dette. Det tror jeg veldig mange kan kjenne seg igjen i, i hvertfall i større eller mindre grad. Og jeg er enig med deg i at, dersom det fysisk sett ikke er påvist noe galt med ditt fordøyelsessystem, så er det dine tanker som skaper denne redselen. Men det fine med dette er at det er fint mulig å gjøre noe med dine tanker, slik at du på sikt ikke blir så redd for at magen skal slå seg vrang når du er sammen med andre. 

Det er sikkert slik at du noen få ganger har opplevd at magen har vært litt i ulage, og at du har måtte prompe eller gå på do når du har vært sammen med andre. Jeg tenker vel ikke at dette er en katastrofe, men forstår det slik at du gjør det! Du skriver ikke noe om det her, men jeg tenker vel at din angst knyttet til hovedsaklig handler om at andre skal tenke noe negativt om deg dersom du promper og at du opplever dette som flaut. Stemmer det? Det jeg kan si deg er at andre mennesker ofte har nok med seg selv, og ikke har tid til å vurdere deg opp og ned i dere møte sammen. Jeg tenker også at det er viktig si noe om at i angstens verden så blir det slik at "våre tanker blir våre største fiender" fordi de hindrer oss i motbevise de fordi de oppleves så vonde at man forsøker å unngå situasjoner hvor disse kan bli aktivisert. Vi mennesker er slik at vi former fastlåste tanker om oss selv ut fra de erfaringer vi gjør. Disse fastlåste tankene, enten de er positive eller negative, har en tendens til å forsterkes ved at vi legger merke til alt som bekrefter at de er sanne. Det betyr at negative tanker om oss selv, opprettholdes ved at vi ikke vektlegger erfaringer som tyder på det motsatte. De erfaringene som er i samsvar, lagres som "bevis" på at det er sant det vi trodde. Mye slik du forteller her om at du unngår sosiale situasjoner fordi du er redd for at magen din skal skape seg seg.

Det jeg kan si deg er at unngåelse for deg er noe som opprettholder angsten din. Det du trenger å gjøre er først og fremst å utfordre deg selv til å møte de situasjonene du frykter. Jeg vet at dette kan høres skremmende ut for deg men jeg vil minne deg på å tenke over hvor mange ganger du faktisk har vært sammen med andre og hvor magen din IKKE har slått seg vrang. Det blir nemlig slik, som jeg nevnte i avsnittet ovenfor, at vi har en tendens til å huske kun på de situasjonene hvor ting gikk galt og glemme alle de situasjonene hvor det ikke gikk galt. Det betyr at vi f.eks baserer vår angst og unngåelse på enkeltsituasjoner. Det jeg tenker ut fra det du skriver her er at du nok også baserer dine tanker og din angst på noen ytterst få situasjoner. Det jeg vil anbefale deg å gjøre er å forsøke å huske på og støtte deg med alle de situasjonene hvor du møtte andre mennesker og hvor magen din ikke var i ulage. Og hvor det du fryktet skulle skje IKKE skjedde. Det er alfa og omega at du forsøke å skape et mer realistisk bilde av sjansen for at det du frykter skal skje skjer, og at jeg tenker at dette bildet for deg tilsier at det faktisk er veldig veldig liten sjanse for at magen skal skape problemer for deg og at andre skal merke og reagere på dette.

Jeg tenker at du kan jobbe selv med dine tanker og støtte deg selv med de situasjoner hvor det gikk bra i møtet med andre, men jeg tenker også at du kunne ha behov for hjelp/samtaler med psykolog for å få bukt med ditt angst og unngåelsesproblem. Kognitiv terapi er en for for terapi som har vist seg veldig effektiv i behandlingen av angst og dette er noe som de aller fleste psykologer i dag kan mye om. Jeg vet ikke om jeg er enig med deg i at samtaler i form av turer ute er det beste for deg. For jeg tenker at dette vil være nok en unngåelse av angsten for deg, og at dette kan være med på å opprettholde angsten. Jeg tenker at selve møtet med psykologen eller annet helsepersonell for deg vil være en utfordring til angsten og noe som på sikt vil gjrøe livet ditt lettere. Men du kan selvfølegelig snakke med legen din om dette, og be om at det skrives noe om dette ønske i henvisningen til psykologen. For å finne ut hvem som er din fastlege, eller velge deg en ny fastlege, kan du ringe fastlegetelefonen tlf 810-59500 eller eller eller ved å gå inn eller gå inn på denne linken helfo.

Det finnes bare èn effektiv metode som kan kurere slik nervøsitet og fobireaksjon som det kan høres ut som du sliter med. For å få mindre angst er det nødvendig at du er villig til og utsette deg for det som framkaller slike reaksjoner hos deg og tåle og holde ut i situasjonen inntil ubehaget avtar av seg selv. Nervøsitet og fobi forverres ved at du unngår situasjoner som framkaller ubehaget og begynner og rømme vekk fra slike situasjoner når du kjenner at disse symptomene kommer. Derfor er det ikke noe lurt å unngå slike situasjoner!

Husk at det ikke finnes farlig å være redd og føle angst. Det er fryktelig ubehagelig og slitsomt å ha det slik, men det er ikke farlig. Og heldigvis finnes det flere ting som hjelper mot angst slik at plagene blir mindre. Du kan få mye informasjon ved å kontakte Angstringen Norge, tlfnr. 22 22 35 30, et nettverk av selvhjelpsgrupper for mennesker med angstproblemer. Sjekk på nettet www.angstringen.no. Du kan også lese en bok som heter "Trange rom og åpne plasser", skrevet av Torkil Berge og Arne Repål. Den gir en god og lettlest beskrivelse av de mest vanlige typene angst og hvordan man selv kan jobbe med å redusere angst og fobi. Du kan lære mer om hvordan du finner fram til dine profesjonelle støttespillere på : www.unghelse.no . Du kan også lese mer på www.psykisk.no om angst, hva du kan gjøre og hvor du kan ringe for å snakke med noen om det du sliter med.

Jeg håper at du tar deg selv på alvor og skaffer deg hjelp! Det du sliter med av angst i dag kan du få hjelp til å komme deg ut av slik at du får det bedre med deg selv. Du trenger ikke å tenke at det er flaut å fortelle andre om hva du har angst for. Jeg er sikker på at de aller aller fleste vil kjenne seg igjen i veldig mye av det du beskriver! 

Med vennlig hilsen psykologen

< Tilbake