Dette spørsmålet ble stilt 28.1.2010 og ble besvart 4.2.2010.

Spørsmål:

Kjære Klara klok,

Jeg er en jente på 20, og jeg har et problem jeg har strevet med ganske lenge, nemlig at jeg er veldig usosial, og at jeg kanskje er litt apatisk. Det har skjedd mye i min barndom som ville ta lang tid å fortelle, men jeg skal summere det opp for deg; foreldrene mine er skilt, og det skjedde på et utrolig ekkelt vis, og rett etterpå fikk jeg svulst. Derretter akkutt nyresvikt som endte med at jeg måtte gå i dialyse, noe som jeg fortsatt gjør.

Sykepleierene reagerer på at jeg er så rolig. Jeg bryr meg rett og slett ikke om jeg er syk, og ikke på et positivt vis. Det har nok noe med å gjøre at jeg altid har hatt et slikt livssyn som innebærer at alt vondt som skjer med meg er fortjent på ett eller annet vis. Foreldrene mine begymrer seg over meg fordi jeg aller helst vil være alene med hunden min (henne klarer jeg meg ikke uten), og om noen spørr meg ut på tur, eller om en venn har lyst å ta meg med på kino, så finner jeg alltid en unnskylding for å holde meg hjemme. Jeg spiser nesten aldri. Jeg kan gå mange dager hvor alt jeg gidder å spise er frukt og energi drikker, men hunden min passer jeg godt på og bekymrer meg alltid om hun spiser og drikker nok eller om hun kjeder seg. På universitetet synest folk jeg er hyggelig og jeg får lett venner, hvilket er grunnen til at folk blir så overrasket når de finner ut at jeg ikke ønsker å være med dem utenfor universitetet.

Jeg har vært sammen med en jente som er ett år yngre enn meg i snart 5 år, men de siste par årene har hun studert i utlandet, så jeg ser henne nesten aldri. Foreldrene mine lurer på om det ikke er denne apatien som gjør at jeg "orker" å være sammen med en jente og ikke en gutt, men det vet jeg godt at det ikke er, for hun er den eneste som gjør at jeg faktisk VIL ut og være sosial, så jeg kan vise henne fram så alle kan se hvor heldig jeg er. Hun sier hun også bekymrer seg, fordi hun ikke tror at jeg elsker meg selv - noe som sikkert er sant, siden jeg har null motivasjon til å ta vare på meg selv, mens jeg alltid sørger for at kjæresten, familien og kjæledeggne har alt de måtte ønske.

Jeg vet at jeg ikke hadde vært i live i dag om jeg ikke hadde hatt kjæresten min eller hunden min. Det er følelsen av å bli TRENGT som holder meg gående. Det er ikke fordi jeg er trist, men fordi jeg ofte føler at det ikke hadde vært mye vits i å leve om ikke kjæresten min trenger meg, eller den vesle hunden min som jeg er så glad i.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Kommer til å få en transplantasjon som gjør at jeg kan slutte i dialyse snart, så det bekymrer meg ikke. Det er denne usosiale tendensen som gjør det. Vill ikke at kjæresten min skal måtte leve med en som meg når begge er ferdige med studiene våre. Hva kan jeg gjøre?

Svar:

Hei!

Du forteller at du som barn opplevde svært vanskelige og ekle problemer i familien din, foreldrene dine ble skilt og du fikk svulst og ble alvorlig og langvarig syk. Alt dette skjedde i løpet av en kort tidsperiode. For et barn er dette dramatiske og overveldende påkjenninger å oppleve. Når jeg leser det du skriver her, tenker jeg at alt som skjedde deg i løpet av tiden rett før du fikk svulst og i perioden etterpå, rett og slett ble alt for mye for deg.

Etter slike store følelsesmessige påkjenninger som alvorlig sykdom og foreldrenes skilsmisse, er det normalt å få sjokk på en slik måte at følelseslivet på en måte "fryser fast" eller "låser seg" slik at du på en måte bli "nummen" eller "lammet" i følelsene dine. Mange som har vært i lignende situasjoner som deg opplever dette. Det å oppleve slik følelsesnummenhet er en forsvarsmekanisme som er nyttig å ha når det skjer for store påkjenninger på èn gang. Det blir rett og slett for sterke og for vonde følelser til at kropp og sjel tåler å kjenne på alt på èn gang. Men når en slik normal og nyttig følelsesnummenhet varer lenge etter at livet har blitt mindre belastende, så betyr det at det normale følelseslivet ikke har kommet igang igjen etter alt som har skjedd. Når følelseslivet er blitt forstyrret og ikke fungere som det skal på den måten du forteller om, er det nødvendig med profesjonell hjelp slik at følelseslivet ditt "tiner opp" igjen og følelsesnummenheten forsvinner og du kan lære å bry deg om deg selv, like deg selv, elske deg selv og fungere på vanlig måte igjen. Det er gode muligheter for at du kan komme over dette problemet og få et vanlig følelsesliv når du får riktig hjelp. Og da kommer du også til å oppleve at apatien og den usosiale væremåten din forandrer seg slik at det blir mer hyggelig og lystbetont å være deg både i forhold til deg selv og i forhold til andre mennesker.

Ut fra det du forteller her, mener jeg at du har behov for hjelp fra lege og psykolog eller annet helsepersonell. Jeg tror at du kommer til å føle det som en lettelse når du får riktig hjelp og støtte i forhold til problemene dine. Hvis du synes det er vanskelig å fortelle dette til noen, så kan du begynne med og vise dem det du har skrevet her. Jeg synes du er flink til å beskrive problemene dine skriftlig og dette er et godt utgangspunkt for å sette seg inn i situasjonen for de som skal hjelpe deg. Det er veldig bra at du skriver inn hit. Dette er første skritt på veien til å skaffe deg hjelp sånn at du kan få det bedre.

Jeg anbefaler at du tar kontakt med fastlegen din for å få henvisning til noen som kan hjelpe deg slik at du får det bedre med både deg selv og andre. For at du skal få best mulig hjelp er det viktig at du er ærlig og sier hva du tenker, føler og hvordan du har det til de som skal hjelpe deg. Legen hjelper deg å finne ut hvem som kan hjelpe deg videre.

Mens du venter på annen hjelp kan du ringe barn og unges kontakttelefon nr. 80033321. Der kan du være anonym og snakke med en voksen person om alle slags problemer. Åpningstiden er mandag-fredag kl. 14-20.

Husk at det er like viktig at du bryr deg om deg selv, som at du bryr deg om andre. Lykke til!

Med vennlig hilsen psykologen

< Tilbake