Dette spørsmålet ble stilt 9.11.2009 og ble besvart 16.11.2009.

Spørsmål:

Hei. Er en gutt på 17 år som sliter veldig. Er sånn at etter jeg kom til ny skole i 8ende klasse har jeg ikke hatt venner og bare vært for meg selv. Ungdommskolen var et mareritt, men i første klasse på videregående ble alt mye bedre. Fikk mange venner som jeg visste likte meg og. Det var en klasse der mange var satt sammen fra forskjellige skoler osv... Så det var ganske nytt for de fleste. Men nå som jeg har begynt i andre klasse har det blitt nye klasser. Jeg går sammen med noen jeg ble godt kjent med. Men nå har liksom mange som kjente hverandre før osv blitt sammen igjen i min klasse. Så nå er jeg utstøtt igjen. Folk vil ikke sitte ved siden av meg, og når jeg er på vei til å sette meg ved siden av noen hører jeg bare hvisking "der kommer (navn). Så setter de seg ytterst så jeg ikke får satt meg ned. Det er så kjedelig at folk jeg likte så godt viser seg å være falske:(. Dessuten har jeg blitt redd for å komme i kontakt med nye mennesker. Jeg hadde det så bra på barne skolen og helt i starten av undommskolen, men mye skifting av skoler og miljø har gjort meg så ensom og lei alt. Jeg savner mine ordentlige venner. Jeg orker ikke lenger å prøve å skaffe nye venner osv... Jeg tørr rett og slett ikke lenger. Noen ganger vil jeg bare ta livet av meg selv. Er ord fra andre som sårer mest. Sånne små kommentarer man får hele tiden er ikke bare tilfeldig. Dette ligger alltid noe bak det. Folk kaller meg heller ikke det jeg heter. Forskjellige kallenavn og ekle bemerkelser forfølger meg. Jeg skjønner ikke hva jeg gjør galt. Men det er nok slik at det er umulig å komme inn i et miljø der folk kjenner hverandre fra før, og vet alt om hverandre. Når folk hilser på meg ler de ofte etterpå og snur seg og ler til andre. På en måte er jeg så vandt til det, så jeg blir ikke lei meg der og da. Men det bygger seg på over tid. Jeg føler meg så alene, jeg trenger noen. Jeg blir ikke mobbet nå, men jeg er heller ikke likt. Og jeg tror alt jeg har opplevd tidligere begynner å komme til meg. Jeg vil aller mest tilbake til stedet jeg bodde før, der folk likte meg, og der jeg var en av guttene. Nå er jeg bare en taper som ingen vil være med. Jeg er en veldig hyggelig gutt som aldri er frekk mot andre og som alltid virker fornøyd. Jeg tror ikke folk på skolen osv er klar over at jeg sliter. For jeg er kjempe sterk mentalt, og når situasjoner oppstår ler jeg bare av det der og da, og later som om alt er greit, men på insiden rumler det noen ganger et helvete. Jeg gleder meg mest til å komme vekk, for jeg vil ikke bo her. Jeg har ingen her. Det jeg er mest redd for er at alt jeg har opplevd vil påvirke meg senere. Jeg liker en jente veldig godt ,som jeg er sikker på liker meg. Jeg har så lyst til å ta kontakt med henne, men min dårlige selvtillit holder meg tilbake. Dessuten vil verden rase sammen om hun sier "nei". Da er liksom alt mitt håp ute. Jeg vet jeg bør prate med en psykolog, men jeg vil heller ikke at familien skal bli bekymret over meg. Foreldrene mine er ikke noe flinke til å snakke med meg og tolker ingenting riktig. Hadde jeg sagt det ville det bare blitt masse styr og stress. For de har ikke den kjærligheten til meg som andre foreldre har. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger, jeg er helt tom :(

Svar:

Hei gutt 17!

Det er forståelig at du har det vanskelig nå og det er derfor veldig bra at du skriver inne til Klara Klok og søker støtte og rådgivning. Dette er et godt tegn på at du tar din psykiske helse på alvor og et stort skritt i riktig retning for å få bearbeidet dine plager. Problemer blir nemlig mindre når vi får satt ord på de og delt de med andre.

Utfrysning, slik du beskriver i ditt innlegg, er vanskelig. Det at du føler at du er sterk mentalt er en stor styrke i deg som du skal bygge videre på. Det at du har holdt ut med disse problemene over en lengre periode er et godt eksempel på denne styrken. Hvordan du takler hviskingen, de negative kommentarene og hvor mye negativitet du legger i det, er nemlig det som avgjør hvor mye det påvirker hverdagen din. Ingen kan få deg til å føle deg som en taper med mindre du tillater dem å føle deg slik.

Ungdomstiden er for mange en vanskelig periode når man alene er avhengig av sine medelever som sitt sosiale nettverk. Det at du ofte har måttet skifte skole, miljø og klasser er noe som selvfølgelig gjør det vanskeligere å bli akseptert i nye vennegjenger. Dette blir heldigvis bedre med årene når man blir kastet ut i det virkelige livet hvor vi alle må inn i nye miljøer og etablere oss nye bekjentskaper. Da vil nettopp din snillhet og omgjengelighet være det bærende for hvordan du vil bli vurdert. Tidligere vennekretser vil da ha lite å si. Det blir derfor viktig at du fortsetter å fremstå som en glad og omgjengelig person i møte med mennesker og at du benytter deg av de støttespillerne som eksisterer der ute. Du skriver i ditt innlegg at du savner dine opprinnelige venner. Dette betyr at du tydeligvis har en evne til å etablere vennskapsforhold og har mennesker i livet ditt som du kan stole på og gjenopprette kontakt med senere.

Du skriver at du er redd for at dette vil kunne påvirke deg senere. Dette er avhengig av at du har andre å støtte deg til som f.eks. familie eller andre støttespillere under den vanskelige perioden, men også at du tørr å bli kjent med nye mennesker og takle at ikke alle vil være din venn. Fremtiden er vanskelig å forutsi, men at du har store muligheter for å få nye og nære venner i fremtiden er sikkert. Det viktigste blir at man ikke satser store deler av sitt håp om en bedre fremtid kune basert på enkeltpersoner. Det lyder desverre litt slik når du skriver at verden din vil rase sammen hvis du får et nei fra jenta du liker. Å kunne takle avslag og motgang er en stor del av livet og det er viktig at man ikke tror at et avslag innebærer videre avslag i fremtiden.

Da jeg vet lite om din familiesituasjon så blir det vanskelig å kommentere det at du skriver at dine foreldre ikke har den kjærligheten til deg som andre foreldre har. Det blir dog viktig å tenke over om du egentlig vet nok om hvordan andre barn/ugdommer har det og hvilket forhold de har til sine foreldre før du lager generaliseringer rundt dette.

Ja, å ikke ha noen nære venner akkurat nå og å føle seg alene er selvfølgelig vanskelig, men det betyr på ingen måte at å vurdere å avslutte sitt eget liv er noen løsning. Spesielt ikke med tanke på at du har et langt liv foran deg med mulighet for mange positive og innholdsrike opplevelser. Selvmordstanker og tanker om at du ikke har lyst til å leve lenger, er på en måte tanker og ønsker om å slippe å måtte streve og slite med tunge ting i livet ditt. Dette er forskjellig fra å virkelig ville begå selvmord og dø fra livet. Når du får riktig hjelp og støtte slik at du får det bedre, så får du lyst til å leve videre og selvmordstankene dine forsvinner.

I ditt innlegg beskriver du en tankegang som, på enkelte punkter, er forenelig med depresjon, uten at jeg kan si noe med 100% sikkerhet. Når vi er deprimerte kan ofte den logiske tankegangen vår være preget av en ond sirkel av negative automatiske tanker som det kan være vanskelig for oss å bryte ut av. Den kan påvirke alt fra måten vi tolker våre opplevelser på til hva vi tenker om fremtiden vår. Tanker som for eksempel at det ikke finnes håp, kan være mye å måtte forholde seg til på en gang og man kan føle at det ikke finnes noen annen løsning enn døden. Å tillate seg selv å få hjelp til å komme ut av denne situasjonen, er med andre ord noe av det beste du kan gjøre for sin egen del. Dette gjør du ved å kontakte helsesøsteren eller rådgiveren på skolen din. Helsesøsteren har erfaring med å snakke med ungdommer med problemer og kan være en god samtalepartner. Hun kan også hjelpe deg å komme i kontakt med profesjonelle behandlere hvis det skulle være behov for dette. Siden du er over 16 år, så kan du også selv kontakte noen som kan hjelpe deg utenfor din skole. Ved å snakke med din fastlege om dine problemer så kan du bli lyttet til å få råd og veiledning. Fastlegen din vil også kunne gjøre de nødvendige utredningene for å finne ut om du er i behov for å snakke med en psykolog eller psykiatrisk sykepleier. Det viktigste blir da at du ikke holder tilbake viktig informasjon om deg selv og din situasjon bare fordi det er flaut eller vanskelig å snakke om. Husk at jo mer din fremtidige behandlere vet om det jo lettere vil det bli å hjelpe deg og tilpasse en eventuell behandling etter dine behov. For å finne ut hvem som er fastlegen din kan du enten ringe fastlegetelefonen på tlf: 810 59 500 eller gå inn på denne linken.

Du kan også gå inn på denne linken og lese litt mer om hvordan du kommer i kontakt med dine støttespillere. For å lære litt mer om psykisk helse så kan du gå inne på denne linken.

Mens du venter på hjelp og føler at ting er vanskelig så kan du ringe Røde kors sin hjelpetelefon for barn og ungdom på tlf: 800 333 21. Tjenesten er anonym (de ser ikke hvem som ringer og du behøver ikke å si ditt navn).

Håper dette var til hjelp for deg og at du skaffer deg den nødvendige hjelpen hvis du føler at du trenger dette.

Mvh, psykologen

< Tilbake