Dette spørsmålet ble stilt 17.11.2009 og ble besvart 19.11.2009.

Spørsmål:

Hei Klara! =) En psykolog tror jeg det må bli. (Beklager langt spm)

Jente 20 år her. Har et problem/flere problemer og skal bare begynne et sted.
For å beskrive livssituasjonen min akkurat nå er jeg student, har visst ikke engasjert meg i så mye på fritiden (prøvde, men ga litt for fort opp). Det skal jeg fikse på etter jul! hehe. Vet at det/sosiale ting/litt mosjon og ting som er gøy er avgjørende for min psykiske helse ;)

Og det er sånn at det jeg har problemer med, ikke alltid er sånn. Heller unntak som dukker opp oftere enn før. Tror kanskje derfor det er vanskelig for meg å vite om jeg skal se på det som noe jeg kan ta tak i, eller noe jeg helst ikke bør bekymre meg så mye over. Tenker mest over problemer om natten (er jo da det kommer). Er midt på natten/grenser til morgen snart nå f.eks, men jeg finner ingen vei til å komme meg unna tankene mine, så da bruker jeg heller litt tid her. =)

Følgende vet jeg er et problem, fordi det får fysiske konsekvenser hvis det fortsetter: I det siste har det blitt vankeligere for meg å spise nok/spise regelmessig/ av og til spise i det hele tatt. Jeg er fullt klar over at det er veldig dumt, og jeg har ikke som noe mål å gå ned i vekt, snarere heller det motsatte (jeg vil drive med sport, aktivitet er jo bl.a. bra for psykisk helse). Er på grensa til undervektig/undervektig, og det er jo ikke positivt helsemessig, såvidt jeg vet. Sånn jeg ser på det nå så er én av grunnene til det at jeg de siste to årene har vært veldig ofte kvalm i forbindelse med måltider. Jeg er en stressa person, noe forbundet med dette (første av disse to årene fikk jeg brekninger hver gang jeg spiste). Men jeg spiste likevel, spiste nok, og det var utrolig slitsomt (har ikke gått noe ned i vekt til for litt siden, vet ikke hvordan det står til nå). Det ble imidlertid mye bedre i fjor, gikk på folkehøyskole og var mindre stressa sosialt og faglig, ja på alle områder. Så tilstanden min ble utrolig forbedret. I sommer (før og i ferie) var første gang jeg slapp å være så ofte kvalm over en lengre periode (7 uker, minst). Herlig! Nå vet jeg at det er mulig, i det minste.

Men det tar ikke bort mitt underbevisste og bevisste minne om at mat som regel gjør meg kvalm, mat kan jeg få brekninger av. Spesielt hvis jeg er sliten fra før, og andre ting som danner en ond sirkel med det her. Poenget med dette og forrige avsnitt var å forklare at jeg kommer ingen vei med evt. bare å høre at det er ufornuftig å la være å spise, det er mitt valg og jeg må ta meg sammen og bare spise selv om jeg føler det sånn. Det er mitt valg å spise mer, men i noen situasjoner av og til nå, takler jeg ikke konsekvensen av det, spesielt fordi jeg allerede regner med at jeg blir kvalm. (Og jeg tror jeg har problemer med å se hvorfor jeg skal orke det også: Hvis jeg tenker på koselige ting som skal skje i julen, så klarer jeg ikke å innse at sånne positive enkkelthendelser veier opp for strevet det kan være med å spise). Prøver som regel å distrahere meg til å fokusere på noe spesifikt annet mens jeg spiser, mye lettere å spise da (type lese fagbok samtidig, virkelig følge med på tv). Og det vil jeg fortsette med! Men som nevnt, det funker ikke alltid. Trenger ikke en uvane som bare gjør vondt langt verre.

Det jeg kanskje delvis mente også, var at litt av problemet er at jeg ikke alltid bryr meg. Kommer tilbake til det.

Vet ikke hvor relevant det er, men samtidig er det litt relevant (nevnte dette for psykologen jeg gikk til i fjor, og hanså det ikke som så relevant så jeg vet ikke). I første på videregående hadde jeg noen (såvidt jeg husker, korte) episoder med litt sånn obsessing på sunn mat&drikke (utelukket ganske mye fra maten, fordi det ikke var "sunt nok", som syltetøy pga sukker, kaviar pga salt, leverpostei og egg pga kolesterol, u see my point) . Et halvår der var jeg også i treningsstudio og trente litt for mye. Gikk forsåvidt ikke ned i vekt, hvis det skulle være et spørsmål om det. Og det er fullt mulig at det med maten har begynt før det, og fortsatt etterpå, men jeg vet ikke i hvor stor grad. Jeg trodde i alle fall ikke det var sånn. Har "alltid" vært opptatt av å spise sunn mat, og i det siste har jeg i større grad enn før merket meg kalorier osv.

Har også hatt/har problemer med å føle meg deppa av og til. Da mener jeg sånn halvveis fortvile over meningen med livet, hva jeg skal bli, hva jeg egentlig driver med osv. Skal forsåvidt nevnes at det ikke er like ille som det har vært, det begynte da jeg var ca 13-14 og mistrivdes (ble mobbet) på ungdomsskolen, men nå er jeg i alle fall fast bestemt på at jeg skal leve uansett! Fordi selv om jeg ofte ikke klarer å se det, så er det nok noe her i verden som er verdt å leve for, og jeg vet at jeg ikke er deppa hele tiden, tvert i mot er jeg nok fornøyd for det meste!

Okey, til et kanskje mer spesifikt spørsmål. Jeg er klar over at jeg burde oppsøke psykolog eller noe, har gått til 2 stykker før (halvt år hver av dem), og føler at det egentlig førte til minst like mye/mer frustrasjon enn bedring. Derfor er det naturligvis litt vanskelig å oppsøke det igjen, men det skal jeg snart. Nøler bare litt av flere grunner; ventetid er lang, det tar flere timer å forklare bakgrunnshistorie, det er snart ferie/jeg vet ikke helt hvem jeg skal gå til og oppsøke det gjennom, jeg er utålmodig når jeg først føler at jeg har et problem som trenger behandling. Dessuten fikk jeg mer ut av omstendighetene på FHS bl.a, enn psykolog, så æsj jeg vet ikke.

Men tilbake til ett poeng, jeg innser at jeg må snakke mer med familien min om det. Aktuelt med mamma. Hvordan går jeg fram? Jeg vet ikke helt hva problemene mine er samtidig som jeg har prøvd før å hinte til hva jeg syns er vanskelig, men foreldrene mine har (som alle, jeg vet), vanskeligheter for å forstå hva jeg mener. Når jeg har snakket med henne på telefonen og hun har spurt hvordan det går, har jeg prøvd å forklare at jeg syns studietiden er litt vanskelig, fordi den er så ustrukturert, og jeg er hittil bare delvis flink til å strukturere meg selv (Jeg mener: jeg blir fort ensom og bruker fort masse tid på ting som facebook, som som regel ikke gjør meg mindre i kjipt humør). Og jeg har for eksempel sagt at jeg tenker så mye over hva jeg skal gjøre videre/med livet mitt (tydeligvis veldig redd for å velge feil, selv om jeg vet at det ikke er noen vits i å tenke så mye over). Det jeg mener da er jo at det er en av tingene jeg ikke klarer å la være å tenke på, som gjør at jeg ikke får sove om natten. Da svarte hun at vi fikk snakke om det til jul, og det var jo positivt ment, men jeg klarte ikke å få henne til å forstå at jeg ofte er deppa og at den tanken og andre ting trenger jeg hjelp til å skyve bort.

Hun vet at jeg har gått til legen for den kvalmen de siste to årene, at jeg har gått til psykolog og jeg gikk til homeopat siden februar siden jeg ikke kom så langt hos legen. Jeg vet ikke hvordan jeg kan si at det ikke går supert uten å føle stress over å bekymre henne mer (hun er i hvert fall stressa ... hehe).
Samtidig vil jeg jo bli tatt på alvor. Men jeg vet liksom ikke hva/hvor mye de kan gjøre med saken, selv om det å snakke med mamma om det sikkert har mye å si. Er bare vanskelig å snakke med henne om ting generelt, fordi jeg vet ikke.. hun vet ikke hva hun skal si og ser kanskje på ting litt som tabu (som jo bare gjør det enda vanskeligere å snakke om). Føler ikke spesielt pappa forstår at man kan fungere som bare støttende av og til, selv om det kanskje føles litt ukonstruktivt.

Okey, men jeg har det ofte bra faktisk. Har gjort flere ting i det siste som har vært gøy og burde definitivt være takknemlig, fordi jeg har det jo i utgangspunktet lettere enn før. Hvorfor klarer jeg ikke det? Prøver å tenke hardt på det nå!
(Det var forresten noe den forrige psykologen en gang prøvde å påpeke, jeg skjønner ikke hvordan han trodde det skulle hjelpe meg med å bli kvitt mine tanker -Vet du, jeg har hatt klienter som har hatt det verre, men de har stått på ..).

Jeg er deppa av og til, men har vært mer deppa før. Jeg er sliten av og til, men har definitivt vært mer utslitt før. Blir som oftest kvalm av maten jeg spiser, men med unntak av denne sommerferien har det vært sånn nesten konstant de siste 2 årene. Men det med maten plager meg nå. Jeg vet jeg utsetter å spise fordi jeg er lei av å bli kvalm av det jeg spiser, /igjen/. Hvis jeg blir opptatt av hva maten inneholder nå for tiden vet jeg det er fordi det er for mange tanker oppi her, men jeg vet jo godt at det ikke er fornuftig!

Et problem med dette er at når jeg føler meg bra, ser jeg ikke nødvendigvis hva problemet er (og jeg vil ikke bli negativ/tenke mye når jeg kan slippe). Eller jeg tenker da at så lenge man er positiv ordner det seg.

Skjønner at det er lurt å snakke med venner om det da f.eks. Men jeg vet jo ikke hva jeg skal snakke om egentlig, jeg vet ikke hva problemet er. Jeg er lei av å bli kvalm over maten. Som mest sannsynlig bunner i noe psykisk, som jeg regner med kommer fra ungdomsskoletiden. Hvis jeg ikke klarer å se helt poenget med å spise for å kunne gjøre ting, setter jeg ikke pris på å være med dem da? (jeg gjør jo det!) Og når jeg først er glad og har det gøy, vil jeg helst slippe å snakke om sånne ting. Har møtt såpass mange forståsegpåere de siste årene, av både helsepersonell og vanlige mennesker som tenker at det kan være så enkelt som "så!". Det provoserer litt, for hvis det hadde vært så enkelt, hadde jeg ikke fortsatt hatt problemet. Så jeg misliker tanken på at jeg må utfordre det der (å møte sånne), /igjen/. Har imidlertid endelig innsett at det er komplisert. Men å oppsøke psykisk hjelp ett eller annet sted kan jeg vel klare etter hvert, skal prøve å huske å si i fra klarere hva jeg mener hvis jeg føler at folk misforstår/kommer med utsagn jeg allerede har kommet med selv, som ikke stemmer.

Takk for at du vil høre på meg.

Svar:

Hei

For å oppsummere, så leser jeg her at du føler at du sliter å spise nok/regelmessig/i det hele tatt. Du forteller at du er på grensen til undervekt og at du IKKE vil slanke deg men ikke får til å spise er fordi at du blir kvalm ved måltider og at du selv ser at denne kvalmen blir tiltagende når du opplever stress. Du forteller også her at du har perioder med mindre stress ikke har opplevd kvalmen ved måltider og om perioder fra tidligere hvor du spiste veldig sunt og trente veldig mye. Du forteller at du alltid har vært opptatt av sunn mat og i det siste også har begynt å merke deg (telle ?) kalorier.

Når det gjelder den kvalmen som du opplever ved måltider så synes jeg det er veldig fint at du forsøker å distrahere deg slik at du får i det mat uten å oppleve kvalmen. Forsette med det! Og fortsett med å forsøke å "tvinge" i deg nok mat, selv om du sier her at du selv ikke føler at slike råd gjør deg bedre. Jeg er enig med deg i at det er ditt valg, og jeg er veldig glad for at du skriver her at du pr. i dag ikke har noe ønske om å gå ned i vekt. Du sier jo selv at du er på grensen til å være undervektig og derfor ikke har noen grunn til å gå ned i vekt. Og siden du er aktiv og driver på med sport så vet du jo selv at det er viktig å spise tilstrekkelig (og ofte mer enn det) for å komme/være i form.

Jeg kan ikke svare deg på hvorfor du blir kvalm. Det kan være psykisk, eller det kan være somatisk. Jeg tror ut fra det du forteller her at den psykiske komponenten nok er den mest sannsynlige forklaring. Du sier noe selv om at du ved stress opplever denne kvalmen og at du i perioder med mindre stress så minker eller forsvinner kvalmen. Jeg tror derfor at det er viktig for deg å finne ut hvordan du i din hverdag i dag kan sørge for at du ikke er stresset, slik at du ikke opplever kvalmen og slik at det blir lettere for deg å få i deg nok mat. Jeg vet ikke så mye om deg her og din hverdag til å komme med konkret forslag til hvordan du kan minske og håndtere stress, men jeg håper at du kan få et nytt tilbud hos en psykolog (noe jeg leser at du har planer om) slik at du kan få hjelp til dette. En ting du selv kan jobbe med er å tenke over hva det var ved folkehøyskoleåret som medførte mindre stress og at du selv kan forsøke å implementere noen av disse rutinene i livet ditt i dag.

Det er synd å høre at du opplevde at tidligere behandling hos psykolog for deg ble mer frustrasjon en bedring. Det er sant at det kan være en del ventetid og at det ofte tar lang tid å forklare sin bakgrunnshistorie, men jeg håper likevel at du motiverer deg for å gjenoppta et slikt tilbud. Snakk med fastlegen din og be om en henvisning til psykolog. Jeg tenker ut fra det du skriver her at du har behov for å ha noen som kan hjelpe deg å finne ut hvordan bla. minske stress i hverdagen. Jeg tror dessuten at det er viktig for deg med hjelp for å unngå at det du sliter med i dag ift. mat får utvikle seg til en spiseforstyrrelse. Jeg sier ikke her at det kommer til å gjøre det dersom du ikke får hjelp, men jeg tenker at det vil være lurt av deg å få hjelp for å unngå at det du sliter med i dag får muligheten til å utvikle seg til en eventuell spiseforstyrrelse.

Når det gjelder hvordan snakke med familien din og sørge for at de forstår hvordan du har det og hva du sliter med, så tenker jeg at det kan være en idé, dersom du opplever at de har vansker med å forstå, å skrive ned hva du sliter med og hvordan du har det. Mye slik du gjør her. Dette kan du da enten vise din mor eller lese opp for henne når du møter henne eller på telefonen når dere snakker sammen. Jeg tenker at det er viktig at du snakker med de hjemme om hva du sliter med ift. mat, skole og søvn, fordi det er viktig å ha noen hjemme som forstår hvordan en har det og som kan støtte og hjelpe en når en har det vanskelig. Ikke tenke på at du kommer til å bekymre henne med hva du sliter med. Jeg vet at de fleste foreldre er bekymret for sine barn uansett, og jeg tenker at din mor nok vil oppleve det mer som en lettelse når hun bedre forstår/vet hva du sliter med. Da kan hun jo hjelpe deg, noe hun har vansker med i dag når hun kanskje ikke forstår helt hvordan du har det og hva du sliter med.

Du sier også noe her om at du føler deg "deppa", og at du ikke klarer å være glad selv om at du selv opplever mye som er gøy og har mye å være takknemlig for. Det jeg kan si er at akkurat det ikke å ikke klare å være glad selv om man har mye å være glad for er en av kjernesymptomene ved en depresjon. Jeg kan ikke svare deg på om du er deprimert eller om du sliter med en spiseforstyrrelse (eller er i ferd med å utvikle en), men jeg tenker ut fra det du forteller her at du i dag sliter med å takle stress, at du kanskje bruker maten (kvalmen) som en måte å håndtere stresset på, og at det å ha det slik over tid er noe som også medfører mye depressivitet. Du sier at du tenker mye over mat, du utsetter å spise og du teller (?) kalorier. Dette kan være symptomer på en begynnende spiseproblematikk og jeg tenker derfor at det er veldig viktig at du skaffer deg hjelp. Du som alle andre har en tendens til på "gode" dager å "glemme" alle de vonde dagene og tenke positivt. Dette er i og for seg helt ok. Man skal ikke hele tiden sitte å tenke over hvor fælt man har det og hva man sliter med. Men jeg tenker likevel at det er viktig at du forsøker å ta det du sliter med på alvor og sørge for at du får hjelp til å snu den onde sirkelen du er kommer inn i.

Jeg håper at du har fått svar på det du lurte på her i Klara Klok og at mine tanker er til hjelp for deg! Jeg håper at du skaffer deg hjelp igjen og jeg ønsker deg lykke til videre!

Med vennlig hilsen psykologen 

< Tilbake