Dette spørsmålet ble stilt 27.11.2008 og ble besvart 4.12.2008.

Spørsmål:

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver inn hær, men gjør det likevell.
Mye av ungdomstiden min har jeg blitt mobbet, det meste har vært 3 år i strekk hver dag, da ble jeg mobbet av både medelever og en lærer.
Dette har ført til at jeg har fått psysike problemer, og jeg tror deprisjonen kommer tilbake..
Jeg har følt meg trist nå, pga. at jeg har mistet to venninner og det har vært nære på at jeg ville ta livet mitt.
Jeg har mista enda en venn nå, jeg trodde jeg og han va venner..
men alt dette gjør jo at jeg blir mer og mer usikker på meg selv, og jeg har vært langt nede i fjor høst, da var jeg så langt nede at jeg ikke ville jobbe med skolearbeid, og måtte kutte ut det siste året på ungdomsskolen, går i først klasse på vgs. nå, jeg måtte jo gå på skolen, men fikk gjøre alt det andre elever ikke fikk lov til,har ett tilrettelagt skoledag.

Når jeg ble mobbet så var det som oftes ganske mye over msn, det var dær ryktene startet, og det ble jo også rykter i skolehverdagen. Hvis jeg sa noe om ting jeg mente,så ble det sakt til alle på trinnet.. jeg hadde en jentegjeng selv som støttet meg, men jeg tok jo inn alt som folk sa til meg. Det fant jo mobberne ut også etterhvert og gjorde alt for å ødelegge selvtilliten min, jeg ble ikke slått eller sparket og spyttet på, men det ble mye sakt at de skulle henge opp bilde av meg og skrive fult navn og klasse,+skole/hjemadresse, sånn at alle skulle vite hvem jeg var. Jeg husker det så godt. Jeg ble så såret, av alt drittet som ble slengt oppi trynet mitt om hvordan jeg så ut og hvordan jeg oppførte meg, sykdommen min, og hvordan jeg snakket. Ofte ville jeg ikke inn i klasserommet så jeg gjemte meg heller etteranna sted på skolen, der jeg hviste det ville ta tid før jeg ble funnet.
Jeg er ikke redd for å snakke om dette til noen, det gjør meg ingenting,

Svar:

Hei!

Det å bli mobbet ofte, mye og over lang tid slik du har opplevd, er en alvorlig belastning som setter sine spor. Når du opplever noe slikt er det normalt å få en del etterreaksjoner. Blant de mest vanlige etterreaksjonene i en slik situasjon er dårlig selvtillit, usikkerhet, tristhet, angst og problemer med å stole på andre mennesker. Med slike vonde erfaringer skjønner jeg godt at du sliter med psykiske problemer og er tror at depresjonen kommer tilbake.

Det er ikke lett å fortsette å følge opp skolen når du sliter psykisk. Men det er veldig bra for deg at du har fått tilrettelagt skoledag slik at du holder deg igang med regelmessig aktivitet med skolearbeid. Det er også flott hvis du har en fritidsaktivitet du kan like å gjøre. Gjerne en aktivitet, klubb, forening, kurs eller lignende som gjør at du kommer i kontakt med andre og kan få positive sosiale erfaringer.

Det er slik med alle bekymringstanker og problemer at de vokser seg større og verre når du holder dem for deg selv og grubler alene. Derfor er det beste rådet jeg kan gi deg, at du snakker med noen voksne om det du sliter med. Jeg tror at du kommer til å føle det som en lettelse når du snakker med noe om dette. Du kan skaffe deg hjelp og støtte ved å snakke med en av foreldrene dine, helsesøster, en lærer, rådgiver eller en annen voksen du kjenner.

Du kan også skaffe deg hjelp ved å kontakte fastlegen din og be om henvisning til noen som kan hjelpe deg videre. Hvem som er fastlegen din finner du ut på www.nav.no under linken til fastlegeordningen.

Ikke gi opp! Du kan få det bedre og lettere ved å skaffe deg hjelp. Lykke til!

< Tilbake