Dette spørsmålet ble stilt 11.11.2008 og ble besvart 18.11.2008.

Spørsmål:

Hei klara-klok. Jeg er en jente på snart 17 år. Jeg har en del spørsmål til dere som jeg håper dere kan gi meg et godt svar på slik at jeg kan få en bedre hverdag:-)

Det hele begynte i midten av September i år. Jeg skulle på kino med en venninne, og rett før vi skulle gå inn og sendte oss, ble jeg helt hysterisk. Jeg følte jeg skulle dette i bakken hvert sekund(og besvime, eller dø) jeg ropte til venninnen min at jeg ikke ville dø osv. Jeg kjente smerter helt nederst på venstre siden i magen, og klaget egentlig bare over det. Pustet unormalt fort, og fikk pressing i brystet. Jeg skalv også utrolig mye. Dette "anfallet" varte i ca 10 minutter, så roet det seg når vi hadde vært på legevakten og de sa at ingenting var galt med meg. Jeg tenkte ikke mer på dette da, men tankene mine sattes i sving når jeg fikk et nytt anfall ca 1 uke etterpå. Da var jeg på vei hjem fra skolen og plutselig kjente jeg en varme i hele kroppen og begynte å puste utrolig fort å skalv ekstremt mye, men klarte å få roen på det ved å puste sakte. Etter dette anfallet ble jeg ganske redd og gikk rundt å tenkte på å få et nytt anfall. Noe som var ganske skremmende. Men mellom anfallene følte jeg meg alltid helt frisk, var på jobb og gikk på skole.

Fortsatt var det ingen som ante hva disse merkelige "anfallene" var, og jeg følte jeg levde i usikkerhet.Men jeg fortsatte å leve normalt likevel.

ca 1 måned etter det første anfallet fikk jeg et nytt anfall som var like ekstremt som det første. Dette var rett før jeg skulle legge meg. Det er det værste jeg har opplevd i hele mitt liv, og jeg var sikker på at jeg kom til å dø. Det roet seg ned når mor kom hjem.

4 dager etter dette anfallet skulle jeg reise med toget. Dagen før var jeg på jobb og plutselig følte jeg meg kjempe svimmel og kvalmen, da ble jeg redd og tenkte at noe var galt med meg, og ble hentet og kjørt hjem. Jeg hadde gledet meg kjempemhye til turen, og kunne ikke fatte og begripe hvorfor jeg plutselig ble dårlig. Det var egentlig verre den dagen jeg skulle reise, for jeg fikk pressing i brystet og følte meg veldig uvel hele tiden. Da vi var fremme reiste vi på legevakten fordi jeg klarte ikke slappe av og var 100% sikker på at jeg feilet noe alvorlig. På legevakten kunne legen fortelle meg etter alt jeg fortalte at det var panikkanfall jeg hadde hatt. Det var ganske så betryggende å vite!!

Allikevel gikk ikke symptomene helt bort pga dette, jeg lyttet hele tiden på hjertet osv. Følte meg uvirkelig på en måte, og av og til kunne jeg føle at jeg skulle dette i bakken. Frøys når jeg ikke burde fryse osv.

Det var ikke så mye noen kunne gjøre med dette, jeg hadde vært å tatt EKG, blodprøver osv, ALT var helt fint.

Nå den siste måneden har jeg hatt opp og ned med vondt i brystet, av og til stikker det skikkelig og jeg støkker.Jeg har hatt hodepiner sånn ca konstant. Jeg har hatt voldsomme problemer med å sove, for jeg bare ligger oppe å tenker. Jeg har begynt å gå til psykolog, og syns egentlig det hjelper allerede etter 3 ganger. Men grunnen til at jeg skriver til dere er for jeg har så vanskelig for å tro at dette kan være angst? Jeg var hos fastlegen min i dag, og han sa til meg at han var veldig trygg på at det er angst jeg har. Men allikevel klarer jeg ikke stole på han?! Jeg har jo vondt hele tiden, nesten! Blir fortere sliten enn normalt, har vært sykemeldt fra skole og jobb i 1 måned nå, men har begynt å gå litt på skolen igjen, selv om det er vanskelig å konsentrere seg. Jeg har nesten hele tiden hodepine, men det kan variere veldig mye. Sist helg klarte jeg faktisk å komme meg ut på fest (første gang på 2 måneder), jeg drakk en del alkohol, og følte meg plutselig ganske normal og hadde det morsomt! Men med en gang alkoholen gikk bort, kom symptomene tilbake og jeg ble engstelig igjen.Psykologen min sa at dette var et ganske sikkert tegn på angst, men jeg vet ikke. Hva er deres meninger rundt det jeg forteller?
Jeg har lest internettsiden opp og ner om angst og til og med en hel bok. Men jeg syns at mine symptomer er litt annerledes enn det som står på nettet. Øynene mine er feks ofte ganske blanke og jeg for ofte frysninger og har en merkelig følelse i halsen/brystområdet. Jeg har også ofte vondt helt nede i magen på venstre side, det gjør vondt når jeg trykker der. '

Jeg kan fortelle dere at i oppveksten min har jeg vært veldig engstelig, og har ofte vært den som har vært redd for ting. Men det har spesielt utviklet seg i det siste året. Er redd for å bli voldtatt og at noen skal "ta meg" er spesielt redd for menner. Men akkurat nå er det angst for at jeg skal feile noge dødelig/alvorlig som dominere hverdagen min +symptomene som kommer i tilegg.I oppveksten har jeg kun bodd med min mor, og fikk først kontakt med faren min for 1 år siden, og nå har vi jenvlig kontakt. Jeg traff også 3 halvsøstre(far sin side) for 1 år siden. Jeg har altså det siste året truffet den andre halvdelen av meg.Nå bor jeg med en stefar, som flyttet inn for 5 år siden, og 2 halvsøsken(mor sin side). Tror der at dette kan ha noe å si for at jeg har fått angsten? Jeg er så innmari bekymra hele tiden, og vil leve et normalt liv så fort som mulig!! Jeg vil til den gamle, energiske og livsglade- meg!

Mvh Frustrert jente som ikke vet hva hun skal gjøre.

(redigert)

Svar:

Hei!

Det du beskriver passer utmerket med en typisk panikkangstlidelse. Angsten kan virke som en stressfaktor på kroppen din og gjøre deg sliten. Det finnes svært god behandling for panikkangst, både samtale terapi hos lege eller psykolog og medikamentell behandling. Noen blir kvitt sine plager når de lærer seg å stole på at legene har stilt rett diagnose og at alt er i orden med de indre organene. Andre trenger tett oppfølgning fra lege eller psykolog med samtalebehandling (kognitiv terapi) og noen trenger medikamentell behandling.

Jeg vil råde deg til å bestille en ny time hos fastlegen, for videre oppfølgning.

Hilsen legen.

< Tilbake