Dette spørsmålet ble stilt 30.10.2009 og ble besvart 5.11.2009.

Spørsmål:

Jeg sliter med en rekke problemer, men tør ikke å oppsøke lege fordi jeg er redd for å bli stemplet med en diagnose som jeg ikke blir kvitt. Det er 7-8 år siden problemene startet, først i form av selvskadig og bulimi (var deperimert allerede som barn). Ble etterhvert psykotisk, og har hatt psykose to ganger. Livet mitt har ikke fungert i det hele tatt, og midt oppi dette fikk jeg et barn. Men så følte jeg meg plutselig frisk. Jeg begynte å jobbe når mitt barn var litt over året. Etter bare tre måneder fikk jeg beskjed om å sykemelde meg, fordi jeg ble mer og mer deperimert for hver dag. Sjefen sa at hun orket ikke å se på hvordan jeg slet, men i stedet for å sykemelde meg, sa jeg opp. Jeg ble gravid igjen (jeg har vært samboer siden jeg var 17), og fikk et nytt barn. Gikk hjemme i hele svangerskapet, og da er alt fint. Jeg gjør husarbeid, passer barnet mitt, lager middag, rydder og vasker. Sånn som alle andre gjør. Problemet er bare med en gang jeg begynner å jobbe, det skjer noe med meg da, jeg går inn i alvorlig deperesjon, og jeg fungerer ikke på hjemmebane. Samme hvor godt arbeidsmiljø jeg er en del av. Kunne oppsøkt lege men vil ikke. Den første gang jeg fikk psykose ble jeg tatt inn på psykiatrisk avdeling på sykehuset, men skrev meg selv ut, og andre gang ville jeg ikke kontakte lege. Først i ettertid så jeg at det var ille. Flere ganger nå har jeg vært på vei inn i det samme, men har stoppet det når jeg skjønner hva som skjer. Da er det bare å slutte på jobben med en gang, holde meg aktiv, spise skikkelig og leke mye med ungene, det hjelper faktisk selv om det må høres rart ut. Jeg tåler ikke stress i det hele tatt, så familie og hjemmelivet mitt er mer enn nok for meg. Jeg klarer ikke annet. Så jeg vet ikke hva jeg skal prioritere. Vil jo så gjerne jobbe, men da kan jeg glemme den psykiske helsen min, da går det helt på styr. Jeg trenger hele dagen på å planlegge å lage middag og å vaske gulv og sånn. Og det er flaut, for alle andre greier å gjøre begge deler. Hva kan jeg gjøre? Vil jo helst at barna skal ha det fint, og da kan jeg ikke jobbe, for jeg kan ikke både jobbe og ha en familie. Er det bare jeg som er dum som ikke får det til? Og hva skal jeg leve av? Har bare mannens inntekt nå, og han syns det er greit, for han ser hvordan jeg sliter med jobb... Finnes det andre enn meg som har så dårlig kapasitet? Hilsen jente 25

(redigert)

Svar:

Hei,

Du beskriver noe veldig viktig. Du forteller at du er sårbar for stress, og du forteller at du har to barn som du bryr deg om, og som du koser deg sammen med.

Du skriver at det er flaut at du ikke klarer både jobb og barn, og spør om det bare er du som ikke klarer begge deler.

Det er ingen grunn til å være flau over at du innser hvor mye du orker. Det er ikke å være dum. Det er å være smart. Du ønsker å prioritere barna dine. I dag innser flere og flere at dette er en riktig prioritering.

Når du har vært plaget med depresjoner og hatt to psykotiske episoder, er det all grunn for deg til å jobbe forebyggende og tilrettelegge livet ditt slik det passer for deg og dine.

Du er heldig som har en samboer som synes det er ok at du ikke jobber. Av dette virker det som dere kan klare dere på en inntekt.

Det er mange som har en eller annen form for sykdom og dermed har nedsatt kapasitet. Tenk heller igjennom hva som er målestokken din for hva du skal klare. Er det andre som er målestokken, eller er det din og din families trivsel? Jeg tror du vil være enig i at det siste er veldig vesentlig.

Det er nødvendig at du følger ditt eget tempo og din egen kapasitet. I tillegg ville det være til nytte for deg om du tok en tur til legen for å få riktig behandling. Riktig behandling kan føre til økt energi, og ikke minst, vil du få noen å drøfte spørsmålene dine med etter hvert som de dukker opp. Jeg ønsker deg lykke til.

Vennlig hilsen psykologen

< Tilbake