Dette spørsmålet ble stilt 26.11.2008 og ble besvart 3.12.2008.

Spørsmål:

Jeg er ei jente på 26år. Jeg vet ikke om det finnes noen svar på dette spørsmålet, men jeg forsøker meg for det.

Litt bakgrunn:

Selv er jeg datter av mor som har diabetes type 1 (i meget alvorlig grad= meget ustabilt blodsukker)

Gjennom hele oppveksten min har jeg utviklet "profesjonalitet" i forhold til å mestre min mor i sin sykdom. Da eksempelvis lavt blodsukker påvirker diabetikerens væremåte (tale, handlinger, bevissthet)kan personligheten til vedkommende med diabetes endre seg i anfallene. Barn som opplever dette og som blir den voksnes hjelper i følingstilstanden stilles overfor store krav. Med sterkere ord blir barnet også nødt til å redde sin foreldre når andre voksne ikke er tilstede når anfall forekommer. Barnet forstår at det er farlig om mor eller far ikke får i seg mat eller sukker. Som barn opplevde jeg selv at min mor gikk i koma. Andre ganger kunne hun bli som et barn. Hun kunne også virke paranoid og true, skrike og bli en helt annen person. Etter anfallet husket hun jo ikke noe.

så spørsmålet jeg ønsker å stille er:

Barn av diabetikere, hvilke hjelp får de???
Er det flere barn der ute som befinner seg i denne situasjonen og som ikke har noen å prate med?

Selv har jeg aldri snakket med noen om dette, jeg bare gjorde det jeg visste je måtte gjøre for å hjelpe min mor i sin sykdom. Det har vært en del traumer.
Jeg tenker at barn som har foreldre med kreft (eksempelvis) trolig får bredere støtte(?) Diabetes er blitt en folkesykdom. Folk trur og at diabetes er ikke så farlig lenger, det er så mange gode medisiner å få .. for 5 år siden mistet jeg min nevø i diabetes. Det er ikke til å bagatellisere. heller ikke for dem som er pårørende.

barn som pårørende er også like aktuelt, (slik jeg tror)når det gjelder barn av diabetikere. Barn i denne gruppen som pårørende bør også bli synliggjort og lyttet til. Det er min mening.



Jeg er bekymret, for kanskje er det noen barn der ute som opplever mye likt som jeg har gjort. Jeg oppfordrer bla. lærere, leger, venner, foreldre, nære om å samtale med barn og deres opplevelser som angår å ha en mor eller far som har diabetes. Jeg er klar over at det finnes variasjon av alvorlighetsgrad når det kommer til sykdomsbildet. Like vel, sjekk ut. prat. Når jeg ser tilbake skulle jeg ønske legen til moren min kunne ha samtalet med meg... da jeg ble ungdom ser jeg nå at psykolog ville ha vært bra for meg etter de opplevelsene jeg har hatt... sykdommen hennes har gjort noe med meg. jeg er utrygg og fremdeles på vakt i hennes nærvær- Relasjonen vår har alltid vært vanskelig. sykdommen hennes kom i veien. Det er et sårt tema. fremdeles er jeg en "reddende engel" men mesteparten av tiden har min far det hele og fulle ansvaret i dag, dag og natt. Jeg bærer en last, nær jeg i dag distanserer meg, jeg bærer skyld, når jeg ikke er tilstede når hun får annfallene... om noen kunne ha pratet med meg da jeg var mindre tenker jeg... kanskje ville lasten vært mindre i dag???

barn av diabetikere en usynlig gruppe???

Svar:

Hei!

De fleste diabetikere får heldigvis god kontroll over blodsukkeret og sjelden eller aldri føling eller koma. Man skal imidlertid ikke bagatellisere diabetes, det brukes mer resurser enn noen gang og det er høyere kompetanse i fastlegestaben enn noen gang om diabetes. Dette skal være og er et stort satsingsområde.

Jeg synes imidlertid det er viktig at de barna som opplever slike ting som du beskriver, sikres en god oppfølgning fra helsevesenet. Det finnes ikke noe system for dette i dag. Dette er et spørsmål som burde vært stilt til helsepolitikere og helsemyndigheter. Jeg støtter deg i dine tanker omkring dette og vil anbefale deg å bringe dette videre til myndighetene. Hva med et brev til helse og omsorgsdepartementet eller til en stortingspolitiker fra ditt område?

Alle som opplever vanskelige ting kan oppsøke fastlegen sin. Fastlegen er tilgjengelig for alle, uansett hva slags problem man har. Han har høy kompetanse selv, både på diabetes og psykiske problemer, og har dessuten rett til å henvise til andre behandlere, avhengig av behov.

Hilsen legen

< Tilbake