Dette spørsmålet ble stilt 3.12.2009 og ble besvart 9.12.2009.

Spørsmål:

Jeg vet ikke helt hva jeg skal spør om, så jeg bare skriver, og kanskje dukker spørsmålet opp. Jeg har så mange tanker i hodet mitt om dagen.

I begynnelsen av 2007 hadde jeg kyssesyken, og det er ingen som har forstått hvordan jeg har hatt det i ettertid. Helt tom for krefter. Det er snart 3 år siden, tiden har gått fort mens jeg har ligget på sofaen og følt meg som en byrde siden jeg ikke har jobbet, studert eller noe. Jeg trodde at livet mitt kom til å bli slik. Jeg greide ikke å gå eller puste uten smerter i hele kroppen, og jeg har hverken tålt lys eller lyd.

Mitt første barn ble født i 2006 og dette har slitt på oss alle. Min mann har vært lite hjelpsom, han har vært sur fordi jeg har vært lat. Barnet måtte leveres i barnehage ganske tidlig, for jeg orket ikke å være sammen med ham. Og naboene har pratet mye om meg som bare ligger på sofaen uten å ta meg av hverken unge eller mann. Og ikke jobbet jeg heller. Enkelte venner har forsøkt å ta kontakt med meg, men jeg har ikke orket, så da har de bare sluttet. Så jeg har vært helt alene.

Jeg har lurt på om jeg feiler noe. Psykisk eller noe. Men hos legen tok de blodprøver som ikke viste noe, og det psykiske ble vurdert. Helt til jeg fikk beskjed av min mann at jeg ikke feiler noe, at jeg bare er bortskjemt og lat. Da sluttet jeg å gå til legen også, for jeg følte at han har rett.

Men her en dag, kanskje et par måneder siden, var det som om noen knipset med fingrene, og jeg var proppfull av energi. I førsten begynte jeg med å vaske litt klær, og fant ut at jeg orket mer. Jeg orket å ta med ungen til lekeplassen, og hadde overskudd til å dra på butikken. Jeg vasket gulv og kjøkken og laget mat og jeg føler meg rett og slett helt topp. Som om jeg er født på ny.

Tre år er jo en ganske lang periode, så jeg har glemt litt hvordan jeg var før. Nå kjenner jeg meg selv som sur og trøtt og sliten og lat. Kjenner ikke meg selv igjen lenger. Og jeg har selv kontaktet folk og fått meg nye venner. Det går knapt en dag uten at jeg prater med noen utenfor familien, og det er helt fantastisk, etter å ha vært alene i så mange år, uten å prate med andre enn mann og barn. Så jeg er bare så lykkelig nå. Jeg visste ikke at livet kunne være så godt.

Men samtidig er jeg litt nervøs. For å bli dårlig igjen. Nå kan jeg ikke tenke meg noe verre enn å ligge på sofaen på dagtid, for jeg har så mye jeg vil gjøre. Folk å treffe, husarbeid å gjøre. Jeg er redd for å bli redusert til den gamle jeg. Kjenner at jeg fremdeles er overrasket når jeg har laget middag og spist, og har fremdeles krefter til å ta oppvasken med en gang.

Nå høres jeg sikkert dum ut som gleder meg over sånne små ting som alle gjør hver dag, men det er helt ubeskrivelig å ha krefter til ting. Jeg har ikke turt å søke etter jobb ennå, for jeg vil ta meg av hus og hjem og kjenne etter om kreftene drar noe sted. Føler meg nesten litt overnaturlig, for jeg husker ikke at jeg noen gang har hatt slik energi.

Og så er det det sosiale. Jeg har aldri vært så flink sosial, selv om jeg har hatt en del venner, nære venner også. Men nå, når jeg føler meg så bra, greier jeg plutselig å ta kontakt med helt nye folk og jeg har fått bygget meg et stort sosialt nettverk på bare få måneder. Jeg er mye flinkere sosialt nå enn jeg noen gang har vært før.

Hva kan ha skjedd med meg? Har jeg hatt en psykisk sykdom som gikk over helt plutselig? Jeg slet psykisk som ungdom, så det kan jo være det... Hvilken kan det ha vært i så fall? Og må jeg forvente å bli dårlig igjen? Jeg har iallefall lært meg en ting, og det er at jeg faktisk ikke var lat som alle sa, jeg må har vært syk, uten tvil. For det er først nå, når jeg kjenner meg frisk, jeg innser hvor syk jeg faktisk var. Hvor lang tid må gå før jeg kan anse meg selv for å være frisk og i stand til å jobbe? j 23

Svar:

Hei jente 23!

Hyggelig å høre at ting er blitt bedre nå. Det er vanskelig å besvare ditt spørsmål med noen sikkerhet uten å ha tatt en grundig utredning av deg. Dine problemer kan ha vært en kombinasjon av flere faktorer, både fysiske og psykiske. At man kan ha tunge perioder hvor man sliter psykisk er ikke unaturlig. Det er heller ikke uvanlig at man med tiden blir bedre, selv uten noen form for behandling. Dette er selvfølgelig ingen garanti for at man ikke kan ha tilbakefall i fremtiden, men hvis du har klart å komme deg igjennom en så slitsom og lang problemperiode så er dette et tegn på at du har gode ressurser og en positiv prognose i forhold til din fremtidige helse. Din tilstand kan ha vært et resultat av en post partum depresjon (dvs. en fødelsdepresjon), hormonelle ubalanser etter fødsel osv. Enkelte personer med vanskelige opplevelser fra barndommen kan gjenoppleve følelsene knyttet til sin egen barndom når de selv blir foreldre fordi prosessen av å se et barn og kjenne seg igjen i dens atferd og reaksjoner kan trigge gamle minner som har ligget lagret og uearbeidet i underbevisstheten vår.

Flere opplever også utmattelsessyndrom etter kyssesyken. ME / Myalgisk encefalopati, eller Kronisk tretthetssyndrom er et syndrom med unormal og konstant følelse av tretthet eller energisvikt. Det finnes en lang rekke forskjellige betegnelser: Myalgisk encefalomyelitt, myalgisk encefalopati (ME), postviralt tretthetssyndrom, idiopatisk tretthetssyndrom, nevrasteni, kronisk utmattelsessyndrom, postviralt utmattelsessyndrom. Chronic fatigue syndrome (CFS) er den anbefalte betegnelsen i internasjonal medisinsk faglitteratur. Betegnelsen syndrom henspeiler på at tilstanden er sammensatt av en rekke ulike symptomer og tegn. Syndromet er ikke ensartet, og det finnes ingen enkeltstående sykdomsmekanisme. Tilstanden hemmer dagliglivets oppgaver. Det kreves at trettheten har vart i minst 6 måneder. 75 %; av pasientene rapporterer om forutgående infeksjon som forkjølelse, influensaliknende sykdom og mononukleose (kyssesyken). Et viktig moment ved lidelsen er at utmattelsen ikke bedres ikke av søvn. Selv er jeg ikke spesielt glad i bruken av begrepet KRONISK i forbindelse med denne sykdommen da det kan virke misvisende i forhold til at sykdommen fremstår som uhelbredelig. Hvis det er slik at du skulle hatt denne diagnosen så viser i hvert fall dine bedringsresultater klare tegn på at syndromet ikke er kronisk.

ME er en meget omstridt diagnose og for mange er det vel mye som tyder på at denne tilstanden ikke er en reell somatisk sykdom. Dette er en diagnose som er omstridt og det er en problematikk hvor de lærde strides. Enkelte behandlere velger å se på ME som et psykosomatisk symptom på en depresjon eller en personlighetsforstyrrelses-problematikk. Jeg er selv usikker på hvordan jeg forholder meg til denne diagnosen. Likevel har helsevesenet, ved legene, godkjent denne diagnosen, og de gir diagnosen til personer som har symptomer på kronisk utmattelse. Enkelte mener dog at diagnostistering av ME er en universitetssykehus-oppgave, ut fra at det er en svært vanskelig oppgave å diagnosere ME.

Det er gjort mange studier de siste årene om ME syndrom. Mange av studiene er av dårlig kvalitet, men det finnes også en rekke gode studier. Det finnes blant annet flere studier vedrørende alternative behandlingsformer som har gjort seg bemerket. En dog anbefalt undersøkelse (av en av mine kollegaer) er gjort av Kunnskapssenteret som, på oppdrag fra departementet, har satt sammen en ekspertgruppe, for å gå gjennom all forskning som er gjort om ME og trekke ut det som finnes av fakta. Her er linken til denne undersøkelsen. Den behandlingsformen som etterhvert begynner å bli utbredt ut fra god effekt er kognitiv terapi. Tidskrift for norsk lægeforening 2008;128:484-5 har en anmeldelse av en bok av Stiles TC red. "Lidelsesspesifikk kognitiv terapi" (2007), som visstnok tar opp ME bl.a.

Det eksisterer ingen nasjonale retningslinjer for utredning og diagnostikk av ME. Dette er pasienter som blir utredet av fastlegen i første omgang. Diagnosen bør stilles ut fra sykehistorien og er en såkalt ekslusjonsdiagnose, dvs at diagnosen kan først evt stilles etter at man har utelukket en lang rekke andre vanligere sykdommer og tilstander som også gir tilsvarende slapphet, utmattelse m.v. Det er med andre ord ofte vanlig å stille som krav at både psykiater/psykolog, nevrolog og indremedisiner har vurdert pasienten. Et gjennomgående problem er dårlig samhandling mellom ulike sykehusavdelinger, så det er ofte fastlegen som må koordinere utredningen, noe også NAV aksepterer i forhold til trygdeytelser. Noen universitetssykehus har begynt å koordinere dette internt på huset. Forhåpentligvis kommer det nasjonale retningslinjer, slik at vi kan henvise pasienten til èn sykehusavdeling, som følger standardiserte modeller for utredning, etter den initiale utredningen i primærhelsetjenesten.

Jeg forstår godt ditt ønske om å få et svar på hvorfor ting var slik de var en lang periode for deg. jeg forsår også at du har usikkerhet knyttet opp mot når du skal tørre å gå ut i arbeid igjen. Jeg tenker at du vet best selv når du føler deg moden for å komme deg ut i arbeidslivet. Det blir viktig å ta det rolig i startfasen og at du klarer å balansere på jobb- og privatliv. Oppretthold et samarbeid med din fastlege og husk at for mange har arbeid og rutiner en positiv effekt på psykisk helse da man yter noe både for seg selv og arbeidsplassen.

Håper dette var til hjelp for deg

Vennlig hilsen psykologen

< Tilbake