Dette spørsmålet ble stilt 7.3.2010 og ble besvart 9.3.2010.

Spørsmål:

Hei Klara-klok

Har et spørsmål anng overspising.
Jeg har alltid vært glad i mat, tenker på det hele tiden, når jeg ikke tenker på sex, så da går vel ca 50 % av døgnettil å tenke på mat, hehe.. Uansett..
Hver gang jeg spiser så spiser jeg så mye at jeg ikke orker mer, så lit til, så venter jeg somregel 30 min før jeg stapper i meg enda mer, gjør ikke dette hver dag, men alt for ofte..
spiser også mye på kveldene, vet at dette ikke er bra for kroppen, spiser også veldig mye usundt..
Men jeg kobler på en måte ut hjernen når jeg er i prosessen av å spise mat, går på en måte i en "trance" fra jeg begynner å lage mat til jeg er ferdig å spise, da våkner jeg opp, å tenker, fuck man..!

Kan dette være trøstespising? eller what ? uansett, gidder ikke gå til lege med dette, så har du noen teknikker eller råd å gi meg som jeg kan innøve meg? kanskje noe jeg kan gjøre eller si til meg selv før jeg begynner å spise som gjør at jeg ikke kan overspise ?

takk på forhånd ;)

Innsendt av gutt 20 år
(redigert)

Svar:

Hei

Det høres på meg ut som det du beskriver her i ditt forhold til mat er noe som kalles overspising. Du forteller ikke her om noe kompenserende atferd (slanking, oppkast eller trening) og jeg tenker at det du sliter med derfor kan passe inn under det som kalles overspisinglidelse (Binge Eating Disorder). Dett er ofte forbundet med mye tvang og blir også kalt tvangsspising.

Tvangsspising er å spise selv om man ikke er sulten, for å dekke andre behov enn sult. Maten beholdes i kroppen etterpå. Noen overspiser mye i løpet av kort tid, som regel fet eller kaloririk mat. Andre kan småspise litt hele tiden, slik at det i sum blir mer enn det kroppen trenger. Mange tvangsspisere går på evig slankekur, en del har strenge fasteperioder innimellom overspisingsperiodene, for å holde vekten nede. Tvangsspising ble tidligere kalt trøstespising, og man trodde spisingen skyldes mangel på viljestyrke. I dag er det klart at dette problemet kan være like alvorlig som andre typer spiseforstyrrelser, og at heller ikke denne varianten har noe med mangel på viljestyrke å gjøre.

Noen tvangsspisere blir overvektige, og holder en noenlunde jevn overvekt. Andre går opp og ned i vekt, opptil 30 - 40 kg over kanskje bare noen måneder, mens en tredje gruppe ser normalvektige ut på grunn av rigide slankekurer. Sannsynligvis utvikler mange tvangsspising utover tyveårene og senere, og for noen er tvangsspising et siste stadium på vei ut av anoreksi eller bulimi.

Det er følelsesmessige behov som styrer matinntaket. Med maten, og eventuelt fedmen, bygger man en beskyttende mur rundt seg. Vanskelige følelser, frustrasjoner, fortvilelse, savn etter nærhet og kjærlighet, seksuelle følelser, sinne og sorg svelges ned med mat. Fordi man ofte ikke klarer å ta vare på egne behov, og sette grenser for seg selv i forhold til andre mennesker og forpliktelser, blir mat et av de få områdene hvor man kan gi seg selv noe godt.

Det er ingen fasit på hvordan du kan bli frisk, mange veier fører frem. De første viktige skrittene er å erkjenne at du har en spiseforstyrrelse og at du ønsker å gjøre noe med det. De fleste av oss ønsker å klare oss alene, også på veien ut av spiseforstyrrelsen. Det er en lang og ofte tøff vei å gå, og det er ingen skam å ta i bruk hjelp. Spiseforstyrrelser går sjelden over av seg selv. Mange har nytte av selvhjelpstilbud i regi av IKS (Interessegruppa for Kvinner med Spiseforstyrrelser www.iks.no), og de aller fleste trenger også profesjonell hjelp. Det vanligste er å gå via fastlegen, som kan henvise deg videre til f.eks. psykiatrisk poliklinikk, psykolog, psykiater, psykomotorisk fysioterapeut eller ernæringsfysiolog. Uten henvisning fra legen vil behandling ofte bli dyrere. Ungdom kan gjerne bruke helsesøster på skolen eller helsestasjon for ungdom som første hjelpeinstans.

Jeg synes det er vanskelig å gi deg noen konkrete råd om hva du kan si til deg selv eller hva du kan øve deg på da jeg ikke kjenner mye til deg og det du sliter med. Men som jeg nevnte ovenfor så kan det være lurt at du forsøker å finne ut av hvilken funksjon spisingen og maten har for deg, og hva det er du eventuelt forsøker å "døyve" med maten av behov og problemer som du ikke får tilfredsstilt eller løst. Men jeg tenker at du trenger hjelp til dette, og som jeg nevnte ovenfor så anbefaler jeg deg til å snakke med legen om hva du sliter med og at du ber om en henvisning til en psykolog. Slik at du kan få hjelp til å håndtere dine vanskelige tanker og følelser på andre måter enn gjennom maten.

Det kan være nyttig for deg å skaffe deg informasjon og kunnskap om spiseforstyrrelser. Boken Sterk/Svak av Finn Skårderud er et godt eksempel som kan anbefales i forhold til dette. På denne måten kan du få mer utdypende informasjon om hva spiseforstyrrelser er og hvordan du kan få hjelp i forhold til dette.

Selv om det for de fleste er nødvendig med profesjonell hjelp, må du likevel gjøre den største jobben selv. Behandlere, pårørende og f.eks. IKS er viktige støttespillere på veien, men skrittene må du gå selv! Jeg håper at du tar dine problemer på alvor og skaffer deg hjelp, og jeg håper at mine tanker og anbefalinger til deg er til hjelp! Jeg ønsker deg lykke til videre!

Med vennlig hilsen psykologen

< Tilbake