Dette spørsmålet ble stilt 21.11.2009 og ble besvart 27.11.2009.

Spørsmål:

Hei klara:) Jeg er en jente på 19år..

For et halvt år siden måtte jeg skifte psykolog, pga at hun gikk ut i permisjon. Jeg følte ikke at jeg fikk mye ut av timene, men jeg var så sliten at jeg orket ikke gjøre noe med det. Jeg følte likevel at jeg ble hørt og tatt på alvor, på en måte da:)
Men så måtte jeg altså bytte. Jeg fikk en kvinnelig psykolog som også er spesialist på spiseforstyrrelser. Hun har jobbet i psykiatrien i 20 år, og høres ut til å være veldig dyktig.
Likevel er ikke dette jeg har fått inntrykk av, tror jeg. Den første gangen jeg var hos henne, så hadde jeg akkurat opplevd en voldtekt. Jeg har tidligere opplevd seksuell trakkasering i flere år i hjemmet, og hadde mistet håpet for at ting skulle bli bedre, men prøvde klart nok å reise meg igjen. Psykologen spurte meg da altså om jeg kunne fortelle henne litt om hva jeg hadde problemer med osv. Jeg fortalte raskt om trakkaseringen og den psykiske volden fra hjemmet og jeg fortalte om voldtekten. Dette tok kanskje fem minutter å forklare til sammen, og hennes reaksjon på det jeg fortalte om voldtekten var "men det var jo du som gikk inn på rommet og la deg der", "hadde du tenkt å være jomfru fram til du var tredve da, eller?" og "et nei betyr ikke nei i virkeligheten, vet du!" .... Jeg ble jo ganske sjokkert av denne gamle ukjente psykologen og den kjeftinga, så jeg begynte jo å gråte. Hun skjønte hun hadde dratt den for langt, og resten av timen brukte hun på å smiske og late som om hun syntes synd på meg ved å si ting som at "ja, det var forferdelig det som skjedde med trakasseringen fra faren din, og denne voldtekten og den unge mannen" osv.
Så hadde hun sommerferie, og da jeg fikk innkalling til time etter ferien, turte jeg egentlig ikke gå til henne.
Den tredje timen jeg var der, var hun bare opptatt av å få bekreftelse på at hun gjorde ting riktig og at jeg skulle si hun var flink og så ting jeg viste med kroppsspråket og slik og hun hadde ellers glemt alt jeg hadde sagt, og hun virket uforberedt. Det var sikkert pga det som skjedde, men jeg fikk ikke noe utbytte av timen, liksom og hun unnskyldte seg aldri.
Den fjerde timen gikk greit, men hun var fortsatt opptatt av å få bekreftelse på at ting var greit mellom oss. Jeg gadd ikke bry meg mer om det, og jeg ville bare arbeide videre for å bli frisk.
Den femte timen var helt fin. Den sjette timen, spurte hun meg mange spørsmål og mens jeg svarte på spørsmålet, plumpet hun ut med "du er ganske selvsentret og selvopptatt"... Jeg har hele livet mitt levd for alle andre, og når man sitter i terapi for å bli frisk, må man da snakke om seg selv? Dette gjorde at jeg fikk en veldig vanskelig periode igjen, men jeg gikk til helsesøsteren på skolen som har fulgt meg opp i flere år, og både hun og vennene mine sa at jeg var iallefall den personen de tenkte på som minst selvsentret og selvopptatt av alle de de kjente. Men at jeg var selvopptatt i den form av at jeg bryr meg om hvordan jeg virker inn på andre mennesker...
Den sjuende timen tok jeg opp dette hun hadde sagt til meg, men hun avviste det blankt, men vi hadde ellers en bra time.
Den åttende timen så kom hun uforberedt og ti minutter for sent til timen og hun ville at vi skulle starte et prosjekt, der jeg skulle svare på mange 100 spørsmål for å se om jeg var blitt trumatisert. Dette var en bra time, og jeg gledet meg til å jobbe gjennom det her for å bli frisk igjen, så med en gang jeg gikk hjem, selv om jeg var aldri så sliten, svarte jeg på alle spørsmålene og fikk opp igjen alle minnene og alt det vonde.
Dette er nå en måned siden, og de to siste timene jeg skulle ha vært der har hun vært syk.. Jeg klarer ikke sove lenger uten sovepiller, jeg får hele tiden flashbacks og jeg er redd hele tiden, maten har klusset seg og jeg klarer ikke gjøre lekser eller konsentrere meg på skolen..
Jeg mener ikke å skylde på psykologen for situasjonen, men jeg synes at det er litt uforsvarlig å starte et slikt prosjekt(selv om jeg vet det er jeg som velger og gjør som jeg vil, siden det er jeg naiv og stoler blindt på psykologen) siden det får så store konsekvenser for meg. Jeg føler liksom at jeg henger i en tråd og fekte vilt rundt meg, men treffer ingenting. Jeg vet jo at det er jeg som må gå videre, men jeg føler det slik i denne situasjonen at jeg har fått en lekse å gjøre(spørreskjemaene) og jeg har fullført dem, men jeg mangler læreren som kan vise meg videre, siden jeg ikke har noen lærebok som kan vise meg hvordan jeg skal gå videre. Jeg har liksom ingen kontroll over situasjoenen.

Likevel er det slik at jeg nå har klart å pakke ting litt inn igjen og ting går litt bedre, men jeg vet jo at når hun kommer tilbake må jeg ta opp igjen alt en gang til, og jeg gruer meg...

Jeg bare lurer på om du har noen kommentar, for jeg aner ikke hva jeg skal gjøre? tusen takk for en kjempe fin side:)

Svar:

Hei,

Du beskriver dine opplevelser i møte med en erfaren psykolog. Du beskriver at du har forsøkt å samarbeide, og du forteller om hvordan du har kjent deg misforstått og dårlig møtt. Du har reagert på psykologens karakteristikk av deg som ”ganske selvsentrert og selvopptatt”.  Du har rett i at skal man gå til psykolog er det nettopp seg selv man må snakke om.

Du skriver at psykologen nå er blitt syk, og at dette har gått innpå deg, ettersom dere var i ferd med å gå i gang med et prosjekt. Det kommer frem at du har opplevd at psykologen har glemt hva du har fortalt fra den ene timen til den andre, og at du nå gruer for at hun skal komme tilbake, og at du må ta opp igjen alt en gang til. 

Du ber om kommentarer på det du har skrevet og skriver at du ikke vet hva du skal gjøre.

Det er forståelig at du reagerer på å bli møtt av en ukjent psykolog med det som for meg ser ut som irettesettelser. Slik du gjengir det, virker utsagnende belærende og grensende til det anklagende. Jeg må ta det forbeholdet at jeg ikke har hørt hva som ble sagt. Noen ganger kan det vi hører, være noe annet enn det som blir sagt. Uansett ble noe sagt på en slik måte at du oppfattet det som du gjorde, og da virker det sårende og krenkende.

Du skriver at psykologen brukte resten av timen på å ”smiske” da hun forstod at du ble såret over hennes utsagn.  Det er bra at hun prøvde å ”reparere” den skaden hun forstod var i ferd med å skje. Det kan med andre ord være at det du oppfattet som smisking, var et forsøk på å minske skadeomfanget og på å gjøre deg trygg.

Det kommer også frem at du har opplevd at psykologen har ”plumpet ut” med utsagn. Det er uheldig at du skal sitte med dette inntrykket. Det er vanlig at psykologer prøver å tone seg inn på pasientens tilstand og stemning, og være ivaretagende selv om de også må utfordre sine pasienter.

Det ser for meg ut som du har gått hardt inn for å samarbeide. Når du nå gruer for å gjenoppta samarbeidet, kan det være noe å tenke på om du skal trene på å si ifra med det samme når du synes psykologen går over streken. De fleste psykologer ønsker at pasienten skal si som det er. Mange pasienter er svært høflige og ivaretagende overfor terapeuten sin. Det er ikke nødvendig. Psykologen må klare seg selv. Det er pasienten som skal være i fokus.

Dersom du velger å gå tilbake til psykologen når hun er frisk igjen, er det viktig at du er ærlig og direkte og sier ifra hva du ønsker å oppnå i behandlingen. Dette kalles å levere en bestilling, og det er vanlig å utarbeide en slik ved behandlingsstart og å utvikle en behandlingsplan.

Gjør ditt beste for å ta vare på deg selv oppi dette. Det er din behandling, og du kan sette krav.

Jeg ønsker deg lykke til.

Vennlig hilsen psykologen

< Tilbake