Dette spørsmålet ble stilt 2.12.2008 og ble besvart 9.12.2008.

Spørsmål:

Hei..
Jeg er ei jente på 22 år, blid og fornøyd - utad. Jeg skal ikke gå i detalj om oppveksten min, det blir for mye skriving/lesing. Da jeg var 11 år ble livet mitt snudd på hodet, jeg fikk MEGET sterk dødsangst (+generell angst,+panikkangst)samt depresjon. Det kom som lyn fra klar himmel. Jeg trodde jeg var blitt alvorlig syk, jeg kjente ikke igjen meg selv. De nærmeste rundt meg ble irritert på meg, fordi jeg forandret meg, ble innesluttet, vegret meg for å gå ut med venner, spiste lite o.l. Jeg hadde vansker med å forsvare meg, jeg visste ikke hva som var galt selv engang. Det viktigste for meg hele livet har vært å være den sterke,uredde jenta, og den som aldri viste "myke" følelser. Det fortsatte jeg med også etter jeg var 11, enn hvor vanskelig det var. Visste ikke om noen annen måte å være på uansett! Da jeg var 12 år var mitt sterkeste ønske å dø, det var en periode da jeg tenkte utrolig mye på selvmord. Hvordan jeg skulle gjøre det, og hvor godt det hadde vært å slippe livet. Det jeg kom fram til hadde vært best, var å skyte meg selv i tinningen - da var det fort over og uten smerter! Men hvordan får en 12-åring tak i en pistol...

Foreldrene mine prøvde å true meg flere ganger til å skjerpe "oppførselen" min, jeg greier ikke den dag i dag å forstå hvordan de kunne unngå å se hvor vondt og vanskelig den lille jenta deres hadde det. Jeg er sikker på at dersom noen hadde fortalt meg at det du har fått er angst, det er ikke farlig...så hadde jeg IKKE slitt psykisk i dag! Men psykiske skavanker snakker man ikke høyt om i min familie. Sånn er det bare...

Da jeg var 15 begynte det å bli såpass ille at jeg spurte mora mi om hun kunne bestille legetime. Gikk til psykolog en stund, hjalp meg ikke da. Jeg var så fastlåst inne i min egen frykt at jeg var tilstede utenfor meg selv. Siden jeg var 15 til nå har det gått veldig opp og ned, største forskjellen er nok at jeg har fått stor sykdominnsikt, eller hva nå jeg skal kalle det!

Det fikk jeg siste året på vgs, bodde på skolens internat. Der var det en kvinnelig lærer som så at jeg ikke hadde det bra. Hadde mange og lange samtaler med henne. Hun var så god og forståelsesfull og viste en menneskelig varme jeg ikke ante fantes.. Men samtidig var det alltid noe som føltes feil ved at jeg skulle åpne meg for henne. Hun fortalte at hun hadde hatt depresjon selv, så hun forstod meg så godt. Hun spurte om hun kunne være moren min,holdt rundt meg og tok ofte på meg, sa hun så gjerne ønsket å ta meg med hjem osv.. Da skoleåret var slutt var jeg og lærerinnen på hver vår kant av landet. Jeg slet noe helt forferdelig av savnet etter henne. Selv om jeg visste vi hadde kommet hverandre alt for nær, var jeg samtidig sint på henne.

Nå sitter jeg her(og skrev et lengre innlegg enn hva jeg hadde tenkt..), og vet ikke hva jeg skal med livet. Jeg synes ikke det er trivelig å leve, selvsagt har jeg øyeblikk hvor jeg har det fint og morsomt, men den store helheten av livet trives jeg ikke i. Jeg har lyst til å dø, men samtidig er det skummelt. Og jeg har fremdeles ikke fått tak i den pistolen;-)

Når det blir for mye kaos i hodet mitt så skader jeg meg selv, ikke for å dø, men for å kjenne smerte og gjøre skade på kroppen min. Men jeg prøver å unngå selvskading, jeg liker ikke at andre skal se sårene og spørre hva de kommer av..

Grunnen til at jeg skriver her er for å få hjelp til livet mitt. Jeg vet du ikke har lov til å svare at jeg bare burde ta selvmord. Selv om det hadde vært en befrielse uten like! Hva skal jeg gjøre med livet? Hvis jeg skal bo der familien min og hele slekta mi bor, kommer det hvertfall aldri til å bli bedre. Jeg kommer til å bli totalt innesluttet, kan ikke vær meg selv, jeg trives ikke med de folka! Jeg er glad i mora mi fordi hun er min mor, men ikke som menneske. Men jeg kan ikke bare flytte til et annet fylke heller sånn uten videre. Jeg ser ikke lys i tunellen lenger. Hva er vitsen med å bare gå og overleve? Livet er jo til for å leves..

Svar:

Hei!

Det beste rådet jeg kan gi deg for å finne ut av hva du skal gjøre med livet ditt slik at du kan få det bedre, er at du oppsøker hjelp hos en psykolog eller en annen profesjonell samtalepartner. Du forteller at det ikke hjalp deg den gangen du gikk til psykolog som 15-åring, men som du selv sier så har du nå større sykdomsinnsikt og du har erfart at det hjelper å ha noen å snakke med etter ditt møte med læreren på videregående skole. Når du sliter tungt og ikke ser lys i tunnelen, da trenger du noen som kan hjelpe deg med å finne ut av hvordan situasjonen kan endres slik at du ser lysere framtidsutsikter.

Uansett hvor håpløs og fastlåst situasjonen ser ut, så er det mulig at ting kan endres til det bedre. Når du sliter med tunge problemer og ikke vet hva du skal gjøre, er det vanlig å få slike tanker som det du beskriver. Tanker om å slippe å være her i dette livet og tanker om å ta livet sitt og tanker om å slippe og leve er på en måte tanker og ønsker om og slippe og måtte streve og slite og ha det så tungt som du har. Dette er forskjellig fra å virkelig ville begå selvmord og dø fra livet. Hvis du skaffer deg hjelp og støtte slik at du får det bedre, så får du lyst til å leve videre og selvmordstankene forsvinner. Du kan skaffe deg hjelp ved å kontakte fastlegen din og be om henvisning til en samtalepartner.

Det kan også hjelpe deg til å få et bedre liv hvis du går aktivt inn for å fylle hverdagene dine med positive aktiviteter. Du kan melde deg inn i en klubb eller forening eller på et hobbykurs eller lignende. Det viktigste er å finne fram til en fritidsaktivitet som kan være hyggelig å holde på med og som kan hjelpe deg til å holde fokuset på aktiviteten der og da slik at du får en pause fra de tunge tankene dine. Det å øve seg på å være til stedet i nuet og bare fokusere på det som er greit og bra akkurat her akkurat nå, er bra for deg. 

Hvis du vil jobbe med å endre trangen til å skade deg selv når du får kaos i hodet ditt, anbefaler jeg deg å få tak i et hefte som er gitt ut av Psykiatrisk Opplysningsfond i Stavanger. Heftet heter: "Mestringsbok - Selvskading. For ungdom og voksne". Du kan bestille denne via internett på www.psykopp.no. Heftet tar for seg både forståelse av selvskading og metoder du selv kan bruke å jobbe med dette problemet.

Vær tålmodig med deg selv og ta ett lite skritt i positiv retning om gangen. Lykke til!

Vennlig hilsen psykologen

< Tilbake