Dette spørsmålet ble stilt 24.11.2008 og ble besvart 26.11.2008.

Spørsmål:

hver gang jeg begynner på noe nytt så blir jeg raskt lei og mister motivasjonen. det begynte egentlig i 10.klasse ungdomsskolen. jeg, som var en flittig elev, orkte ikke gjøre leksene lenger. det var vel rundt vinteren. så på videregående - slarket jeg meg gjennom det. sto så vidt og kom ut med et dårlig snitt. begynte på folkehøyskole. var full av iver og energi - de første to månedene, men så var smilet og gleden borte, jeg ble liggende og greide ikke komme meg opp, omtrent hele vinteren. så greide jeg såvidt å bestå der også, med legeattest på vinterdepresjon. nå begynte jeg på et studium - var full av energi som vanlig - var studenten som låg forran alle andre - de første to månedene - så raste det rett ned.. slik det alltid gjør. nå er vinteren her og jeg ligger på grensen til strykkarakter. og dette studiet er det beste jeg kan tenke meg, etter 2 år med stødig tenking. samme med alle valg jeg har tatt - de har alltid vært de beste. videregående var jeg også heldig med, vet var den beste linjen jeg kunne tenke meg.. men hver gang.. så dabber motivasjonen av og jeg ser ingen mening med det. siden 10.klasse så har jeg ikke levd, det hele ble bare et spørsmål om å overleve. jeg er en veldig intelligent, kreativ og fri sjel. som einstein, mccain, kristoffer joner og alle andre "store" så gjorde de det dårlig på skolen.. og de fikk ingen særlig nytte ut av det heller.. jeg føler jeg hater skolen-- hele systemet.. jeg greier ikke holde ut på noe der jeg må stå opp å gjøre det samme hver dag.,. jeg skulle vært en musiker, forfatter, kunstner eller låtskriver.. for det kan jeg.. jeg lager mange låter, bilder, imitasjoner, jeg er en ekte kunstner.. jeg er så kreativ.. men jeg kan ikke satse på noe sånt, tenker jeg for det er såå vanskelig å overleve på den måten.. så jeg tenkte jeg skulle ta meg ei enkel utdanning å en jobb som passer meg og jeg vet jeg har tatt det beste valget jeg kan - så hvorfor er jeg så jævla demotivert? å hvorfor har jeg vært det alle år etter vinteren i 10.klasse.. før det eksisterte ikke ordet "motivasjon" i hodet mitt. jeg bare gjorde leksene, og tenkte ikke lengre enn det.. det var enkelt, men det føtes som om jeg fikk en åpenbarring i 10.klasse av en enner annen type - jeg fikk problemer med å se meningen i det hele.. etter å ha vært til psykolog i 3-4 år, så har jeg heller ikke fått noe som helst ut av det... så hva skal jeg gjør med dette? og kom ikke her å si at jeg skal trappe i meg et lass med tabeletter... jeg tar ikke medisin. av prinsipp. kom heller ikke og fortell meg at jeg skal til psykologen. jeg har ikke psyikiske problemer, med mindre jeg er en vaskeekte psykopat uten å vite det da.. men tviler.. så - i det minste si om jeg er normal eller om jeg er et ekstraordinert tilfelle. takk

Svar:

Hei.

Jeg kan overhode ikke uttale meg om din normalitet, eller unormalitet, ut fra det du skriver her. Det høres ut som om du er fullstendig i stand til å ta dine egne valg, og det høres det også ut som om du har gjort. Men - når du så tar dine ulike valg, er det også viktig at du står for disse. Du ønsker ikke å bruke medisiner, og det er ditt valg. Du har gått til psykolog, og det ønsker du heller ikke å gjøre, og det er også ditt valg. Om du kunne hatt nytte av å forsøke og gå i behandling hos en psykolog eller annen terapeut i dag, vil uansett handle om din egen motivasjon til å jobbe med deg selv. En psykolog eller annen terapeut vil ikke kunne hjelpe deg med å forstå deg selv og dine reaksjoner, hvis du ikke har en egen motivasjon for å skape en endring i deg selv.

Du beskriver at du har hatt depresjoner gjentatte ganger siden du gikk i 10. klasse, og du skriver at du starter på ny frisk hver høst for så å falle  ut av dette etter 2 måneder. Dette har nå skjedd flere ganger. Hvis dette handler om at du sliter med depresjon i mørketiden, så tenker jeg at du burde forsøke ut lysterapi for dette. Enkelte som sliter med lavere energi, større søt-hunger, dårlig søvn etc. i mørketiden nyttiggjør seg slik behandling. Dette er det bare du selv som kan avgjøre. Flere steder kan du få leie en slik lyskilde, eller du kan kjøpe en slik selv. Enkelte fastleger leier ut slike lamper, og også enkelte helsestasjoner. Dette må du undersøke i nærheten av der du bor nå.

Du skriver at du sliter med liten motivasjon, lavt energinivå, depressive tanker - men du  avslutter med å si at du ikke har noen psykiske problemer. Jeg vet ikke helt hvordan du ønsker at jeg skal forstå dette. Det er i beste fall motstridende kommentarer fra deg. Om du er en vaskekte psykopat, er det vel også bare du som kan si noe om. Jeg kan i alle fall ikke det. Men - det jeg kan si noe om, er at det høres ut som om du sliter med å finne tak i hva som skal til for at du skal kunne oppleve deg selv og ditt liv som bedre enn det du synes å klare nå.

Hvis du ikke ønsker å oppsøke din lege, eller en psykolog for å få hjelp, så står du vel tilbake med at det er du selv som må ta ansvaret for å skape en endring i deg selv. Det kan godt tenkes at du er en "ekte kunstner", og at du er en fri, kreativ og intelligent sjel. Men - hva er det som er så intelligent med deg, som gjør at du ikke klarer å gjennomføre dine planer på en bedre måte enn du synes å gjøre? Det kan godt tenkes at både Einstein og Kristoffer Joner (uten sammenligning forøvrig) er store mennesker som ikke gjorde det spesielt godt på skolen, men dette er noe jeg ikke kan uttale meg om. Hvis du ønsker å bli en kunstner innenfor et felt som du er spesielt god på, så er det ingenting i veien med det. Klart at mange kunstnere sliter kanskje et helt liv uten å slå igjennom på en måte som gjør at de klarer å overleve på en hensiktsmessig måte, men de som virkelig ønsker å jobbe med kunst klarer ofte å få dette til på sikt uansett. Hvis det er dette du tenker at du er best på, så er det kanskje lurt av deg å forsøke dette uansett? Det er bare du selv som kan svare på dette.

Jeg ville rådet deg til å oppsøke hjelp hos en terapeut, hvis det er slik at du ikke finner ut av hva dine problemer handler om på egenhånd. Du ønsker ikke dette selv, og det er bare du selv som kan avgjøre dette. Men om du har problemer som gjør at du ikke fungerer på en god måte i ditt eget liv, så synes jeg at det er lite hensiktsmessig å skulle frata seg selv muligheten til å ikke få hjelp med dette ut fra en eller annen overbevisning eller prinsipp. Prinsipper er gode å ha hvis disse er med på å gjøre ens eget liv mer oversiktlig og bedre, men jeg er ikke sikker på at alle dine prinsipper er like hjelpsomme for deg hele tiden. 

Valget er til syvende og sist ditt. Du er helt sikkert ekstraordinær, på lik linje med at alle mennesker er bare seg selv. Hvis du klarer å bruke dine spesielle evner og din egen intelligens på en ok måte, så tenker jeg at du vil kunne klare og komme deg videre i din egen utvikling. Hvis du har behov for hjelp fra en eller annen innenfor helsevesenet, så håper jeg også at du vil tillate deg å ta imot slik hjelp.

I alle fall ønsker jeg deg lykke til framover, og jeg håper at du vil finne ut av hva som skal til for at du skal kunne få det bedre med deg selv.

Med hilsen psykologen

< Tilbake