Dette spørsmålet ble stilt 25.11.2008 og ble besvart 1.12.2008.

Spørsmål:

Jeg er en jente på 19 som har slitt i flere år. Hovedproblemet er at jeg er veldig sjenert. Jeg har bare hatt en venninne gjennom 6 år, fordi jeg ikke har klart å få flere og det sier vel sitt. Jeg fikk kjempedårlige karakterer da jeg gikk på skolen, og strøk i flere fag. Derfor tenkte jeg det var best å ta et friår i år, sånn at jeg heller kan tjene litt penger og finne ut hva jeg vil. I vår fikk jeg meg jobb, men etter å ha vært der noen dager ringte plutselig sjefen der og sa at jeg ikke var den rette for den jobben. Og det var et kjempenederlag for meg, for jeg følte selv at det gikk ganske bra, selv om det var mye å sette seg inn i. Så jeg begynte å søke på flere jobber, men har enda ikke fått noe skikkelig. Fikk jobb som tilkallingshjelp ved en barnehage for ca en måned siden, men har bare jobba der fire dager.. Jeg har søkt på kjempemange jobber og møtt opp personlig for å levere søknad. For å gå få den jobben i barnehagen måtte jeg til å med gå til NAV for å spørre om hjelp til å få en jobb. Og hun jeg snakka med merka lett at jeg var sjenert og sa at jeg bare måtte fortsette å søke og møte opp personlig.
Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre lenger. Jeg trenger penger til jul og alt mulig annet, og det er kjempeleit å tenke på at jeg sikkert hadde hatt flere tusen kroner om jeg hadde hatt en jobb siden sommerferien. Det å ikke ha noen penger gjør meg kjempestressa og det er så og si det eneste jeg tenker på.
Det å møte opp personlig for å levere søknader var kjempevanskelig for meg, men jeg gjorde det likevel. Det at jeg hadde veldig dårlige karakterer gjør det ikke akkurat noe lettere å få en jobb heller.
De aller fleste dagene sitter jeg bare hjemme foran dataen uten å snakke med noen andre enn foreldre.. Nå er jeg i en sånn periode der jeg føler at alt bare er helt håpløst og at det er best å bare gi opp. Jeg gikk til psykolog i et år i begynnelsen av videregående, men det hjalp ikke i det hele tatt. Jeg klarte ikke å snakke med psykologen og kom ingen vei. Så det er noe jeg absolutt ikke har lyst til å gjøre igjen. Jeg tror på en måte jeg har litt sosial angst, men angsten har gitt seg en del gjennom årene. Det er det at jeg er sjenert som ødelegger alt..
Jeg har vurdert å gå til legen å spørre om antidepressiva, men samtidig så tør jeg ikke for han kommer mest sannsynlig bare til å anbefale psykolog noe jeg ikke vil i det hele tatt. Og nå som jeg er over 18 er det jo dyrt å holde på med sånne ting.
I tillegg så føler jeg at foreldrene mine er kjempeskufffa over meg. Jeg fikk kjempedårlige karaterer på skolen og nå klarer jeg ikke engang å få meg en jobb.. Jeg er bare helt mislykka på alle mulige måter. Jeg kan nesten ikke nevne en ting i livet mitt som er positivt bortsett fra at jeg noen ganger er med bestevenninna mi. Hun har dessverre ikke så mye tid til meg, siden hun går på skole, og jobber og har kjæreste.. Jeg forteller henne dessuten ikke så mye om problemene jeg har siden hun noen ganger har den holdningen om at jeg må skjerpe meg. Hun skjønner meg selvfølgelig, men er jo veldig lei av at jeg er som jeg er.
Jeg får helt vondt i hjertet av å tenke på hvordan jeg har det. Føler at jeg bare bruker penger, mat og drikke på meg selv, noe som er helt unødvendig, siden noen som faktisk trenger det kunne fått alt det jeg har og gjort noe ut av det.

Alt er så vanskelig. Har på en måte ikke lyst til å snakke med noen om det heller. Vil bare at alt skal bli bra, uten at jeg må slite i flere år til før livet mitt endelig blir normalt.
(redigert)

Svar:

Hei

Det er fint å høre at du selv om du er veldig sjenert, som du selv sier, utfordrer deg selv og oppsøke jobber. Det er slik man får erfaringer og slik man lærer, slik at du på sikt kan slippe å være så sjenert som det du beskriver at du er i dag. Det er synd at du ikke har fått jobb enda, men ikke gi opp! Som du selv sier så er dette er friår fra skolen for deg, og jeg anbefaler at du ser på dette året som en mulighet for deg til å utfordre din sjenanse slik at du når du begynner på skolen kan føle deg mer bekvem.

Du er ikke mislykka og jeg er sikker på at foreldrene dine ikke er skuffet over deg. Selv om du fikk dårlige karakterer på skolen sist så vil ikke det si at det kommer til å bli likedan når du begynner igjen. Det er du med på å bestemme selv, og det er noe som gir håp i seg selv. Jeg kan ikke svare deg på om du har sosial angst i dag, men det å være sjenert kan jo sees på som en mild form for sosial angst. Selv om den er veldig plagsom på lik linje med angst. Jeg tror du kunne ha fått hjelp til å mestre sjenansen din ved å ha noen å snakke med og få råd av om dette, men jeg tror også at du kan gjøre mye selv. For det å være sjenert, som også ved angst, så er det mest effektive å utsette seg for det en frykter for å få en erfaring på at det man frykter faktisk sjeldent eller aldri skjer. Så det at du forsøker å møte opp personlig når du søker jobb og at du på den måten utfordrer deg selv er noe som jeg på sikt tror vil hjelpe deg til å bli mer trygg i de situasjonene du opplever sjenanse.

Jeg syntes ikke du skal tenke at du er mislykket. Og det jeg kan si deg er at hvis du utelukkende fokuserer på det du er misfornøyd med så vil du faktisk bare føle deg mer mislykket. Selv om du i dag ikke er fornøyd med en del ting ift. skole, økonomi og jobb så er jeg sikker på at det er noe du liker ved livet ditt. Det er disse tingene du må støtte deg selv med for at du skal klare å snu dette synet du har på deg selv. Du er ung og har hele livet foran deg, og du har alle muligheter til å fprandre på de ting som du ikke er fornøyd med. Støtt deg selv med dette, og skaff deg noen å snakke med om det du sliter med av tanker og vonde følelser. Jeg synter det er en god ide at du snakker med fastlegen din. Det kan godt være at han anbefaler psykolog, og jeg anbefaler deg da å motivere deg selv for dette selv om du ved sist forløp ikke opplevde å få den hjelpen du hadde behov for da. Det kan faktisk være at du denne gangen føler at samtaler og råd fra psykologen hjelper deg bedre til å snu det du sliter med.

Det er ikke slik at det du plages med i dag må være slik for alltid. Det er fullt mulig å få hjelp til å snu dette så lenge du er motivert for en slik endring. Det trenger heller ikke være dyrt å snakke med psykolog. Hos offentlige poliklinikker så koster det ca. 280 kr pr time til man når frikortgrensen på 1740 kr. Etter det er timer hos psykologen gratis. Jeg håper at du snakker med fastlegen din og at du motiverer deg selv for å gjøre noe med situasjonen din i dag. Du trenger ikke å slite i mange år før du føler deg bedre!Fastlegen kan komme med tips for hva du kan gjøre eller henvise deg videre til en psykolog slik at du kan få hjelp med å ta deg selv og dine problemer på alvor. For finne hvem som er fastlege, kan du ringe fastlegetelefonen tlf 81059500 eller eller ved å gå inn på www.nav.no og videre inn på linken til fastlegeordningen. Legen hjelper deg å finne ut hvem som kan hjelpe deg videre. Du kan lære mer om hvordan du finner fram til dine profesjonelle støttespillere på : http://www.unghelse.no/. 

Ikke gi opp. Det er håp! Det er mange som sliter psykisk en eller annen gang i løpet av livet men de fleste kommer seg styrket ut på sikt! Jeg håper at mine tanker hjelp deg og ønsker deg lykke til videre!

med vennlig hilsen psykologen

< Tilbake