Dette spørsmålet ble stilt 30.10.2009 og ble besvart 4.11.2009.

Spørsmål:

Hei.

Har så mye rare tanker oppi hodet om dagen at jeg håper på et svar som jeg kan forstå her.

Har vokst opp som skilsmissebarn med alkoholiserte foreldre,,har forsåvidt klart å `flykte` fra problemene mine, ved hjelp av hard jobbing fra tidlig alder og frem til nå. Har noe falsk kontakt med foreldrene mine som bare gjør vondt etter hvert møte.

Har tatt noe videreutdanning uten hell på jobbfronten,som har kostet `sure penger` og har gjort sitt til at jeg har noe av disse tankene.Har vært inne på de værste tankene.Med tiden som har gått nå som jeg har vært arbeidsledig med dagpengeordning fra nav, har livet bare blitt værre og værre og jeg føler meg rett og slett som en `zombie` uten mål og mening.

Har i alle disse årene hvor jeg har såkalt flyktet,,utviklet et hat for mitt eget utseende, noe som gjør at jeg får helt angst for å gå ut av huset, og sosialisere meg med andre mennesker. Det er helt forferdelig følelse som aldri går vekk nesten.Kan stå og bare kikke i speilbildet mitt i timesvis i strekk uten å komme meg av flekken.Har prøvd å lese div. bøker for å komme til bedre tanker , men det negative bare sitter som støpt implantert oppe i hjernerota, og det vil ikke gi slipp liksom, kjenner nå at jeg blir opprørt bare Å skrive om det.

Finnes det noen metode/mennesker,det liksom går ann å få litt hjelp av, uten at det trenger å komme i avisa liksom. Har jo liten lyst til at andre skal få den gleden av å le litt og si ``hehe der er han nutcasen hehe``det vil jo bare gjøre vondt verre.

Sitter hjemme og lurer på hva er vitsen liksom..
Det dukker opp tanker som jeg aldri har hatt tidligere. Her om dagen satt jeg hjemme og lagde i stand et tau, som jeg knøyt rundt halsen. Deretter spilte jeg inn et videoklipp på mobilen hvor jeg forklarte til samboeren at nå er livet bare for tungt å bære liksom,,og at det skal bli en befrielse å komme vekk herifra.`Endelig har jeg selvtillitt til å bli ferdig med dette her`

Men når allt kom til allt klarte jeg ikke å gjennomføre handlingen. Endte opp med å bare sitte å gråte for meg selv i timesvis.

????????

Innsendt av gutt 27 år

Svar:

Hei gutt på 27 år.

Det høres ut som om du er inne i en svært vanskelig periode av ditt unge liv nå. Du beskriver at du har hatt en vanskelig oppvekst med foreldre som var alkoholiserte, og som senere ble skilt. I tidlig alder har du lært deg til å "rømme" fra egne problemer og tanker, ved å jobbe mye. Dette er ikke en uvanlig måte å forsøke og "hjelpe seg selv" på. Spesielt er nok dette en måte enkelte menn forsøker å løse sine problemer.

Men - problemene blir ofte ikke bedre av den grunn. Det som heller skjer, er at en etter en lengre periode på denne måten, faktisk sliter seg selv helt ut. Da mister en også overskudd til å holde på sin egen kontroll, og en føler seg enda mindre verd. Dette betyr likevel ikke at det eneste svaret for deg er å ta ditt eget liv. Svaret som presser seg fram, er langt oftere at personen selv SER at en må håndtere seg selv på en annen måte, og at det å være i en slik vanskelig periode kan være avgjørende for at en faktisk tar kontakt med noen som kan være til hjelp!

Jeg råder deg derfor til å ta kontakt med din fastlege og be om å bli henvist til behandling. Det å gi deg selv en mulighet til å få bearbeidet en del av de opplevelsene som du har bak deg, samt å lære deg å håndtere dine problemer på andre måter enn ved overdreven arbeidsinnsats eller ved å tenke negative tanker om selvmord osv., er noe av det beste du kan gjøre for din egen utviklings skyld. Å tillate seg å få hjelp i en vanskelig situasjon, kan være med på å føre til at du kommer deg langt videre i din egen utvikling! Jeg råder deg til å ta kontakt med din fastlege, legge fram noen av dine problemer (bakgrunn, oppvekst, sosial angst, negativt selvbilde osv.), slik at legen kan henvise deg til behandling hos en psykolog eller annen terapeut. Alle som jobber med behandling har taushetsplikt, slik at det blir opp til deg selv hvem av dine venner/kjæresten du ønsker å informere om at du har søkt hjelp. Å dele dette med noen av sine venner eller sin kjæreste, kan likevel være svært lurt slik at også disse kan være til støtte og hjelp for deg.

Du er ikke en "nut-case". Å vokse opp med alkoholiserte foreldre gjør ofte noe med barna. Noen utvikler problemer med depresjon, andre med angst, noen får enda større problemer. Mange utvikler en mistillit til andre mennesker rundt seg. Men dette er ikke problemer som MÅ være der! Dette er noe som en kan tillate seg selv å jobbe med, slik at en kan komme videre i sin egen utvikling.

Du skriver at du har noe falsk kontakt med dine foreldre, og at du bare føler deg verre av dette. Kanskje er nettopp dette noe du kan jobbe med i samtaler hos en terapeut? Det er helt forståelig at du har et vanskelig forhold til dine foreldre. Ikke minst fordi at selv om dine foreldre var alkoholiserte, og at dette har hatt en negativ innvirkning på deg, så har de sikkert også noen positive sider i seg selv? Eller at de påfører deg en form for dårlig samvittighet fordi du har "for lite" kontakt med de? At de mener at du bryr deg for lite om de? At de er full av selvmedlidenhet, og at dette overføres på deg? Eller at dette handler om at du selv har påført deg en form for dårlig samvittighet fordi ingenting du gjør for dine foreldre blir bra nok? Kanskje er en eller begge av disse fremdeles preget av alkoholmisbruk? Uansett hva dette handler om, så tenker jeg at det er viktig at DU gir deg selv en mulighet til å bygge opp deg selv og ditt eget liv, slik at du innser at du er GOD NOK slik som du er! Ditt utseende er godt nok! DU som PERSON, er god nok. Dette er forhold som du må tvinge deg selv til å begynne og tenke på!

Å gå i behandling oppleves for mange som ganske skummelt eller rart når en tenker på dette de første gangene. De aller, aller fleste opplever at det er langt fra slik som en tenker når en først har startet! Det kan være tungt å snakke om vanskelige opplevelser og vanskelige tanker, men samtidig er det langt lettere å komme fram til nye erkjennelser for sin egen del, når en har noen å dele tankene med. Det handler ikke om å være en "nut-case", en "galning" eller noe annet negativt. Det handler om å ta seg selv på alvor, og det handler om å lære seg selv til å finne tak i hvem en er, hva en står for, hva en ønsker, hvordan en skal nå sine mål osv. Det handler om å være snill mot seg selv. Det handler om å øke sin egen innsikt i egne reaksjoner og egen væremåte, slik at en kan bestemme seg for hva en ønsker å jobbe med/endre på og hva en skal la være slik det er. Noen forhold i en selv kan være vanskelig å gjøre noe med, men da kan en ta det senere en gang. Men å ta tak i sin egen selvforståelse, sitt eget selvbilde, kan være gull verdt for din egen del! Det er ALLTID noe en kan gjøre for å skape endring i sin egen situasjon! Husk det!

Jeg håper at du vil bestemme deg for å ta tak i dine egne problemer, slik at du kan jobbe deg ut av dette.

Det er tungt å være arbeidsledig. Dette kan være med på å gjøre det enda vanskeligere for deg. Samtidig er det ikke så lett i alle tilfeller å få seg jobb. Det er bra at du har et tilbud fra NAV om dagpenger likevel. Jeg lurer på om du kan snakke med din saksbehandler på NAV, slik at du kan få hjelp til å komme deg raskere ut i en arbeidsutprøving eller i en annen form for utredning/opplæring? Det å ha noen å gå til om dagene, er i alle fall noe som er med på å gjøre at en raskere kommer seg. Men - det viktigste tenker jeg akkurat nå, er at du oppsøker din lege slik at du kan få hjelp til å håndtere og bearbeide de problemene som du opplever knyttet til deg selv og din egen person. Å få hjelp til å forstå og endre på egen tenkning i forhold til selvbilde og selvtillit og selvinnsikt, er noe som vil være til hjelp for deg uansett hvordan verden rundt deg ellers ser ut!

Jeg leser ditt innlegg her, og tenker at dette er kanskje ditt første steg på din nye utvikling? Det at du skriver inn her, gir meg et håp om at du er på riktig vei. Du har hatt det kjempevanskelig i en periode. Så vanskelig at du til slutt har tatt et tau rundt halsen, og skulle ende ditt eget liv. Det betyr at du er i en vanskelig periode av ditt liv - men det betyr ikke at det er slik det MÅ være for alltid! Jeg håper at du heller kan bruke denne erfaringen på å bestemme deg for å gå i behandling, slik at du kan finne ut av hva som skal til for at du skal få det bedre med deg selv. At du har hatt en vanskelige oppvekst, betyr ikke at du aldri kan få det bedre! Husk det!

Lykke til framover!

Med hilsen psykologen

< Tilbake