Dette spørsmålet ble stilt 23.12.2008 og ble besvart 29.12.2008.

Spørsmål:

Jeg er en 17 år gammel jente som tar dette skoleåret i USA.
Jeg lurer litt på om hva som er "best" av anorexsia og bulimi? Eller kanskje hva som er mest skadelig og hvor lang tid hver av de utvikler seg til å bli ordentlig falig? Er kanskje et dumt spørsmål, og kanskje ikke mulig å svare på.
Hva er foresten mest vanlig av de to?
Jeg føler meg så utrolig mye bedre etter å ha klart en dag eller to uten mat, enn når jeg spiser så mye at jeg må kaste opp. Kaste opp er så utrolig ekkelt at jeg gjør meg selv kvalm!(litt ironisk ja) Jeg føler meg så utrolig motbydelig, stygg og feit når jeg gjør det. Men det er akkuratt som jeg må, som jeg ikke har noe valg. Får jeg MÅ bli tynnere. Jeg MÅ!! Jeg har nesten gått opp 5 kilo her og det gjør meg nesten helt desperat. Jeg vet veldig godt at jeg har et problem og jeg prøver så godt jeg kan og snu det. Men klarer ikke bli kvitt tanken om at jeg er FEIT (jeg er ca 53-54 kilo og 163), og at jeg MÅ bli tynnere. Men å søke hjelp er ikke et alternativ enda. Har bestemt meg for å gjøre det når jeg kommer hjem i juli, men ikke før. Og å si noe som helst til mamma kommer til å være helt forferdelig fælt. Hun er så stolt av meg, og jeg vet ikke om jeg klarer å skuffe henne sånn.

Og en ting til; jeg har utrolig svette/klamme hender og synes det er flaut. Er det noen krem eller noe som kan hjelpe?..

Takk for svar, dere er så utrolig hjelpsomme. Og denne siden er helt topp=)

Svar:

Hei!

Både anorexia nervosa og bulimia nervosa er alvorlige spiseforstyrrelse, og det er ikke mulig å si at den ene er bedre å ha enn den andre. Bulimi er mer utbredt enn anorexi. Mange med bulimi har tidlig i forløpet hatt en fase med anorektiske symptomer først.

Spiseforstyrrelser handler om flere forhold, ikke bare mat og kropp. Alvorlige spiseforstyrrelser berører forholdet til oss selv, selvfølelse, identitet, regulering av følelser, forholdet til andre, og det sosiale livet. Alvorlige spiseforstyrrelser regnes for psykiske lidelser med fysiske komplikasjoner. I noen tilfeller kan de fysiske komplikasjonene bli livstruende. Det er vanlig med andre følgetilstander etter hverthvert, som alvorlig depresjon og angst.

For din egen del bør du forsøke snu utviklingen, og om du ikke klarer det på egenhånd er oppfordringen at du oppsøker hjelp. Selv om det kan være en vanskelig vurdering, så er det bedre å avbryte studier i utlandet enn å risikere forverring og forlengelse av spiseforstyrrelsen.

Om din mamma er stolt av deg, så handler vel det også om at hun er glad i deg. De aller fleste foreldre ønsker å hjelpe/støtte sine barn når de trenger det. Og ikke minst er foreldre opptatt av at barnet skal ha det godt og være frisk, og at dette er mye viktigere enn å være "flink".

Til siste spørsmål om klamme hender, så vet jeg ingen kremer som kan hjelpe. Kanskje du kan forsøke sende dette spørsmålet på nytt, som eget spørsmål og få svar fra en lege?

Ønsker deg lykke til videre.

Med vennlig hilsen psykologen

< Tilbake