Dette spørsmålet ble stilt 25.11.2008 og ble besvart 1.12.2008.

Spørsmål:

Hei, takk for at dere er til! Har fått hjelp her flere ganger i løpet av åra.

Jeg har vært syk med depresjon og angst omtrent hele livet (føles iallfall slik). Foreldrene mine ble skilt da jeg var sju år gammel. De kranglet mye og siden jeg er eldst ble jeg den som måtte høre alt det de hadde å si om hverandre og ta vare på småsøskene mine da de var opptatt med å krangle. På barneskolen ble jeg mye mobbet, samt litt på ungdomsskolen. Jeg sluttet på vidregående pga. mye fravær og det at jeg ble så syk at jeg måtte få sykemelding fra legen. Dette hjalp veldig.
Jeg flyttet hjemmefra (bodde fast hos mamma) da jeg ble 18 år. Hadde da et godt år der jeg følte meg lykkelig. Dessverre ble jeg så sliten av å jobbe at jeg ble sykemeldt og måtte si opp. Jeg liker meg egentlig veldig godt her jeg bor, men pga. enkelte andre personer blir det mindre og mindre hyggelig. I tillegg minsker sparepengene mine, selv om jeg så og si aldri handler pga. angst.

Nå har jeg "falt ned" igjen, og alt føles ganske håpløst. Jeg går heldigvis til psykolog (privat) jevnlig, men føler at jeg trenger mer hjelp. Har nettopp fått min første eske med Imovane, fordi jeg ligger lenge våken og bare tenker på vonde ting. Da er det godt å kunne ta en pille så jeg kan sovne fort. I tillegg drømmer jeg veldig mye hver eneste natt, så våkner flere ganger i løpet av natta og føler aldri at jeg får hvilt meg ordentlig (dette gjelder også når jeg har tatt en Imovane). Går egentlig også på Cipralex, men har glemt den mye i det siste fordi døgnrytmen min varierer veldig. De siste dagene har jeg også blitt redd for mye, en natt satt jeg våken hele natten fordi låsen min hadde gått i stykker og jeg innbilte meg at det var noen som kom inn i huset.
Jeg har problemer med å komme meg ut av huset og begynner å tenke negativt om absolutt alt igjen. Prøver noen å hjelpe meg så føler jeg bare at jeg er til bry og får dårlig samvitttighet for det de evt. hjelper meg med.

Jeg er egentlig helt utslitt, men siden jeg er så vandt til å ha det sånn, så holder jeg ut det meste. Det er på en måte blitt en del av hverdagen å ha det vondt. Jeg føler at jeg ofte undervurderer følelsene mine, fordi det ikke er noe nytt. Derfor har jeg en tendens til så svare "det går bra" eller lignende, når det egentlig ikke gjør det.

Hvordan går jeg frem nå og hvilken hjelp kan jeg få? Jeg er livredd for å bli avvist hos legen, tenkt hvis hun mener jeg ikke er dårlig nok? Håper du kan hjelpe meg, for jeg vet ikke hva jeg skal gjøre...

J19

Svar:

Hei,

Slik jeg forstår innlegget ditt, viser dette at du har hatt en tung oppvekst hvor du har måttet klare deg mye selv og tilsynelatende også har måtte ta foreldrerollen i forhold til dine yngre søsken. Videre beskriver du at du sliter med angst og depresjon som du har lært deg å leve med, og derfor undervurderer, og underrapporterer, vonde følelser. 

Det er når det gjelder behandling det er uklart for meg hva slags tilbud du har. Du skriver at du går til psykolog privat, samtidig som det ser ut for meg som du søker lege. En del av spørsmålet ditt gjelder frykten for at legen skal mene at du ikke er dårlig nok til å få hjelp.  En slik frykt kan lett føre til at en overdriver symptomene sine. Dersom en skal overbevise en lege om sin sykdom, vil en finne alle feil en kan ved seg selv for å hjelpe legen til å forstå hvor syk en er.  Dette er helt vanlig. Noe som egentlig er mer tjenlig for deg, vil være å bli forstått av den ene behandleren du har.

Siden du allerede går til psykolog, vil det være mest naturlig og tjenlig for deg å be denne psykologen om å hjelpe deg med de problemene du har.  Når du har en behandler, er det viktig å innrette seg mot et samarbeid med den ene behandleren. Dessverre er det ikke slik at flere behandlere betyr mer eller bedre hjelp.  Tvert imot kan dette forkludre hele bildet. Når det gjelder psykiske plager, er parallelle behandlingsforløp ikke å anbefale.

Så, siden du sier at du ikke vet hva du skal gjøre, vil jeg anbefale deg å forsøke et oppriktig samarbeid med nåværende psykolog.  Når du går til psykolog, er det viktig å være klar over at psykologen er avhengig av samarbeidet med sin pasient.  Mye av arbeidet skal pasienten gjøre selv. Siden du er på medisin, vil derfor også det å ta medisinen regelmessig være en del av det å holde samarbeidsavtalen med psykologen. Et velment råd vil derfor være:  Begynn med det du har, og se hva du kan få ut av det.

Vennlig hilsen psykologen

< Tilbake