Dette spørsmålet ble stilt 6.11.2009 og ble besvart 13.11.2009.

Spørsmål:

Hei :)

Nå er det lenge siden jeg har skrevet inn hit, føler meg egentlig ganske tragisk, dette burde jeg vell greie å fikse på selv på en måte?

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal formulere meg, så jeg begynner bare på starten.
Jeg har alltid vert sjenert, så da jeg begynte på en ny skole i 6.klasse snakket jeg ikke med så mange. jeg fikk ei veninne som selv var "utstøtt". Vi var utstøtt sammen frem til 8.klasse da hun flyttet. Da ble jeg helt alene, jeg hang sammen med 3-4 stykker i klassen, men de var egentlig ikke vennene mine, jeg bare gikk etter dem for å få det til å se ut som om jeg hadde venner om du forstår? Det året endte med at faren min ble dømt for voldtekt, noe som har gjort at jeg har mistet tiliten til de fleste.

I niende og tiende slet jeg med endel depresjoner, selvskading, prøvde å ta live mitt en gang, det var det ingen som merket engang. Det var noen som merket at jeg skadet meg selv, og derfor måtte jeg til psykolog. Da jeg var der satt jeg bare å så i gulvet uten å svare på noe, av den grunn at jeg ikke ville vere til bry for psykologen. Hun hadde sikkert bedre ting å gjøre på enn å høre på at jeg satt å søyt?

Isåfall ble jeg bare mer og mer sjenert. Hver gang jeg måtte si noe i klassen fikk jeg helt panikk! Jeg var livredd for og si noe feil eller dumme meg ut på en annen måte. jeg svettet, stammet og ble svimmel. Jeg begynte nesten å gråte da læreren sa navnet mitt. Det absolutte verste i verden er å snakke forran folk, eller delta i en samtale med mer enn 3 personer for den saks skyld. Sånn er det fremdeles.
Etterhvert gikk karakterene mine nedover, jeg var så sjenert at jeg ikke turte å be om hjelp da jeg ikke fikk til ting (vile ikke vere til bry), skulket alle foredrag osv. Jeg hatet meg selv for at jeg var så feig.

I begynnelsen av tiende begynte det en ny gutt i klassen, sjenert som jeg var snakket jeg ikke med han. Men etterhvert begynte han å snakke til meg, jeg var veldig rusten i det å vere sosial, så jeg prøvde å holde munn så mye som mulig for og ikke rote det til. Han gav meg komplimenter og fortalte meg så glad han var i meg. Og jeg som ikke hadde hørt de ordene på minst 8 år ble helt overveldet. Jeg hadde ikke hatt en venn på nesten 2 år, så jeg lot han bruke meg seksuelt. Jeg ville gjøre hva som helst for og beholde denne følelsen av å vere akseptert. Men selvfølgelig flyttet han etter bare ett par måneder. Først da forsto jeg hva jeg hadde gjort, og siden har jeg skammet meg som fy. Jeg snakket med han på nettet en måned etter han flyttet. og da jeg sa navnet mitt så kom det tilbake: hvem? Etter det har jeg ikke trodd på et posetivt ord jeg har fått høre om meg selv, uansett hvor skjeldent de kommer.

Vell, tida gikk og jeg gikk ut av tiende med sugne karakterer, men kom meg nå inn på en videregående skole. jeg fikk noen få venner (eller personer jeg snakket litt med) , og dette var en helt ny opplevelse for meg. Eneste vennen jeg hadde hatt på 4-5 år var en ensom stille person sånn som meg. Så det at det var folk som kunne se på meg uten å fort se bort å gå i en annen retning var noe jeg ikke hadde opplevd på så lenge jeg kunne huske. Vg1 gikk og jeg har nå begynt på Vg2, der jeg fikk nye GODE venner, for første gang i livet mitt føler jeg meg orntlig akseptert, jeg er inkludert! Men nå er det som om fortiden henter meg inn. Vennene mine syns jeg er barnslig fordi jeg ikke greier å snakke forran folk, og at ingen liker det men de gjør det fordi liksom. Men jeg har nettopp gått fra å skulke ALLE foredrag og heller svare "vet ikke" om jeg blir spurt om noe fordi jeg er redd for å ta feil (uansett hvor sikker jeg er på at svare er rett). Til å fremføre mesteparten av framleggene og somregel svare når jeg blir spurt om noe. Det er jo litt, men det vet jo ikke de, jeg har passet på å ikke si ett ord om hvordan jeg var før, eller hvordan jeg har det inni meg.

Men det største problemet er at jeg ikke vet hvordan jeg skal vere sosial, jeg vet ikke hva man skal prate om eller noe, og jeg er fremdeles livredd for å drite meg ut samma hvor jeg er...

Jeg er så oppgitt over meg selv, jeg prøver å ta meg selv i kragen, men det går ikke.
Luerer også på om jeg kan ha enslags tvangstanke eller noe? Om jeg tenker på noe domt jeg har gjort eller sakt så plutselig bare biter jeg meg selv hardt i armen eller klorer meg opp eller noe. Dette er ikke noe jeg gjør bevist eller kan kontrolere.

Det var litt om meg og min historie. Jeg vet at jeg burde greie å fikse opp å bare "vere meg selv" men jeg vet ikke hvem det er. og jeg vill ikke snakke om noe sånnt med vennene mine av den samme gamle grunnen: jeg er redd for og dumme meg ut.

Håper på ett svar, takk på forhånd!
Jente 17

Føler nesten jeg må beklage, det ble mye tekst dette her, og jeg liker ikke å vere til bry..
(redigert)

Svar:

Hei!

Når jeg leser det du skriver her, tenker jeg at du har hatt så mye å slite med i ditt unge liv at det rett og slett har blitt altfor mye for deg å takle alene. Ingen som har opplevd lignende ting som det du har hatt å slite med klarer å fikse alt selv. Sånne påkjenninger og dårlige erfaringer du har gjort deg i livet setter sine spor. Derfor er det helt normalt og naturlig i din situasjon at du har en del etterreaksjoner som du sliter med. I tillegg har alt forverret seg ved at du ikke har klart å ta imot hjelp og støtte.

Det er rett og slett imponerende at du har klart å gjøre så mye som du har gjort i forhold til å utvikle deg selv og takle problemene dine på en slik måte at du har forbedret livet ditt veldig mye. Du klarer mange ting nå som du ikke gjorde før og du har også skaffet deg nye venner og klarer deg bra i hverdagen. Det står stor respekt av at du har klart å komme deg videre i livet og har lagt en hel del av tidligere problemer bak deg. 

Du sier at du er oppgitt over deg selv og prøver å ta deg selv i kragen. Jeg synes du er for streng med deg selv når du sier dette. Isteden foreslår jeg at du klapper deg selv på skulderen og gir deg selv anerkjennelse for alt du har klart å få til. Det er viktig å gi seg selv ros og anerkjennelse innimellom. Og du trenger å se på hva du har oppnådd og ikke bare rette blikket framover på de utfordringene som gjenstår å gå løs på.

Det at du biter deg selv eller klorer deg er også en måte å straffe deg selv på når du er for streng med deg selv. Dette er ikke en tvangstanke, men en uvane som kanskje blir letter å kontrollere eller slutte med når du blir snillere med deg selv.

Jeg tror selvfølelsen din kan ha godt av at du jobber med å ha en positiv og oppmuntrende monolog med deg selv. Den enkleste måten å jobbe med dette på, er og snakke positivt til deg selv og støtte og oppmuntre deg selv aktivt og regelmessig daglig.

Du kan begynne idag ved å si til seg selv om og om igjen mange ganger for dag noen av følgende setninger:"jeg er bra nok som jeg er", "jeg er meg selv og jeg er flott", "det kommer til å gå bra", "det går bra å leve med en dårlig prestasjon", "det er ikke så nøye", "det går over", " jeg gjør så godt jeg kan, så får det gå som det går" og/eller andre setninger som passer for deg.

Det kan være til god hjelp at du jobber med å finne fram til noen slike enkle, oppmuntrende setninger og skriver dem ned på lapper som du henger opp f.eks. på speilet på badet og andre steder du ser ofte. Still deg opp foran speilet og si disse setningene til deg selv. Det virker litt uvant til å begynne med, men det virker helt sikkert positivt etter hvert. Husk at øvelse gjør mester, og du trenger MYE og OFTE trening på dette.

Det finnes en rekke selvhjelpsbøker der du kan hente gode råd og tips når det gjelder å jobbe med forbedring av negative tankemønstre og forbedring av selvfølelsen. Jeg kan her tipse om noen slike bøker:

Mia Törnblom: "Selvfølelse nå!"

David D. Burns: "Tenk deg glad!"

Erik Møller: "peppeffekten. Lev livet slik du vil!"

Andries J. Kroese: "Oppnå mer med mindre stress"

Det finnes mange andre lignende bøker og du kan sikkert hente flere tips til godt lesestoff på dette området ved å spørre på biblioteket eller en bokhandel.

Når du kommer i kontakt med andre gjennom felles aktiviteter, kan du benytte anledningen til å innlede nærmere bekjentskap og venneskap med noen av de du treffer etterhvert. For å innlede nærmere bekjentskap med noen, enten det er en jente eller gutt, har jeg følgende råd. Alle liker å få hyggelig oppmerksomhet og bli sett og hørt på en positiv måte, så hvis du gir andre dette kommer de til og like deg. Det er ikke nødvendig at du sier så mye selv eller at det du sier er spesielt morsomt eller interessant. Det viktigste er at du fokuserer på å få den andre til å snakke om seg selv og sitt.

Når du skal være sosial, er det beste rådet jeg kan gi deg at du tar kontakt med den du vil være sammen med og snakke med han/henne om noe du vet han/hun er interessert i. Spør henne og vis interesse for noe han/hun er opptatt av og kan en del om. Ofte er den letteste måten å bli kjent med andre på og oppsøke felles aktiviteter og gjøre noe sammen. Så finn ut hva andre gjør på fritiden og dukk opp der og delta.

Når dere kommer mer i snakk, så er det bra om du av og til sier noe positivt om den andre, noe han/hun har gjort, noe anerkjennende om noe en annen sier eller mener eller noe han/hun har på seg eller noe positivt ved utseendet f.eks. Du kommer langt med å være en positiv og interessert lytter. Det er ikke nødvendig at du sier så mye selv eller er spesielt morsom eller underholdende eller sier noe lurt. Når du får en annen til å føle seg vel og han/hun får positive tanker om seg selv, så kommer han/hun også til å få positive tanker om deg og føle seg vel i ditt selskap når du får han/henne til og føle seg sånn.

Og når dere er blitt litt kjent, så kan du ta initiativ til at dere kan gjøre ting sammen. Du kan foreslå en tur på kino, en konsert, delta på et kurs, dra på fisketur gjøre noe sammen av aktiviteter som er mulig der dere bor. Ikke gi opp selv om du synes at du må ta mer initiativ overfor andre enn det du får tilbake. Se på det som en langsiktig investering i sosialt liv. Selv om du må vente litt på resultatene, så er det verd det når du endelig blir kjent med en og annen god venn etterhvert. Husk bare at det kan ta tid å treffe på de som passer for deg å være sammen med.

Det er slik med alle problemer at de vokser seg større og verre jo mer du holder dem for deg selv og grubler alene. Derfor anbefaler jeg at du finner noen du kan snakke med om det du sliter med. Du kan snakke med helsesøster, rådgiver, en lærer du stoler på eller fastlegen din.

Hvem som er fastlegen din får du vite på telefonnr. 81059500 eller ved å gå inn på  Helfo. Legen kan helt sikkert hjelpe deg i forhold til det du sliter med. I tillegg kan legen hjelpe deg å finne ut hvem flere som kan hjelpe deg videre. Du kan lære mer om hvordan du finner fram til dine profesjonelle støttespillere her Unghelse

For å bli tatt på alvor og forstått og få riktig hjelp er det nødvendig at du er helt ærlig og forteller alt om hva du tenker, føler og hvordan du har det til de som skal hjelpe deg. Dessverre er det ikke slik at helsesøster, leger, venner, familie eller andre mennesker kan gjette hvordan andre har det. Alle hjelpere er avhengige av å få informasjon fra den som trenger hjelp. Jo mer og bedre informasjon du gir om deg selv og det du sliter med, jo mer nyttig og bedre hjelp får du tilgang til. Det er med dette som alle andre ting; alt går lettere med litt øvelse. Jo mer du tør å hoppe i det og åpne opp og snakke om det som er vanskelige tema, jo lettere kommer det til og bli å snakke om dette etterhvert.

Hvis du synes det er vanskelig å forklare andre hva du sliter, så kan du begynne med og vise dem det du har skrevet her og gjerne skrive flere notater om hvordan du har det og hva du sliter med.

Håper dette svaret er til nytte for deg. Lykke til!

Vennlig hilsen fra psykologen

< Tilbake