Dette spørsmålet ble stilt 17.11.2008 og ble besvart 24.11.2008.

Spørsmål:

Hei der. Jeg har skrevet inn til dere før og har fått gode svar. Nå har det seg slik at jeg GIKK i behandling for spiseforstyrrelse.
Har hatt både anoreksi og bulimi i snart 5 år, og sliter enda med anoreksi.

Saken er den at jeg føler meg så ensom og alene om problemet mitt. Jeg gikk i behandling, men har sluttet. Hvorfor er fordi jeg vil kjøre mitt eget løp, og bare bli tynn. Liksom, forsvinne, fordufte. Har ingen oppfølging på skolen, fordi jeg ikke har kommet meg så langt. Har ikke klart å si ifra om det fordi jeg liker at nå er det liksom "ingen" som vet om problemene mine.Jeg er normalvektig/lubben, derfor jeg klarer å holde det godt skjult. Og jeg får så mye bra skryt fra lærerne pga. karakterene mine, og da vil jeg ikke "skuffe" de med at jeg er et jævla problem barn. Alle trur jeg er frisk, fordi jeg la på meg 10 kilo av bulimien. Og da er man jo såklart frisk. Men sannheten er at jeg føler meg verre enn jeg noen gang har gjort. Jeg har jo gått ned 6 av de kiloene. Men for det om.
Har heller ingen å prate med lengere. Var medlem i et såkalt Proana forum. Men settet meg pga. divere årsaker (som forresten ikke har med spiseforstyrrelsen å gjøre ).

Alle kommer til meg med sine problemer. Og det er jo bra på en måte. For det må jo bare bety at jeg er en de stoler på og kan prate med. Og det er jo positivt å tenke på. Men veldig slitsomt til tider, og jeg har ikke hjerte til å ikke høre på, og gi de gode "ord" slik at de kan komme seg videre, liksom.

Jeg har slitet med kutting også. Men har ikke kuttet så veldig mye siden før sommeren, da jeg måtte sy 29 sting... Og det frister så veldig å kutte igjen, selv om jeg blir å angre. Og jeg kan jo heller ikke det, siden jeg skal besøke pappa i jula i utlandet.

Jeg har så mye tanker og jeg får de ikke ut. Selv om jeg skriver de her, blir de ikke borte. Det blir bare enda mer innviklet. Jeg vil bare få en slutt på de. Det er det samme her dag. Stå opp, på vekta. Og det har ALT å si om det blir en bra eller dårlig dag. Om jeg har gått opp i vekt, er det dårlig dag. Ned i vekt , bra dag, uansett hva som skjer. Ikke det at jeg lar det gå utover andre, for jeg er i andres øyner "solstråla" OVERALT uansett hvor jeg er.

Jeg aner rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Er ikke akkurat deprimert, men er bare likegyldig. Og det er en skummel følelse. JEg vil ikke bli frisk lengere. Jeg vil bare bli tynn og fordufte. Jeg er for feit nå. 159 cm. og 45 kilo. 18 år. Det suger. for jeg ser jo ikke tynn ut, selv om vekten kanskje sier det. Jeg er feit. Er hele 49 cm. rundt lårene der jeg er feitest. jeg vil bli 37 kilo, og iallefall klare å ta rundt lårene. Iallefall bli 40 cm rundt lårene. Jeg hater bare kroppen min så INTENST! jeg vil bare slanke bort alt. og det funker ikke med noe, uansett hva jeg gjør. Spyr, spiser lite, faster, trener mye ( 10 timer i uken, ca. ). Har prøvd ALLE dietter, og det funker ikke. jeg er og forblir på det jævla 45-46 tallet på vekten.

Herregud, jeg klarer ikke å beskrive det heller. Jeg er jo såklart DRITT lei av å leve slik jeg gjør. Jeg vil jo selvfølgelig bli FRISK. men jeg har prøvd tidligere. og det blir bare verre da, for når kroppen får næring , starter tankene igang.

Jeg kan ikke få sagt nok hvor feit jeg føler meg. Jeg har flere ganger tenkt på å sage av meg fettet på lårene. Jeg vil bare ha alt dritt bort fra kroppen. jeg er så ukomfortabel.
Alt fettet. Alt!. alle musklene!..

Har prøvd anti-dep før. og det funket ikke på meg. La på meg av det. Og det var slik bulimien startet. så det nekter jeg og prøve igjen.


Jeg har også noen andre spørsmål ang. elektrolytter. For et årsiden tok jeg noen blodprøver, og hadde litt lavt med elektrolytter i kroppen. Blir det bra av seg selv ? jeg har ikke tatt blodprøver siden da

Huff. Jeg bare aner ikke hva eller hvor jeg skal gjøre av meg. Ja, jeg skriver dette i angst. jeg har så mye i tankene, og jeg aner rett og slett ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

Svar:

Hei!

Ut fra det du skriver, er oppfordringen at du på nytt vurderer behandling. Du sier at du egentlig ikke vil ha hjelp, eller at andre skal vite eller bry seg, men samtidig beskriver du at du er sliten og oppgitt og derfor har et ønske om at du kan bli frisk? Slik at du kunne slippe å ha de mange negative tankene omkring mat og egen kropp i hodet alltid.

Når man har levd med spiseforstyrrelse over lengre tid kan det være vanskelig å tro at det er mulig å bli frisk og fri igjen, det er vanskelig å tro at det kan finnes en god tilværelse hvor man kan ha det bra uten spiseforstyrrelsen.

Om du starter i behandling på nytt har du nå et annet utgangspunkt enn sist. Du har andre og flere erfaringer, du møter en ny behandler og dere har sammen mulighet til å legge opp en behandling som passer.
Det tar tid å gå i behandling og det å bli friskere er en lang prosess. Men det kan absolutt være verdt å gi seg selv en ny mulighet til å ta opp kampen.

Spiseforstyrrelsen innebærer at man er fylt av motsridende tanker og følelser. Sult, overspising, oppkast, trening og selvskading er mislykkede forsøk på å regulere følelsene. Det er derfor gjerne derfor det hele fortsetter. I behandling kan du få hjelp til å finne andre måter å håndtere tanker og følelser, lære å tåle dem og finne måter å håndtere dem som ikke skader deg selv.

Med hensyn til blodprøvene du spør om så må du oppsøke lege på nytt og få en ny grundig undersøkelse. Elektrolyttverdiene blir forstyrret når man kaster opp. Ved hyppig oppkast kan dette bli livstruende. Generelt anbefales det regelmessig legekontroll når man har alvorlig spiseforstyrrelse. Men det er selvsagt viktig at du er åpen til legen din om situasjonen, slik at legen forstår hvilke blodprøver som er nødvendige å ta ut fra tilstanden din. Om legen ikke får denne informasjonen kan du risikere at viktige blodprøver ikke blir tatt.

Som mange andre i din situasjon sliter du med motivasjon til å be om mer hjelp. Motivasjonen vil ofte være både-og. Det vil være forhold som taler for at man skal be om hjelp og behandling, samtidig er man redd for hva det vil innebære. Selv om motivasjonen er usikker kan du be om hjelp, da snakker du om det, forteller at motivasjonen din er vekslende og er åpen om dette. Behandlingen må jo uansett ta utgangspunkt i hvor du er og hva du selv tenker og mener.

Ønsker deg lykke til videre.

Med vennlig hilsen psykologen.

< Tilbake