Dette spørsmålet ble stilt 8.11.2009 og ble besvart 13.11.2009.

Spørsmål:

Hei, jeg er ei jente på 17år.

Spørsmålet mitt er: "Har jeg psykiske problemer?"
For å gjøre en lang historie kort:
Jeg har slitet med sosial angst og ekstremt dårlig selvtillit i 4år, som følger av mobbing.
Det kom av følelsen av å "bli mobbet uten grunn"..
Vi var en bestevenn-gjeng på 4, men plutselig en dag ble jeg utestengt og mobbet av en av dem uten at jeg hadde gjort noe.
Jeg hadde ingen igjen, jeg ble svak og et lett mobboffer for andre. Jeg gikk også et år og tenkte på hvorfor. Tankene var:
"Er jeg dum?, Er jeg stygg?, er jeg rar?, jeg MÅ nesten være stygg og rar!" Jeg var mye alene, og fikk alt for mye tid til å tenke på dette. Det ble ikke noe bedre av at gutta prøvde å imponere hverandre med å rope til meg: "Å pass deg å stygga, gå å heng deg eller noe"
Jeg ble veldig deprimert hele tiden, drev med selvskading og ønsket ikke leve mer. Det gikk veldig opp og ned, hele tiden.

Jeg snakket med en eldre venninne i fjor, som hadde hatt samme problem. Hun fortalte hvordan hun kom seg ut problemene og hjalp meg med det. Det tok en måneds tid, og jeg følte meg liksom helt bra igjen. Akkurat som det ble skrudd på en bryter, det sa "klikk" og jeg ble bra. Trodde jeg..

For noen uker siden fikk jeg et slags "tilbakefall" om man kan kalle det, det. Men nå var det helt annerledes. Den ekstremt dårlige selvtilliten har kommet tilbake, jeg klarer ikke se meg i speilet, klarer ikke spise, klarer ikke snakke med mennesker jeg ikke kjenner veldig godt. Klarer ikke snakke høyt i forsamlinger, eller si meningene mine lenger.

Pluss det, sliter jeg denne gangen med skikkelige depresjoner. Jeg har ikke noe energi, klarer ikke konsentrere meg. Klarer ikke gjøre skoleoppgaver(tørr da ikke gå på skolen, siden jeg ikke har levert oppgaver), selvom jeg aldri har hatt problemer med det før. Klarer ikke sove. Aktiviteter som var supermorsomt før er ikke gøy lenger. (?) :(
En drømmedag har blitt til å sitte hjemme i sofaen hele dagen, å se på Harry Potter.
Jeg er veldig negativ selv om jeg egentlig ikke vil, men har liksom ikke nok energi til å være positiv.
Føler at jeg har glemmer å leve, men heller sitter og drømmer meg bort med fantasier jeg ønsker blir virkelige.
Harry Potter har liksom blitt reddningen, uten det hadde jeg nok tørna helt.
Det er så rart. Jeg henger etter med alt, jeg tenker: "- i dag må jeg gjøre det, det, det, og det." Men ender opp med å ikke gjøre noe, klarer ikke presse meg selv til å gjøre det.(?) er så rar følelse, jeg føler meg så ubrukelig, rar og verdiløs. Jeg sliter med å gå rundt på bussterminalen eller i byen, føler at alle ser på meg og tenker: " Åhh, hu var stygg, hu ser rar ut".
Jeg klarer heller ikke være meg selv når jeg snakker med folk, det resulterer ikke at jeg oppfører meg merkeligere en jeg hadde gjort om jeg hadde vært meg selv.
Så jeg vil være meg selv, men får ikke til.
Hva er "meg selv"?

Hva skal jeg gjøre? Ingen vet noen ting.
Klarer ikke snakke med mamma og pappa, for jeg stoler ikke på dem. Vil ikke plage venner med det, og jeg føler at andre føler det truende og rart hvis jeg sier det til dem.
Har ingen lærere jeg stoler på..
Blir ikke probleme bare værre hvis jeg blander flere inn i dem, er det ikke bedre å løse dem på egen hånd?

Det ble litt mye på en gang, håper det var forstålig.
Takker for svar, hilsen småforvirra jente.

Svar:

Hei jente 17!

Det er tydelig at du har mye som plager deg og det er derfor kjempe fint at du skriver inn og søker hjelp. Dette er et godt tegn på at du tar problemene dine på alvor, og at du ønsker å komme deg ut av denne vanskelige situasjonen.

Å bli utsatt for mobbing er kjempe vanskelig. De aller fleste som blir utsatt for mobbing, sliter med dette senere. Det er forståelig at du har plager i etterkant av å ha vært utsatt for mobbing over så mange år. Å tillate seg selv å få hjelp til å komme ut av denne situasjonen, er noe av det beste du kan gjøre for din egen del. De som har mobbet deg, har allerede tatt for mye av din tid og din energi. Bestem deg selv for å ta tak i disse problemene slik at du kan jobbe deg ut av dette. Det å ha blitt utsatt for mobbing, kan faktisk også være med på å gjøre deg til et sterkere og tryggere menneske på sikt, da du har vært nødt til å forholde deg til disse vanskene over tid. Dette betyr på ingen måte at det er bra å bli utsatt for mobbing, men derimot at når man først har blitt mobbet, så kan en også bruke dette til en positiv utvikling av seg selv. Du har faktisk tillatt deg selv å overleve denne vanskelige situasjonen over lang tid, og det er en styrke i deg.

Når vi er deprimerte kan ofte den logiske tankegangen vår være preget av en ond sirkel av negative automatiske tanker som det kan være vanskelig for oss å bryte ut av. Den kan påvirke alt fra måten vi tolker våre opplevelser på til hva vi tror andre mennesker måtte tenke om oss. Tanker som for eksempel at man ikke er verdt noe og at det ikke finnes håp, kan være mye å måtte forholde seg til på en gang og man kan føle at det ikke finnes noen annen løsning trekke dynen over hodet og stenge hele verden ute. Når vi er deprimerte kan ofte den logiske tankegangen vår være preget av en ond sirkel av negative automatiske tanker som det kan være vanskelig for oss å bryte ut av. Symptomene på depresjon er ofte ganske lik hos ungdom og voksne. I all hovedsak dreier det seg om at personen som er deprimert lider av et senket stemningsleie, tapt interesse, økt isolasjon, gledesløshet og energitap som fører til trettbarhet og redusert aktivitet. Andre vanlig symptomer er, redusert konsentrasjon og oppmerksomhet, redusert selvfølelse og selvtillit, tomhetsfølelse, selvmedlidenhet, mindreverdighetsfølelse, triste og pessimistiske tanker om fremtiden og søvnforstyrrelse. Folk har forskjellige måter å takle depresjonen sin på. Det er vanlig at flere mennesker takler det på måter som er lite gunstige for en selv, som for eksempel utagerende festing, krangling, isolasjon, rusmisbruk eller trøstespising. Det er veldig vanlig at depresjonen går utover skolegang/jobb og ditt normale funksjonsnivå og sosiale evner.

Det er slik med alle bekymringstanker og problemer at de vokser seg større og verre når du holder dem for deg selv og grubler alene. Jeg tror at du kommer til å føle det som en lettelse når du snakker med noen om dette. Det blir derfor viktig for deg at du tørr å satse på deg selv og gi deg selv en sjanse slik at du kan få det bra igjen. Snakk med noen voksne så fort som mulig!

For å svare på spørsmålet ditt så beskriver du helt klart psykiske problemer, men jeg er sikker på at du kan få det lettere i dagliglivet ditt og mestre hverdagen din på en bedre måte hvis du oppsøker hjelp. Å løse problemene på egenhånd har tydeligvis ikke ført frem til noe for deg og det er derfor nødvendig at du går og snakker med noen. For å komme til en psykolog trenger du henvisning fra fastlegen din. For å bli forstått og få riktig hjelp er det nødvendig at du er helt ærlig og forteller alt om hva du tenker, føler og hvordan du har det. Behandleren din er avhengig av å få all denne viktige informasjon. Jo mer og bedre informasjon du gir om deg selv og det du sliter med, jo mer nyttig og bedre hjelp får du tilgang til. Føler du at det er vanskelig å åpne seg for en annen person så kan du ta med deg Klara klok innlegget ditt og bruke dette som utgangspunkt for en samtale. For å finne ut hvem som er fastlegen din så kan du ringe fastelegetelefonen på 810 59 500 eller gå inn på NAV sin hjemmeside her. På denne siden har du også mulighet til å bytte fastlege hvis du ønsker dette. Fastlegen din vil kunne lytte til dine problemer og finne et passende tiltak til deg som f.eks. gruppeterapi eller individualterapi.

Mens du venter på hjelp og føler at ting er vanskelig så kan du ringe Røde kors sin hjelpetelefon for barn og ungdom på tlf: 800 333 21. Tjenesten er anonym (de ser ikke hvem som ringer og du behøver ikke å si ditt navn).

Håper dette var til hjelp for deg!

Vennlig hilsen psykologen

< Tilbake