Dette spørsmålet ble stilt 8.11.2009 og ble besvart 9.11.2009.

Spørsmål:

Hei!

Jeg er innlagt på psykiatrisk avdelig pga depresjon, angst osv. Vært der i 7 måneder nå, og har begynt å høre stemmer og oppleve andre ting. De har begynt å tenke på om jeg skal begynne på Risperdal, noe som ikke går. Jeg må jo gjøre som stemmene sier, og jeg kan ikke.

Det er vanskelig å være der. Mange ting blir skjult fra meg, jeg får ikke vite noe om hvordan jeg var når jeg var iten. Og jeg får ikke engang vite hva som feiler meg nå. Det går veldig innpå meg, det ender med at jeg sitter på nettet hver helg når jeg er hjemme og leter etter forskjellige ting som passer meg. Å diagnosere megselv er bare fælt, jeg klarer jo å tenke alt de skjuler for meg. Jeg vil snart ikke mer, det virker som de skjuler meg selv fra meg selv.

Jeg prøvde å si det til dem en gang, men det kommer ut feil, jeg vet ikke hvordan jeg ska formulere meg så de forstår hvor vanskelig det er for meg at jeg ikke kan vite om meg selv.

Takk for svar, deilig å få frustrasjonen ut til noen!

Innsendt av jente 15 år

Svar:

Hei jente på 15 år.

Jeg vet selvsagt ikke hvor du er innlagt, eller hvorfor. Jeg antar at du har problemer som har gått ut over din fungering i hverdagen på en eller annen måte. Jeg er også helt sikker på at de som jobber sammen med deg, gjør dette for at du skal få det bedre.

Jeg vet ikke hva dine problemer handler om. Kanskje handler dette blant annet om at du har en sterk mistillit til mennesker rundt deg? Uansett så tenker jeg at det er særdeles viktig at du får sagt fra til dine behandlere om at du ikke føler at de gir deg nok informasjon om de vurderingene de gjør om deg. Det er svært viktig at du vet hva som foregår, og hva slags vurderinger de som jobber der gjør. Du skriver at du ikke vet hvordan du skal formulere deg for at du skal få fram det du tenker, men da gir jeg deg et direkte råd: Du bør spørre rett frem: "Jeg forstår ikke helt hvilke vurderinger du/dere har gjort av meg, men jeg trenger å få vite hva dere tenker. Jeg trenger å få vite hvilken/hvilke diagnoser dere tenker at jeg har, slik at jeg forstår hvorfor dere vil prøve Risperdal på meg". Dette er en direkte og tydelig måte å ta opp dine tanker på, og det er svært viktig at du føler at du blir hørt og forstått. Du bør også si fra at du har stemmer i hodet som sier at du ikke skal ta medisin, slik at du kan diskutere dette med den legen som sier at du bør prøve slik medisin.

Det at du har stemmer i hodet som forteller deg hva du skal gjøre/mene/synes er vanskelig i seg selv. For meg virker det videre som at du er usikker på hva de som jobber sammen med deg gjør av vurderinger, og det er ikke bra. Denne usikkerheten er bare med på å gjøre dette vanskelig for deg. Det er IKKE slik at du skal utsettes for behandling som du ikke forstår, selv om du er under 18 år. For at du skal føle deg trygg på dine behandlere, så er det viktig at du er tydelig til de ansatte. Hvis du ikke opplever at du kommer noen vei med dette alene, så vil jeg på det sterkeste anbefale deg at du sier fra til dine foreldre slik at de kan hjelpe deg med å få de ansatte til gi deg en klar begrunnelse på sine vurderinger. Hele poenget med behandlingen må være at du skal føle deg trygg og ivaretatt. Så lenge du tenker at de andre holder tilbake viktig informasjon om deg, så tenker jeg at du ikke føler deg trygg. Husk at de som jobber med deg gjør dette fordi de ønsker å hjelpe deg! De er ikke imot deg.

Det du skriver antyder for meg at du ikke føler deg trygg der du er. Det er viktig at du er tydelig til dine behandlere på at du ikke forstår de avgjørelser som er tatt, og dette er ikke med på å gjøre at behandlingen oppleves positiv for din del. Husk at dette handler om DEG - ikke om de andre.

Det er videre viktig at du ikke fortsetter med denne egen-diagnostiseringen som du gjør. Det å sitte på nettet for å søke etter informasjon, kan være lurt i noen tilfeller. I andre tilfeller er det ikke videre lurt. Du er nå i gang med diagnostiske vurderinger der du er innlagt, og da er det viktig at du konsentrerer deg om dette sammen med de som jobber der. Husk at alle diagnoser innenfor psykisk helsevern omfatter symptomer som vi alle mennesker har. I mer eller mindre grad selvsagt. At en finner diagnoser som "passer til en selv" betyr likevel ikke at en har disse diagnosene. Symptomer som mistenksomhet, engstelighet, mareritt, tristhet, unnvikende trekk osv. er noe alle mennesker har - men det betyr ikke at det er snakk om en psykisk lidelse. Det å diagnostisere en psykisk problematikk, handler om å ha en spisskompetanse på dette området - slik at en forsøker å ikke gjør feil. Feilvurderingen kan selvsagt gjøres, men de fleste behandlere i dag vil være i stand til å gjøre om på slike vurderinger - uten at de føler at det går ut over deres egen personlige respekt.

Jeg råder deg som sagt til å være tydelig til dine behandlere, slik at du kan få informasjon om de vurderinger som er gjort. Det er viktig at du får kjennskap til hvilken informasjon de har om deg, slik at du kan føle deg trygg på den behandlingen som du tilbys. Jeg råder deg også til å si fra om de stemmene i hodet ditt som sier at du ikke skal ta Risperdal, men det er også viktig at du får tilstrekkelig og forståelig informasjon om hvorfor du skal forsøke denne medisinen. Det er VIKTIG at du er tydelig på deg selv og dine tanker, slik at de rundt deg gis en mulighet til å gi deg riktig informasjon.

Ikke vær redd for å være tydelig om dine tanker og dilemmaer. Dette handler om DEG og DITT LIV, og det er klart at du har uttalerett i så måte. Det skulle ellers bare mangle. Legen som har anbefalt Risperdal har nok en god grunn til dette, og jeg håper at legen kan få forklart dette til deg på en slik måte at du forstår hva dette handler om.

Lykke til framover!

Med hilsen psykologen

< Tilbake