Dette spørsmålet ble stilt 25.11.2009 og ble besvart 27.11.2009.

Spørsmål:

hei! tenkte jeg skulle skrive her for å kansje få noen råd...
har slitt med deperasjoner i mange år...og på en måte slått meg til ro med at det er slik der skal være..
men nå for tiden er jeg så langt nede at jeg hele tiden tenker at jeg skulle ønske det og det sjedde så jeg havnet på sykehus eller døde..jeg vet dette ikke er slikt som det burde.. men d forandrer seg ikke..går på medisiner mot deperesjon,og til samtaler.. men jeg klarer ikke sette ord på hva det er som plager meg..er mye plaget med hodepine og migrene..og det jør d jo ikke noe bedre.. jeg sliter med å komme meg på jobb om dagene.. pga psyken.. men jeg skylder på hodepine..er ensom og.. føler meg alene.. men klarer ikke å åpne meg for noen.. og jeg vil jo ikke ha d slikt!jeg vil ha lyst til å leve!men det har jeg ikke hatt lyst til på mange år...utenom noen perioder der ting er bra... men nå er det lenge siden jeg har hatt en slik periode..

Innsendt av jente 22 år

Svar:

Hei jente på 22 år.

Å slite med depresjon over tid, er tungt. Det stjeler energi og overskudd, og det er lett å fall i en grøft av negative tanker og følelser. Jeg synes at det er flott at du har tatt deg selv og dine problemer på alvor på en slik måte at du har oppsøkt hjelp. Det viser at du forsøker å få til å skape endringer i deg selv. At det er tungt å få det til, betyr likevel ikke at det er umulig.

Jeg råder deg til å ta opp med din terapeut de tankene som du skriver om her. Kanskje det er slik at du og din terapeut skal forsøke en annen tilnærming enn det dere har forsøkt så langt? Jeg ville i alle fall anbefale at du jobber med deg selv ut fra kognitive terapiformer sammen med eventuelt antidepressiv medikament. Kognitiv terapi handler om å kartlegge negative automatiske tanker, hva disse består av, når kommer tankene osv. slik at en får tak i sin egen tenkning. Neste steg handler om å skape endringer i denne tenkningen. Dette er en terapiform som er mye utprøvd i forhold til depresjon, og det har ofte en god effekt på personer som sliter med depresjon. Jeg råder deg til å diskutere dette med din terapeut.

I tillegg er det kanskje lurt av deg å diskutere medikamentell behandling med din fastlege (hvis ikke din terapeut er psykiater). Kanskje er det lurt at du forsøker en periode med et annet medikament enn det du nå bruker? Mange mennesker bruker antidepressive medikamenter som tilhører SSRI-preparater. Det finnes flere slike medikamenter mot depresjon. Selv om medikamentene ligner hverandre, så har de noe ulik sammensetning. Kanskje er det slik at det medikamentet du bruker nå, ikke har så god effekt på deg? Da tenker jeg at du bør forsøke et annet medikament. Det er kun din lege/psykiater som kan gjøre denne vurderingen sammen med deg.

Samtidig med terapi og medikamentell behandling, så råder jeg deg til å tenke igjennom hvordan du kan gjøre endringer i ditt eget liv som gjør at du kommer deg mer ut sammen med andre. Å føle seg ensom er kjempetungt, men det er bare en selv som kan ta tak i dette! Det betyr ikke at du må ut på byen å sjekke menn, men du kan tenke igjennom om det er en eller annen organisasjon du kan melde deg inn i. En frivillig organisasjon som jobber med mennesker? Røde Kors Ungdom? Kommunens besøkstjeneste for eldre? En eller annen form for engasjement som kan gi deg noe påfyll og som kan få deg til å føle deg mer nyttig og viktig. Jeg ber deg i alle fall å tenke igjennom dette, slik at du kan ta en avgjørelse. Mange som sliter med depresjon tenker fort at de ikke klarer slike oppgaver, men det kan likevel være verdt et forsøk. Å komme seg ut av sin egen ensomhetstenkning, handler om å gjøre seg selv tilgjengelig for andre, og dette kan være et viktig steg i riktig retning for din egen del.

Jeg håper at du vil tillate deg å fortsette og prøve å skape nødvendige endringer i deg selv og din egen tenkning. Du føler deg langt nede nå, men det betyr ikke at det må være slik for alltid. Selv om det er tungt og trist nå, så håper jeg at du fortsetter å stå på for din egen del.

Lykke til framover!

Med hilsen psykologen

< Tilbake