Dette spørsmålet ble stilt 8.12.2008 og ble besvart 15.12.2008.

Spørsmål:

Hei. Jeg er en jente på 17 år.
Har slitt veldig mye med depresjoner og er veldig ofte trist/lei meg.
Det er litt vanskelig og forklare men det føles som man er grå/død innvendig. Føler ikke noe livsglede. Har tidligere vært innlagt på et psykriatisk hjem.
Det er akkurat som at livet mitt er som en "søyle" som går opp å ned, i det ene øyeblikket kan jeg være veldig glad, mens i det andre kan jeg plutselig begynne og gråte, bli skikkelig deppa eller bare bli helt grå innvendig, akkurat som at jeg ikke føler noe.
Har hadd litt selvskadingsproblemer og i sommer prøvde jeg og ta livet mitt med å ta en hel masse tabeletter.
Har ofte vært til psykolog men har blitt mindre av i det siste.
Har problemer med og følge med på skolen, og får sjelden gode karakterer selv om jeg virkelig prøver noen ganger, fastlegen min mener dette kan være noe av grunnen til at jeg blir trist, at jeg føler meg mye "dummere" enn alle andre. Har også en veldig dyster stemmning hjemme, mye kjefting og vi er ikke akkurat en familie fyllt med idyll. Sjelden vi snakker sammen, spiser mat sammen eller i det hele tatt gjør noe sammen.
Har også et spm angående sånn avløsningsfamilie. Der man kan få komme litt bort en helg i mnd, tror dette kunne hjulpet mye for meg men vet ikke helt hvilken vei jeg skal gå eller hvem jeg skal snakke med for og ordne dette.

Håper dere har noe svar som kan hjelpe meg og forstå hvorfor det føles sånn her...

:-)

Svar:

Hei,

Slik jeg forstår innlegget ditt, beskriver du en trist stemning som kan komme og gå. Du forteller at du kan være veldig glad i det ene øyeblikket, for så i neste øyeblikk å være nede i det grå igjen.  Det å ikke kunne føle glede, er noe av det som kjennetegner det å være deprimert. Du forteller at du har hatt noe problemer med selvskading, og at du har forsøkt å ta livet ditt. Det kommer tydelig frem av det du skriver at du er trist og fortvilet, og at du ønsker å komme deg ut av dette.

Du knytter vanskene du opplever til samhandlingen i familien din. Det er ingen tvil om at problemer i nære relasjoner kan gi nettopp de opplevelsene du beskriver.  Alle mennesker trenger å ha noen rundt seg som de kan støtte seg til og stole på.  Dette er særlig viktig for barn og unge som i større grad enn voksne er prisgitt sine omgivelser.  I et hjem der ingen snakker sammen eller gjør ting sammen, blir det ingen varme, og det er trolig dette du merker og blir deprimert og fortvilet over.

Du nevner besøkshjem, eller avlastningsfamilie. Det er barnevernet som formidler slike tiltak. På Bufetats hjemmeside finner du lenker til barnevern og familievern.  Følger du lenken for barnevern, finner du ut hvordan du kan komme i kontakt med det lokale barnevernet. Dit kan du ringe anonymt for å spørre om hvordan du bør gå frem og om hvilke tilbud det har til deg i din situasjon. En så konstruktiv og god mestringsmåte er det viktig at du forfølger. Barnevernet vil kanskje også kunne hjelpe hele familien din til å få en bedre samværsform.

Du skriver ikke hvorfor du ikke går til psykolog lenger.  Dersom du har anledning til å gjenoppta denne kontakten, bør du benytte den sjansen. Til Klara har du gitt tydelige bestillinger for hva du ønsker svar på og hjelp med. Slike bestillinger kan du også gi til en psykolog. Da vil det være lettere for psykologen å hjelpe deg. Når du er trist fordi du ikke har nødvendige støttepersoner rundt deg, er det viktig for deg å lære deg selv bedre å kjenne for å forstå hva som ligger hos deg og hva som kommer av andres handlemåter.  Dette er den typen hjelp du får hos en psykolog.

Men den viktigste hjelpen er den du gir deg selv.  Dette gjelder også om du går til psykolog.  Du har vist at du har tanker om hva som kan ligge bak dine problemer, og at du  har tanker om gode løsningsmåter. Du er på god vei. Ikke nøl med å ta kontakt med barnevernet. Jeg ønsker deg lykke til.

Vennlig hilsen psykologen

< Tilbake