Dette spørsmålet ble stilt 8.12.2008 og ble besvart 11.12.2008.

Spørsmål:

Hei!

Jeg(jente) har gått til en psykolog i ca 9 måneder pga depresjon. Denne deprsjonen oppstod pga tidligere mobbeepisoder over 3 år på ungdomsskolen. Jeg kuttet meg, og skulket skolen av og til. Selvom jeg var mye sliten gikk jeg på skolen, fordi det var forventninger til skoleresultater. I sommer ble ting mye lettere, og jeg følte at ting begynte å gli litt på plass. Nå som jeg har begynt på videregående har jeg kommet i en super klasse med mange hyggelige mennesker. Men jeg har hele tiden følt at det som oppstod for 3 år siden, ikke har gått bort. Jeg går sjeldnere til psykologen og føler at det ikke hjelper noe. Skjønner ikke hva som hjelper med å bare og sitte å snakke og snakke. Det kommer jo aldri noen løsning ut av det. Jeg har også en tvangstanke om at alt njeg gjør og spiser må gjøres i partall. Jeg kan ikke tråkke på kanter og må gå annenhver kant osv. Dette er noe som irriterer meg hele tiden, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det.Nå har jeg begynt å kutte meg igjen? Hvorfor er det sånn selvom jeg har fått nye venner og en super klasse?. Jeg har mye å gjøre både på skole, jobb og fritid. Men uten disse tingene hadde jeg ikke hatt mine beste venner. Psykologen tror alt går helt fint nå fordi jeg har sagt det gjør det. Jeg orker ikke å sitte og snakke uten at jeg syntes det hjelper. Jeg har begynt å gråte hele tiden, og mistet konsentrasjonen på skolen igjen. Hvis jeg forteller det til foreldrene mine(noe som jeg har gjort før) blir de engstelige og trekker seg unna. De vil det beste for meg, men de vet ikke hva de kan gjøre når jeg blir lei meg. Så nå holder jeg egentlig alt for meg selv, og snart orker jeg ikke mere. Jeg er lei meg konstant hele tiden, og tenker mye tilbake på det som har skjedd tidligere. Hva skal jeg gjøre? Psykolog og helsesøster hjelper ikke...
Takk!

Svar:

Hei jente.

Det er kjempeflott å høre at du har fått en bedre skolehverdag etter at du begynte i videregående skole. Noen ganger kan slike bytter fra et trinn til et annet, være en gylden mulighet til å skape forandringer. Også for personer som har hatt det vanskelig i tidligere skoleår! Det er flott å høre at det har vært slik for din del.

Jeg synes for øvrig at du er snar med å konkludere med at det ikke nytter å gå i samtaler. Du ønsker verken psykolog eller helsesøster. Dette er selvsagt et valg som du selv må ta. Det du ellers skriver er at du fremdeles sliter med tankene på mobbingen som du har vært utsatt for tidligere, og jeg forstår derfor ikke hvorfor du ikke tar dette opp med din psykolog? Du holder tilbake informasjon om hva du selv tenker på, og så "klager du" i neste øyeblikk på at det ikke nytter å snakke? Det er klart at samtalene hos psykologen har liten verdi så lenge du ikke snakker om det som opptar deg og som plager deg. Psykologen kan ikke hjelpe deg lengre enn du selv er villig til å gå. Det er heller ikke rart at psykologen tenker at dere skal avslutte terapien så lenge du sier at alt går bedre nå. Jeg tenker at det er viktig at du kan ta opp igjen hos psykologen de temaene som du beskriver her, slik at du kan få lagt mobbeperioden ut av ditt liv. Det går ikke å gjøre noe med mobbingen på annen måte enn at du klarer å forstå dette på en måte som gjør at du selv kommer deg videre i din egen utvikling uten å la dette være det mest viktige i ditt liv. Alternativet til å gå i terapi hos psykologen er selvsagt at du jobber på egenhånd med dine problemer, men du skriver ingenting her om hvordan du har tenkt å gjøre det i så måte.

Tvangstanker og tvangshandlinger er noe som flere mennesker sliter med. Hvis dine problemer på dette området er så store at de hemmer deg i din daglige livsutfoldelse, så anbefaler jeg at du jobber med også dette sammen med psykologen. Mange opplever at slike tvangshandlinger blir mindre og mindre framtredende etter som en blir eldre.

Å skade seg selv handler om et aktivt valg. Jeg tenker at det er viktig at du tenker igjennom dette, slik at du kan jobbe med deg selv og slik at du kan finne alternative måter å uttrykke deg selv på. Du sier at du ikke snakker med dine foreldre om at du har det vanskelig fordi de da blir engstlige for deg. De vil det beste for deg, men du tar ikke sjansen på å bruke disse til å hjelpe deg slik at du slipper å føle deg så alene med dine problemer. Jeg råder deg på det sterkeste til å begynne og tenke annerledes om deg selv og dine problemer. Det er ikke "de andre" som skal løse disse, det er DU SELV. Verken dine foreldre, din psykolog (eller en hvilken som helst annen terapeut) eller dine venner kan skape en forandring for deg, men det kan du selv! Da er det viktig at du tar et aktivt valg om å begynne og fokusere på de sidene i deg selv som fungerer, slik at du kan fortsette en positiv utvikling. Du har venner, du har familie som bryr seg om deg, og du trives på skolen. 

Kanskje er det slik at du ikke er i stand til å jobbe med deg selv på en konstruktiv måte akkurat nå hos din psykolog? At du trenger å få avsluttet terapien for denne gang, for at du skal kunne jobbe med deg selv på egenhånd i en periode framover? At du kanskje kan søke deg til en annen terapeut når du blir eldre og mer i stand til å jobbe med deg selv da? Dette er i alle fall tanker som du kan vurdere. Det høres likevel ikke ut som en spesielt god ide ut fra at du skriver at du er konstant lei deg og at du tenker mye på den mobbingen du har vært utsatt for. Da høres det bedre ut at du jobber aktivt med å få lagt dette bak deg, slik at du kan få en bedre ungdomstid framover enn det du har bak deg. Men - dette krever som sagt en aktiv og engasjert egeninnsats fra din egen side. Å fortsette med å skade deg selv ved å kutte deg (rispe deg?) er ingen god løsning, og dette kan også være med på å gjøre at du fratar deg selv muligheten til å utvikle naturlige måter å håndtere vanskeligheter på. Uansett så er det bare du selv som kan velge å slutte med selvskading, og å finne alternative måter å uttrykke deg og dine tanker på.

Jeg råder deg som sagt til å være åpen og ærlig til din psykolog, slik at du kan få mest mulig ut av den terapien som du går i.

Lykke til framover!

Med hilsen psykologen

< Tilbake