Dette spørsmålet ble stilt 26.10.2009 og ble besvart 2.11.2009.

Spørsmål:

Hei.

Jeg tenker mye på selvmord for tiden, men jeg tror ikke jeg kommer til å gjøre det. Jeg tror det er mest sånn "rop om hjelp". Jeg har familie og noen venner jeg ikke vil skal oppleve noe sånt, og jeg vet de bryr seg om meg. Dessuten vil jeg jo helst leve og få det bra igjen. Jeg tenker at livet er meningsløst og at det aldri kommer til å bli noe bedre. Det er vel mest ensomhet jeg sliter med. Jeg hadde en kjæreste da jeg var 14-15 år som jeg var utrolig glad i og jeg savner å bry meg skikkelig om en person. Nå har de fleste vennene mine kjærester og jeg blir litt utenfor, og ender ofte opp alene sene kvelder.

Jeg har ifølge psykologen i militæret litt sosial angst, og ble dimmitert pga. det. Dette er et problem for meg på jobb, og jeg sliter skikkelig med å jobbe foran folk jeg ikke kjenner godt, og å snakke med autoritetspersoner. Det hindrer meg jo også i å treffe denne drømmeprinsessen min.

Vennene mine har ofte spurt meg om jeg har det bra for tiden, og jeg ser at de vet noe er i veien. Jeg vet at de legger merke til at jeg isolerer meg og at jeg er stille og sånn, og jeg mener selv at jeg oppfører meg merkelig til tider, spesielt når jeg drikker, men jeg kan ikke snakke med dem. Jeg har problemer med å sovne og våkner ofte om natten fordi jeg har rare drømmer. Forrige uke drømte jeg at min mor fortalte meg hvor mislykket jeg er, og det vet jeg hun ikke noen gang ville gjort. Jeg føler meg ikke så mye trist, men urolig og redd. Jeg tør bare ikke å bestille time hos legen, selv om jeg kanskje trenger det. Jeg snakker mye med meg selv når jeg er alene. Jeg sier ting som "skyt meg", "drep meg" og "vær så snill, hjelp meg". Det er akkurat som om jeg sier det automatisk uten at jeg bestemmer det selv. Når jeg har sagt det blir jeg bekymret for at noen har hørt meg.

Det var alt jeg kommer på nå... Jeg vet faktisk ikke hva det er jeg lurer på, jeg vil bare skrive til noen.

Innsendt av gutt 21 år

Svar:

Hei gutt 21!

Det høres ut som du har det vanskelig og det er derfor veldig bra at du skriver inn til Klara Klok. Du er i en vanskelig situasjon hvor du føler at du ikke klarer å takle problemene dine og ønsker at den smerten og følelsen av håpløshet slutter. Når vi er deprimerte kan ofte den logiske tankegangen vår være preget av en ond sirkel av negative automatiske tanker som det kan være vanskelig for oss å bryte ut av. Den kan påvirke alt fra måten vi tolker våre opplevelser på til hva vi tror andre mennesker måtte tenke om oss. Tanker som for eksempel at det ikke finnes håp, kan være mye å måtte forholde seg til på en gang og man kan føle at det ikke finnes noen annen løsning enn døden.

Selvmordstanker og tanker om at du ikke har lyst til å leve lenger, er på en måte tanker og ønsker om å slippe å måtte streve og slite med tunge ting i livet ditt. Dette er forskjellig fra å virkelig ville begå selvmord og dø fra livet. Når du får riktig hjelp og støtte slik at du får det bedre, så får du lyst til å leve videre og selvmordstankene forsvinner.

Det nevner sosial angst i ditt innlegg. Det kan derfor være greit å beskrive denne lidelsen litt og se om du kjenner deg igjen. Når man er så sjenert at dette hindrer deg i å oppnå dine mål  eller hindrer din livskvalitet og f.eks, fører til unngåelse av aktiviteter som normalt gir deg glede og som gradvis medfører sosial isolasjon, så snakker vi om en angstlidelse, mer spesifikt en sosial fobi.

Det første jeg vil si til deg er at angst er normalt å oppleve og ikke farlig! Angst er en av mange følelser vi mennesker har. Angst er en normal følelse og som har en livsopprettholdende effekt. Nemlig å varsle om at vi er i fare. Det å ha angst er dermed ikke en indikasjon på at man sliter psykisk. Men mange sliter med noe som kalles irrasjonell angst, det er en angst som kommer i situasjoner hvor man ikke har noe å frykte og hvor ens ve og vel ikke er i noe objektiv fare.

Mange av de symptomene som man har ved sosial angst er noe som faktisk ganske mange kan kjenne seg igjen i da vi alle vil bli oppfattet positivt og vi alle er opptatt av hva andre mener om oss. For å finne ut hva som er årsaken til problemene dine, er det nødvendig at du oppsøker en behandler.

Enhver type angst kjennes i kroppen omtrent som all annen nervøsitet (tørr i munnen, urolig mage, hjertebank, svetting, kvalme, tanker som flakker fra den ene katastrofetanken til den andre osv...). Det som er spesielt med denne typen angst, er hvilke situasjoner angsten utløses i og hvilke ledsagende katastrofetanker som får angsten til å øke inni kroppen. Det er i sosiale møtepunkt hvor man risikerer å bli negativt vurdert av andre, som først tenner slik angst. Alle mennesker blir litt nervøse i slike møtepunkt. Det er f.eks normalt å få hjertebank og munntørrhet osv hvis man skal forsøke å ta ordet i en samtale hvor man ikke er hundre prosent trygg på personen man skal snakke med. Men det som er spesielt med de som lider av en spesifikk fobi, er at de ledsagende katastrofetankene som oppstår sammen med de første spede tegn til murrende angst, ikke går over, men øker på og er overdrevne og urealistiske; dvs fantasiforestillinger om at man skjelver som et aspeløv eller er så rød som en tomat eller at man på annen måte har lagd tidenes skandale og dummet seg ut for resten av livet, når man i virkeligheten bare har vist helt normal nervøsitet slik alle gjør når de f.eks skal forsøke å driste seg til å snakke med noen ukjente. Når man for eksempel har angst for å snakke i forsamlinger er det vanlig å være veldig bekymret for at man ikke skal klare å si det man vil eller at man ikke skal klare å snakke i det hele tatt.

Når den personen som er plaget av alvorlig angst begynner å bli intenst opptatt av sine egne ubehagelige kroppslige og emosjonelle reaksjoner, begynner han gjerne å frykte selve symptomene mer enn situasjonen som utløser dem. Man får angst for selve angsten. Jo mer urolig en blir, og jo mer kraftige symptomene blir, går man inn i en ond sirkel som gjerne øker intensiteten i de emosjonelle og kroppslige reaksjonene, inntil man ser en utvei, som kan være å unngå situasjonen.

Begynner man å rømme ut av angstsituasjoner mens hjertebanken og de ledsagende katastrofetankene er på det sterkeste, så forverrer man angstproblemet sitt slik at det føles enda vanskeligere å høre fremføre noe foran en forsamling eller hilse på noen i gangen. Slik kan man havne i en ond sirkel hvor man lever på evig flukt fra angsten for å dumme seg ut. For enkelte blir dette et SÅ stort handikap at man ikke tør å gå på skolen, ikke tør og ta bussen osv. og dette kan utvikle seg til at man til slutt ikke kommer seg ut av huset.

Det jeg vil si til deg er at det ikke er farlig å være redd og føle angst. Det er fryktelig ubehagelig og slitsomt å ha det slik, men det er ikke farlig. Og heldigvis finnes det flere ting som hjelper mot angst slik at plagene blir mindre.

Du kan få mye informasjon ved å sjekke ut nettsiden til angstringen www.angstringen.no. Du kan også lese en bok som heter "Trange rom og åpne plasser", skrevet av Torkil Berge og Arne Repål. Den gir en god og lettlest beskrivelse av de mest vanlige typene angst og hvordan man selv kan jobbe med å redusere angst og fobi. 

Jeg vil også si at det er masse ha håp for at du skal få det bedre. Kognitiv samtaleterapi og gruppeterapi har vist seg svært effektiv i forhold til å redusere eller bli kvitt både angstproblemer og depresjon. Fysisk aktivitet har også en positiv effekt i forhold til denne type problemer. Regelmessig trening som for eksempel å gå en rask spasertur på 30-60 min. 2-3 ganger i uken, fører til mindre angstplager. Fysisk aktivitet virker positivt i forhold til psykisk helse selv om du ikke trener så mye at du har treningseffekt (får bedre kondis og muskler) av aktiviteten. Jeg anbefaler en kombinasjon av kognitiv samtaleterapi og regelmessig fysisk aktivitet ved sosial fobi.

Hvis det er slik at du sliter med sosial fobi og selvmordstanker, så er jeg sikker på at du kan få det lettere i dagliglivet ditt og mestre angsten din på en bedre måte hvis du oppsøker psykologhjelp. For å komme til psykolog trenger du henvisning fra fastlegen din. For å bli forstått og få riktig hjelp er det nødvendig at du er helt ærlig og forteller alt om hva du tenker, føler og hvordan du har det. Behandleren din er avhengig av å få all denne viktige informasjon. Jo mer og bedre informasjon du gir om deg selv og det du sliter med, jo mer nyttig og bedre hjelp får du tilgang til. For å finne ut hvem som er fastlegen din så kan du ringe fastelegetelefonen på 810 59 500 eller gå inn på nav sin hjemmeside her. På denne siden har du også mulighet til å bytte fastlege hvis du ønsker dette. Fastlegen din vil kunne lytte til dine problemer og finne et passende tiltak til deg som f.eks. gruppeterapi eller individualterapi.

Gi deg selv en sjanse og skaff deg den hjelpen du trenger.

Mens du venter på hjelp kan du ringe Røde kors-telefonen for barn og ungdom på tlf.nr. 80033321. Der kan du være anonym og snakke med en person om alle slags problemer. Åpningstiden er mandag-fredag kl. 14-20.

Du kan også ringe krisetelefonen på tlf 815 33 300, som er en døgnåpen tjeneste for mennesker i følelsmessig krise.

Ikke gi opp! Lykke til!

Vennlig hilsen psykologen!

< Tilbake