Dette spørsmålet ble stilt 26.11.2009 og ble besvart 2.12.2009.

Spørsmål:

Hei!

Har hatt en del problemer de siste 5-6 årene, men i vår ble jeg tatt med til lege, og henvist til psykolog. Siste året har det gått rett nedove: Har hatt 4-5 intokser der jeg måtte ha behandling for 4 av dem (2-3 suicidforsøk, mens det andre vet jeg ikke hel hvorfor). Har vært innlagt på akutten (psykiatrisk) 3 ganger i 3-5 dager.

For en uke siden hadde jeg time hos psykologen, og da hadde jg tatt veldig mye paracet, så jeg var veldig dårlig. Prøvde å skjule det så godt jeg kunne, men detkom fram til slutt pga hun "så at jeg hadde det vondt" som hun sa. Så da ble det legevakta og sykehus. Etter behandlinga på sykehuset skulle jeg egentlig på det psykiatriske sykehuset, men jeg ville ikke så jeg stakk av. Politiet hadde heldigvis ikke kapasitet til frakte meg dit, så jeg slapp å tvangsinnlegges noe som jeg egentlig skulle. Dagen etterpå ringte psykolgen meg, så fikk jeg en ny time, de vi ble enige om e frivillig innleggelse som varte i ca 5 dager. Har mye slvmordstanker og under innleggelsen orket jeg ikke å vente med å dø, så jeg hang opp både løkker, demonterte en pinset, men ble fratatt alt sammen da de oppdaget det. Har de ansatte foessten lov til å bruke makt for å ta tingene i fra deg? Alle forsøkene ble jo helt mislykka, og jeg var så deppa for at jeg ikke fikk det til.

På en side så var det godt å unnslippe hverdagen, noe som kanskje høres litt rart ut. Men var så nede at jeg ikke orka å gjøre noe som helst. Hadde jeg vært på hybelen hadde jeg garantert tatt nok en overdose tabletter, for det var det eneste jeg tenkte på.

Nå har jeg eksamenstid og det er veldig stressende. Har hatt store konsentrasjonsproblemer, så har på en måte tre dager der jeg skal kunne to bøker. og etter det har jeg to eksamner igjen der jeg må lære meg alt sammen på en uke i hvert fag. Har jo glemt alt sammen. Prøver å fokusere på fagene, og glemme tankene om at jeg ikke vil leve osv osv. Klarer det til en viss grad pga tenker at jeg prøver å avslutte livet etter eksamenstiden og jula.

På en side vil jeg få orden struktur på livet slik at utdanninga, idretten, familien, humøret osv går i orden, men jeg ser så mørkt på det. Ser ikke for meg at jeg kommer til å komme ut av det. Alt er kaotisk: jeg vet ikke jeg om jeg er trist, irritert osv når de spør om det. Og jeg glemmer alt som blir sagt i timene, og jeg får ikke med meg alt de sier. Kan feks få et sprm, og før jeg rekker å svare, så har jeg glemt hva det ble spurt om!

Det går rett og slett ikke bra i det hele tatt i hverdagen, klare ikke å strukturere ting i det hele tatt; når jeg skal lese, trene osv. Jeg har jo bodd for meg selv i fire år, så jeg gjør jo det jeg må, men hva jeg skal gjøre når osv er det bare tull med. Bruker langt tid på å komme i gang med noe, orker liksom nesten ikke noe som helst.

Det at jeg hele tiden har som et mål å dø, vet jeg e en dårig løsning osv osv, men alt er det rene kaoset. et ikke hvordan jeg skal beskrive det, men klarer liksom ikke å tenke. Målet om at jeg skal prøve på nytt i januar forsvinner ikke ut av tankene. Har liksom satt meg et mål, og da skal jeg gjennomføre det, og det gjelder døden også. Nådde ikke målet mitt på 40 kg, og har ikke nådd målet om utdanning osv, så da er døden et mål jeg klarer. Jula vet jeg kommer til å bli et helvette med krangling og kjefting når jeg er hjemme, så det kommer bare til å gjøre at jeg fåt mer lyst til å forsvinne. Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre.. tenker på det hele tiden. Alt er liksom helt håpløst. Kommer til prøve og prøve til jeg greier det uansett..Vet ikke hva mer jeg skal skrive, får liksom ikke forklart det forståelig nok.
(går foressten til psykolog pga depresjon)

-j20

Svar:

Hei jente 20 år!

Noen ganger blir det så vanskelig at man ikke klarer å se noe håp og man føler at det ikke er noen andre løsninger enn døden. Husk at selvmordstanker og tanker om at du ikke har lyst til å leve lenger, er på en måte tanker og ønsker om å slippe å måtte streve og slite med tunge ting i livet ditt. Dette er forskjellig fra å virkelig ville begå selvmord og dø fra livet. Når du får riktig hjelp og støtte slik at du får det bedre, så får du lyst til å leve videre og selvmordstankene forsvinner. Det er dog avhengig av at du er åpen om dine problemer med din psykolog og forteller nøyaktig det samme som du har skrevet i dette innlegget. Det kan være en fordel for deg å diskutere et litt lengre opphold på en døgninstitusjon hvor du får litt lengre tid til å tenke igjennom ting og få litt tettere oppføging. Følelsen du hadde av å komme deg litt vekk fra problemene er veldig forståelig og det kan derfor være en god idé å være på en institusjon over en lengre periode, spesielt med tanke på at du har planer om å prøve å begå selvmord igjen i januar. Det at du ikke nådde ditt mål om utdanning betyr ikke at du ikke vil klare å nå dette målet i fremtiden. Du må kunne jobbe med de vanskelige følelsene og problemene dine før du kan sette deg slike mål for en utdannelse. Psykiske lidelser påvirker ens konsentrasjons- og oppmerksomhetsevne og det blir viktig at de målene du setter deg rundt utdannelse blir realistiske i forhold til din situasjon ellers blir det bare til at man skuffer seg selv. Det står ingenting om din høyde, så det blir vanskelig å si noe om dine mål om å veie 40 kg er sunt eller ikke, men det kan lyde som du kan ha et overdrevent behov for kontroll som du setter ut i faktorer/situasjoner som kan være helseskadelige for deg. Dette blir viktig å jobbe videre med sammen med din psykolog.

Når det gjelder ditt spørsmål i forhold til å ta fra deg de redskapene som du planla å skade deg selv med, så kan jeg opplyse at det er de ansattes (ved en institusjon) rett og plikt til å hindre deg i at du skader deg selv. En hver form for maktbruk skal selvfølgelig begrenses til kun det nødvendige.

Det viktige nå blir at du holder ut med behandlingen og jobber med å innse at dette kan ta tid og krever at du klarer å snakke om og bearbeide vanskelige følelser og temaer i ditt liv. Jo mer du forteller din psykolog om dine tanker og plager, jo nærmere vil du komme bedring og jo lettere vil det bli for din psykolog å hjelpe deg og tilpasse behandlingen etter dine behov. Du sitter med muligheten for å bli bedre på sikt hvis du ikke holder noe tilbake, men bevisst går inn for å jobbe med det som plager deg.

Har du behov for å snakke med noen utover ditt nåværende tilbud så kan du alltids ringe Røde kors sin hjelpetelefon for barn og unge på tlf: 800 333 21 eller Mental helse sin hjelpetelefon på tlf: 810 300 30. Begge tjenestene er anonyme. Røde Kors sin hjelpetelefon er gratis å ringe fra fasttelefon og mobil. Telefonen er åpen mandag til fredag fra klokken 14.00 til 20.00. Mental helse sin hjelpetelefon er et døgnåpent tilbud for alle mennesker, uansett alder. Det koster 6 kroner for en halv times samtale.

Ikke gi opp!

Vennlig hilsen psykologen

< Tilbake