Dette spørsmålet ble stilt 25.12.2008 og ble besvart 30.12.2008.

Spørsmål:

kjære klara klok.. =!=!=!=!=!=!=!=!=!=!=!=!=!=!=!=!=!=!=!=!=!=!=!=!=!=!==!=!=!=!=!=!=!=!=!=!=!=!=!=!!!!=!=!=!=!=!==!=!=!=!=

jeg er en jente på 23 år, som kommer til å skrive et veldig langt innlegg nå.. håper det går bra..
jeg vet ikke hvem andre jeg skal skrive til enn her.. jeg sitter her alene på 1 juledag, og føler meg helt forferdelig.. ikke det at dette er noe nytt, slik har det vært i mangemange år, helt siden begynnelsen av tenårene. jula skal egentlig være en fin tid, men for meg er den ikke det.. det er på en måte nedtur, for jeg klarer ikke være lykkelig i jula en gang. jeg er på en måte mer deprimert nå, for jeg vet at egentlig burde jeg ikke være det i jula, jeg burde være glad.. men jeg har det sikkelig ille. jeg drømmer om nettene at jeg er innlagt på psykiatrisk sykehus, og dette er ikke mareritt, det er en drøm.. for jeg blir irritert på meg selv hvorfor jeg ikke klarer å søke hjelp, for det har jeg skulle hatt for leeenge siden.. men jeg klarer bare ikke, jeg vet ikke hvorfor.. jeg klarer ikke snakke med noen om følelsene mine.. når jeg og typen ikke ligger og sover sammen, når han eks er borte, så gråter jeg meg i søvn, for jeg er så sliten, så utrulig sliten av å ha det slik.. men ellers biter jeg tennene sammen, i sosiale sammenhenger, på jobb, sammen med kjæresten, med familien.. jeg tror ikke så mange vet hvordan jeg har det, for jeg er en utrulig flink skuespiller. noen av vennene mine vet, de prøver å få meg til å søke hjelp, si at de kan være med meg osv, men jeg gjør ikke noe med det. typen min vet det også, og sier jeg må søke hjelp.. men jeg gjør det ikke.. jeg skulle på en måte ønske at noen hadde gjort det for meg, men de tror vell jeg blir sur da, men jeg blir ikke det, jeg hadde blitt kjempe lettet..
jeg vet ikke en gang hva som feiler meg, men jeg vet at jeg i allefall er svært deprimert, noen ganger er det værre enn andre, jeg har utrulig dårlig selvtilitt, jeg har begynnt å isolere meg mye mer inne enn jeg gjorde før, selv om jeg fremdeles møter venner osv. men jeg liker ikke være ute.. en periode var det så ille, at jeg måtte psyke meg sikkelig opp for å besøke vennina mi, og på bussen hjem begynte jeg å gråte, og når jeg kom hjem knakk jeg fullstendig sammen, og jeg vet ikke en gang hvorfor.
hver nyttårsaften tenker jeg at i løpet av det nye året skal jeg søke hjelp, jeg skal bli "frisk" men nok et år går, og jeg blir bare værre.. jeg begynner virkelig å miste motet, og tanken på å gjøre det hele slutt, har streifet meg flere ganger enn 1.. jeg skulle faktisk ønske at jeg var død, men jeg tørr ikke, ikke enda i allefall.. jeg tenker ofte på hvordan jeg kunne tatt livet mitt, hvor, når.. noen ganger tenker jeg at jeg kunne gjort et selvmordsforsøk, og at noen forhåpentligvis hadde funnet meg før det var for sent, for da hadde jeg fått hjelp.. men hva om ingen finner meg, og jeg dør?! på en måte vil jeg jo leve.. men ikke slik jeg har det nå..

du lurer sikkert på hva jeg er så utrulig deprimert for.. men tror ikke dette er kun pga av en ting, men flere.. gjennom mange år, snart 10 år.. men jeg har aldri blitt mobbet, aldri blitt misbrukt, ikke har jeg skilte foreldre heller.. jeg føler bare at jeg har ødelagt alt, jeg har skyld i at jeg har det slik, for ingen har det.. alle er så snille, mens jeg bare gjør dumme ting, slik at alt baller på seg, og jeg får bare mer og mer å tenke på. jeg føler skam over meg selv, hater meg selv så innmarri..

jeg har en kjæreste som jeg har hatt leeenge.. mange år.. som jeg er veldig glad i, og som er veldig glad i meg.. jeg har nok med venner også.. men alikvell føler jeg meg ensom.. bare jeg er alene en kveld, så føler jeg meg så utrulig alene i verden..

jeg går med tårer i øyekroken nesten hele tiden, som kun får komme ut når jeg er alene.. da gråter jeg.. men ellers er de en godt bevart hemmelighet.. bare så synd ingen ser de.. men jeg skjønner de også, for jeg sjuler de godt.. en vennine av meg har virkelig prøvd å hjelpe meg, som jeg skrev tidligere.. men tror hun har gitt meg opp nå, siden jeg aldri bestiller meg legetime.. slik jeg lover..

jeg trenger virkelig hjelp.. det har jeg innsett for lenge siden, så det er ikke derfor jeg ikke søker hjelp.. jeg tørr bare ikke.. aner ikke hva jeg er redd for, bare det å åpne seg, fortelle alt, til en vilt fremmed person.. så er jeg redd jeg ikke kommer til å åpne meg helt.. for det har jeg en tendens til når noen spørr hvordan jeg har det, jeg sier ikke hele sanheten, jeg sier bare litt.. så ingen forstår hvordan jeg egentlig har det..

unnskyld at dette ble så langt, men jeg vet ikke hvor annen plass jeg kan få hjelp.. jeg trenger hjelp før jeg gjør noe alvorlig galt med meg selv.. jeg kutter meg opp en sjelden gang også, det har jeg ikke gjort siden jeg var 15 år.. eneste grunnen til at jeg ikke gjør det så ofte, er at jeg vil ikke at andre skal se arrene mine.. men jeg synes det er "godt" å skjære meg på armene, det tar bort litt av den psykiske smerten.. den spiser meg snart opp.. :(

mvh jente 23 år.

Svar:

Hei.

Det å føle seg ekstra nedfor ved høytider er ganske vanlig. Jula er en tid da man blir "oversvømmet" fra media og andre om hvor lykkelig og perfekt alt og alle skal være, en tid for familielykke, glede osv, noe som for mange gjør at de føler seg ekstra nedtrykt.

Du sier du har følt behov for hjelp i mange år. Dessverre er det slik at du må be om hjelp for å få det. Ved å ikke oppsøke legen vedlikeholder du den situasjonen du er i. Det er ditt ansvar å skaffe deg hjelp, og ikke noe andre kan tvinge deg til. Som du selv sier har du venner som har oppmuntret deg om å søke hjelp og til og med sagt de kan bli med deg til legen, men uten at du klarer å gjøre det. Til det kan jeg bare si at du må oppsøke hjelp selv, dine venner eller kjæresten din kan ikke gjøre det for deg. Dersom det hjelper kan du jo eventuelt be noen andre om å bestille time hos fastlegen for deg.

Du trenger ikke bekymre deg for hva du skal si hos legen. Legen kjenner godt til ulike psykiske vansker, og de aller fleste leger er flinke til å stille de rette spørsmål og derved hjelpe deg til å finne ord på det som er vanskelig. Dersom du frykter du ikke skal få sagt det du ønsker, kan du ta med dette innlegget til klara-klok og la legen lese det.

Som du selv helt sikkert vet, og som jeg har sagt over, er du nødt til å ta et initiativ for å få hjelp. Depresjon, nedstemthet og psykiske vansker relatert til dette finnes det mye kunnskap om, og gode behandlingsmetoder for. Ved å unnvike og utsette å søke hjelp fratar du deg selv muligheten til å få det bedre. Så ta deg selv på alvor og oppsøk fastlegen. Om du selv bestiller time, eller får noen andre til å ringe spiller ingen rolle, det viktigste er at du får det gjort. Det finnes god hjelp å få for dine vansker. Din frykt for å ikke få frem vanskene dine er ubegrunnet -legen vil stille deg spørsmål og hjelpe deg å få frem ditt hjelpebehov, eller du kan ta med en skriftlig beskrivelse av vanskene dine dersom det er lettere.

Med hilsen psykologen. 

< Tilbake