Dette spørsmålet ble stilt 16.11.2008 og ble besvart 21.11.2008.

Spørsmål:

Heisann.

Jeg ønsker først og fremst å takke for at dere driver denne tjensten, og deretter for at dere tar dere tid til akkurat meg. Jeg er en jente på 17 år, som har et lite dilemma og trenger noen råd. Jeg går mitt siste år på videregående, og skal til å søke meg inn på universitet rundt om i verden. Nå har det seg slik at om ca. en måned får jeg min egen leilighet, og jeg er redd.
For å komme til poenget; når jeg fyller år ut på nyåret så har jeg slitt i over 5 og et halvt år. Det begynnte før det, men med selvskading, og etter det fallt jeg ut i matens verden. Da jeg begynnte, da var jeg 160, og 50kg. Jeg har dyppet opp og ned mellom 35 og 50 kg siden. Jeg er nå 170, 45kg og klarer meg ikke spesiellt bra. Behovet, og ønske for å gå ytterligere ned i vekt setter press på hverdagen.
Jeg har alltid vært en 6’er elev, men jeg merker nå at jeg ikke klarer å opprettholde dette nå, når det trengs som mest. Jeg har ikke fokus, vinteren har satt sitt preg, og jeg fryser. I timer blir ting ofte helt svart for meg, selv når jeg sitter rolig. I over et halvt år nå har jeg slitt med sterke, stikkende smerter i hjertet, som i det siste også verker i min venstre arm, noe ingen andre vet om. Annen hver dag våkner jeg med feber, og det å gå den ene kilometeren til skolen blir stadig vanskligere. Jeg sover lite, ofte avbrutt søvn og er sliten: både fysisk, og psykisk. For noen uker siden opplevde jeg fullstending mangel på kontroll over kroppen min, jeg har alltid, til en viss grad hatt sterke stemmer i hodet, men den dagen var jeg ikke megselv; det skremte meg.

Jeg skal få meg leilighet, noe som bør være flott. Jeg ser frem til å kunne kontrollere måltidene mine selv, ser frem til å spise mindre; ikke at jeg kan skryte av det ene knekkebrødet og en pakke av toro sin rettikoppen som det går i nå til dags. Derfor er jeg redd. Jeg er redd for at jeg ikke vil kunne klare meg alene, og derfor ikke klare å bestå eksamen. Jeg har 16 eksamner i mai, og vi (som familie ) har ikke råd til at jeg kan stryke de, eller gjennta året, (jeg går på en betalt skole). Det kreves at jeg består, og med karakterer som jeg kan komme inn på et greit universitet med. Dette vet jeg ikke om jeg klarer. Jeg prøver så hardt jeg kan, og har forsåvidt det i alle år, for å oppnå forventningene til mine foreldre, men jeg føler nå, at jeg kanskje må skuffe de.

Jeg føler at det vil være feil å få hjelp nå, og jeg ønsker også å tro at jeg ikke trenger det. Det ville avbrutt studiene mine, og det kan jeg rett og slett ikke. Så det jeg lurer på er om dere evnt. har noen råd til meg? Hvor lenge kan jeg vente, eller klare meg alene? Hvor og når har en fastlege lov til å bryte inn og gjøre noe med situasjonen? (Jeg tror ikke jeg makter å gjøre det selv).

På forhånd takk.

Svar:

Hei.

Med en høydepå 170 og vekt på 45 kilo har du en BMI på 15,5 og er klart undervektig. Som du sikkert vet  trenger kroppen mer næring for at du skal kunne fungere godt, og de problemene du beskriver vil ikke avvta så lenge du holder det spiseregimet du nå har. At du føler deg utslitt både fysisk og psykisk er naturlig så lite energi som du tillater deg selv å innta. 

Når matinntaket blir for lite over lang tid utvikles det ulike fysiske og psykiske symptomer og fungering i forhold til hverdagens krav blir svært vanskelig, og som du selv sier klarer du deg ikke spesiellt bra. Av fysiske kjennetegn ved anorexi regnes de vanligste å være: vekttap, vektsvingninger, manglende eller uregelmessig menstruasjon hos jenter, svimmelhet, tretthet, magesmerter og metthet ved små matinntak, lav kroppstemperatur og frysing, dårlig blodsirkulasjon, kald på hender og føtter, dunete hår i ansikt og på ryggen, tap av kjønnshår og hår under armene, håret på hodet blir flatt og livløst, hovne kinn. Vet ikke hvilke symptomer du kjenner deg igjen i..

Søvnvansker og manglende konsentrasjon er også en naturlig reaksjon. I tillegg beskriver du at det ofte svartner for deg, stikkende smerter i hjertet, slitenhet, og manglende kontroll over kroppen din.

Du kjenner deg igjen i flere av symptomene ved spiseforstyrrelser, og tanker og følelser rundt mat og kropp opptar store deler av din tid. Det kan være nyttig å skaffe seg informasjon og kunnskap om spiseforstyrrelser. Boken Sterk/Svak av Finn Skårderud er et godt eksempel som kan anbefales i forhold til dette. På denne måten kan man få mer utdypende informasjon om hva spiseforstyrrelser er og hvordan man kan få hjelp i forhold til dette.

Anbefaler også at du snakker med en person du har tillit til, en i familien eller en venn eller venninne. Videre synes jeg du bør oppsøke noen som har kompetanse på spiseforstyrrelser og som har møtt mennesker med spiseforstyrrelser før. Så alvorlige vansker som du beskriver synes jeg absolutt du bør oppsøke fastlegen din for en samtale. Du er redd for å skuffe foreldrene dine, og du er redd for å ikke klare dine eksamener i mai. Skaffer du deg hjelp nå vil det også øke muligheten for at du klarer å gjennomføre skolen som du ønsker. Jeg synes derfor ikke du skal vente lenger med å søke hjelp.

Du trenger ikke avbryte skolegangen dine selv om du søker og tar i mot hjelp nå. Du kan få poliklinisk behandling , noe som innebærer jevnlige timeavtaler. Vet ikke helt hva du mener med når fastlegen kan "bryte" inn, men tolker det som at du lurer på om hvorvidt fastlegen kan tvangsinnlegge deg. I forhold til det kan jeg bare si at det meste av behandling gis  polikliniske  der pasienten ikke er innlagt. Tvangsinnleggese blir kun brukt når det er alvorlig fare for liv og helse.

Med andre ord er mitt råd at du kontakter fastlegen og år gjort de nødvendige somatiske undersøkelser for de symptomene du beskriver. Videre at du snakker med legen om hvilke muligheter for hjelp og behandling du kan få. I forhold til behandling vil legen kunne anbefale og informere deg om de tilbud som eksisterer der du bor, men det er du selv som avgjør hvilke tilbud du eventuelt tar i mot, så fremt du ikke er i alvorlige helsefare slik situasjonen er nå.

Håper du skaffer deg hjelp raskt. Det finnes mange dyktige fagfolk som har kunnskap og erfaring med den type vansker du beskriver, og det er utviklet gode behandlingsmodeller . Lykke til videre.

Med hilsen psykologen.

< Tilbake