Dette spørsmålet ble stilt 8.11.2009 og ble besvart 9.11.2009.

Spørsmål:

Hei Klara Klok.
Jente på 19 år her. Jeg har det på en måte fint, men jeg sliter samtidig tungt. Jeg har gått 3 år på videregående skole, men klarte ikke å bestå derfor begynte jeg på vg3 om igjen denne høsten. For et par uker siden droppet jeg ut, da hadde jeg ikke vært på skolen siden før høstferien. I løpet av de tre årene jeg har gått på videregående har jeg funnet trygge støttepersoner som jeg kunne betro meg til. Jeg har nesten ikke kontakt med familien min i det hele tatt, det er ikke bare fordi jeg er sta, de har ikke tatt spesielt godt vare på meg. Nå er de trygge støttepersonene borte, de har jo ikke noen grunn til å fortsette å ha kontakt med meg. Det er et annet menneske som jeg også har fått tillit til, han er voksenleder i en klubb jeg er med i. Jeg har kunnet snakke med ham om alt mulig, alt fra store spørsmål her i livet til ting som har skjedd med meg. Han har gitt meg mange råd i løpet av de siste årene, men jeg har ikke klart å følge dem. For noen dager siden sendte jeg ham en sms, jeg var temlig nedfor og håpet bare på en liten oppmuntring. I svaret jeg fikk stilte han bare spørsmål om hvorfor han skal fortsette å gi meg råd når jeg ikke retter meg etter dem. Hver gang jeg har spurt om råd har jeg spurt nettopp fordi jeg har prøvd å ta vare på meg selv, og jeg har hatt rådene hans i tankene og prøvd å minne meg om hva han har sagt når jeg har vært i ferd med å gjøre noe dumt. Jeg kan ta et eksempel: Jeg har en ”venn” som var interessert i å ha sex med meg, jeg fortalte dette til han jeg har tillit til, fordi det ikke er noen god ide å ha sex med hvem som helst og det er jeg klar over. Han sa jo selvfølgelig at jeg måtte holde meg unna men det greide jeg ikke. Av en enkel grunn: Det er svært få som viser at de setter pris på meg, så når noen ønsker å vise at jeg ikke bare er dum og stygg så tar jeg i mot med åpne armer. Dette betyr at jeg ikke klarer å ta vare på meg selv. Jeg vet at jeg har vært en idiot på alle områder og at livet er en greie som jeg ikke klarer å håndtere. Jeg er et null. Mamma og pappa har aldri roset meg, det er vel lett å forklare: Det er ikke noe ved meg som er verdt å rose.
Jeg har sluttet å si sannheten når noen spør hvordan jeg har det. Jeg svarer alle at jeg har det bra. Så fort jeg er utenfor synsfeltet til folk bryr de seg ikke lenger allikevel. Det må være det som er forklaringen på at de fleste av vennene mine aldri tar kontakt, hver gang vi har kontakt med hverandre er det jeg som har tatt initiativet.
Jeg har kikket en del på internett og funnet ut at det er noe som heter dissosiativ lidelse. Jeg har sett en beskrivelse av hva det går ut på og jeg kjenner meg igjen i det. Jeg leste om dette før jeg droppet ut av skolen og prøvde derfor å forklare rådgiver og miljøarbeider at jeg slet med noe sånt. Jeg har ikke vært hos legen enda for jeg er redd for at hun skal møte meg med likegyldighet akkurat som de gjorde på skolen. De satt der og skrøt over at jeg kan hvis jeg vil og at jeg er skoleflink hvis jeg bare er tilstede og greier. Men jeg vet at det er løgn, uansett hvor mye jeg var tilstede i timene så greide jeg ikke å få med meg noe. Derfor gjorde det bare vondt at de roset meg istedenfor å prøve å gi meg en assistent sånn som jeg bad om.
Men litt tilbake til han voksenlederen jeg fremdeles har kontakt med. Jeg er redd for at også han skal snu seg og gå, fikk inntrykk av det i det svaret han sendte meg som jeg allerede har fortalt deg om. Jeg har egentlig litt lyst til å gå til ham og si at han også kan glemme meg, men at han da må si det nå – at han ikke gidder å ha mer med meg å gjøre. Jeg fortjener ikke mer enn det. Jeg prøver å klandre meg til håpet om at han bare hadde en litt dårlig dag selv, men jeg vet ikke jeg, om ikke jeg kanskje lurer meg selv med det også.
Jeg har så lyst til skade meg selv for tiden men det er noe som holder meg fra å gjøre det. Men det er så vondt, jeg gråter masse, det hadde vært så deilig å få utløp for det snart.
Håper på svar. Hilsen meg.

Svar:

Hei jente på 19 år.

Du skriver om at du føler deg avvist av andre, og at dette er vanskelig for deg. Nå har også den voksenlederen som du har hatt kontakt med sagt at han har problemer med å gi deg råd siden du ikke følger rådene. Hvis denne mannen har hørt på deg, gitt deg råd og støtte, uten at du har fulgt dette opp, så er det forståelig at han ikke forstår hva du trenger han til.

Du skriver også at du tviler på lærerne på skolen fordi de mener at du kan mye hvis du bestemmer deg for dette, mens du føler deg avvist fordi du ikke fikk en assistent som du har bedt om.

Du tar videre opp at du tenker at du har en dissosiativ lidelse, og at dette kan være en del av forklaringen på dine problemer.

Mitt råd til deg er at du tar kontakt med din fastlege slik at du kan henvises til behandling hos en psykolog eller annen terapeut. Det er viktig at du tar tak i deg selv og dine problemer, slik at du kan begynne og bygge opp deg selv på en annen måte enn du har klart så langt. Du har mange vanskelige erfaringer bak deg, men noen av disse problemene synes å ha sammenheng med at du unnviker å gjøre nødvendige endringer i ditt eget liv. Det virker som om du legger mye vekt på hva de andre gjør for deg (eller ikke gjør), mens du skriver lite om hvordan du selv forsøker å løse dine problemer. Å skulle starte med å skade deg selv, vil ikke være en god hjelp for din egen del.

De som er rundt deg er selvsagt ute etter at du skal få det bedre med deg selv og dine omgivelser. Selv om du har hatt det vanskelig tidligere, så betyr ikke dette at hele ditt liv må være like vanskelig. Du er ung, og du kan ha et langt liv foran deg. Det er viktig at du ser deg selv som ansvarlig i ditt eget liv, at du tar tak i dine problemer i stedet for å unnvike disse. At du tar ansvar for å bygge deg selv opp. Selv om det kan kjennes vanskelig og tungt ut. At noe er vanskelig er ikke det samme som at det er umulig!

Jeg tenker at du kunne hatt godt av å gå i samtaler hos en terapeut som kan være en støttespiller og samtalepartner for deg, slik at du kan komme deg videre i din egen utvikling. Det nytter ikke å snakke med andre for å få råd og veiledning, hvis en ikke bruker disse rådene til noen. De som gir deg råd vil føle at det er meningsløst å forsøke på den måten. For at en person skal gi råd, så må han/hun også oppleve at disse blir fulgt, ellers er det lett å føle at det er noe feil med rådene en gir.

Jeg tenker at det er viktig at du tar tak i deg selv, og at du får til å bli mer selvstendig og ansvarlig i ditt eget liv. På den måten kan du bygge opp deg selv til å bli en tydeligere person. Dette vil igjen hjelpe deg til å utvikle et sterkere og tydeligere selvbilde, noe som igjen vil gjøre deg mer tydelig overfor andre. Da er det langt lettere å komme seg videre i sin egen utvikling. For å jobbe med slike problemstillinger, kan det være lurt å gå i samtaler hos en erfaren terapeut. Din fastlege kan henvise deg til slik behandling, og det råder jeg deg til å snakke med din fastlege om. Det er ingenting av det du skriver i innlegget ditt her som antyder at du har dissosiative problemer, men det betyr verken at du IKKE har disse, eller at du ikke har andre problemer. Du trenger uansett å få oversikt over hva dine problemer handler om, slik at du gir deg selv en mulighet til å komme deg videre.

Lykke til framover! Husk at selv om en har hatt en vanskelig start på sitt liv, så betyr ikke det at en MÅ ha det like vanskelig for alltid! Men det er viktig å ta ansvar for sin egen utvikling, og det er fullt mulig å gjøre noe med sine egne problemer. Uansett hvor store de måtte være.

Med hilsen psykologen

< Tilbake