Dette spørsmålet ble stilt 17.11.2009 og ble besvart 23.11.2009.

Spørsmål:

Hei.
Jeg tror jeg nettopp har innsett at jeg har psykiske problemer. Gikk til psykolog i 1 år da jeg gikk på ungdomsskolen for selvskading og selvmordstanker. Sluttet der da psykologen brøt taushetsløftet sitt - så jeg sluttet å få tiltro til "slike mennesker". Jeg har alltid slitt med forholdet mitt til foreldrene mine, har alltid ment at de lever i en annen verden enn "dagens samfunn", da de så og si aldri skjønte hva jeg mente eller ville. har en yngre søster som nå går gjennom samme alderens om jeg var i, og jeg ser på alle mulige måter at hun får ting mye lettere og har mye mer innvirkning på mamma og pappa enn det jeg hadde. Jeg hadde ingenting jeg skulle ha sagt.

Da jeg var innlagt for å ha prøvd å tatt selvmord, sa alle at alt skulle bli bedre. Mnd. etter ble jeg innlagt på psykiatrisk avdeling, men det hjalp ikke det heller.

Nå er jeg i en alder av 20 år gammel, og problemene begynner virkelig å komme opp igjen. Jeg er myndig, så mine foreldre kan ikke bestemme over meg mer. MEN, for snart 2 år siden ble jeg seksuelt misbrukt av en jeg ikke kjenner, litt etter fant jeg ut at jeg var gravid. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, så jeg sa det ikke til noen, men gikk istedet ut å festet for å glemme. ca. 2 uker etter vil jeg si at jeg spontanaborterte. Jeg fikk vondt i magen og store mensblødninger. Jeg har aldri vært plaget av menssmerter eller noe særlig mengde mens, men dette var noe utenom det vanlige(hos meg). I tillegg fikk jeg blødninger med klumper i. Jeg gikk aldri til legen, og sa det ikke til noen før det var gått mange mnd. da jeg plutselig fikk et sammenbrudd. Mitt første spm. er: Hvis jeg går til legen i dag, kan han se om det var en spontanabort?

Sommeren samme året gikk mine foreldre fra hverandre, dette er noe jeg hadde ventet lenge på - siden de kranglet støtt og stadig forann meg og min søster, noe som igjen førte til mange våkennetter. Min mor flyttet og alt gikk egentlig relativt greit. Men så begynte problemene igjen, jeg klarte ikke venne meg til situasjonen. Plutselig ble alt snudd på hodet, og min mor flyttet enda lengre vekk og min far flyttet til andre siden av landet. Jeg hadde altså ingen annet valg enn å flytte til min mor, så da måtte vi selge alle dyrene våre. Alt dette skjedde for ca. 2 mnd siden.

Siden det har jeg vært nedstemt, og grått mye. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg føler meg skikkelig ensom, føler at ting ikke går min vei i det hele tatt. Jeg sover ikke skikkelig om nettene(fikk noen tabletter av legen, men tørr ikke å ta de da de kunne føre til "midlertidige depresjonsfølelser".) På forrige sykemeldingen min stod det "søvnproblemer og depresjoner". Det er ikke slik at jeg vil begå selvmord eller noe, jeg er bare så ufattelig lei av alt sammen!

Alt dette fører til at jeg i helgene drikker mye. Helst fredag og lørdag, og da drikker jeg gjerne så mye at jeg har problemer med å huske ting dagen derpå. I helgene når jeg drikker, føler jeg på en måte at jeg "lever". Problemet her er at jeg ofte har seksuelle omganger med gutter. Er 2 stk. som jeg "Veksler" mellom, men noen ganger kan det være andre. Jeg kjenner de veldig godt alle sammen, men jeg syntes ikke det har noe med saken å gjøre. I en alder av 20 år har jeg hatt sex med 19 forskjellige gutter, noe JEG syntes er dumt. Jeg er redd jeg prøver å heve mitt eget selvbilde ved å ha sex med forskjellige for å få "bekreftet" at jeg kan få noen hvis jeg vil. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal slutte å bli med de hjem. for det hjelper der og da, men dagen derpå eller seinere i uken når jeg tenker mer, så får jeg en nedstemt følelse.

Jeg er bare kjempe lei alt, og jeg vet ikke hva jeg kan gjøre med det. Mest frister det å få en sykemelding og grave seg under jorden og syntes synd på seg selv, men jeg kan ikke gjøre det mot jobben - der trenger de meg jo. Jeg jobber med barn og unge - så det er jo kanskje litt teit at jeg skal veilede barn og unge som har det vanskelig, mens jeg selv sitter med psykiske problemer opp etter ørene.

Mitt siste spm. Kan en lege se at man bruker prevesjonsmiddel? Og i tillegg se HVILKET prevesjonsmiddel man bruker?

Innsendt av jente 20 år
(redigert)

Svar:

Hei jente 20 år.

Det gjør meg  vondt å lese brevet ditt. Jeg forstår at du har hatt og har det vanskelig. Jeg håper du etterhvert kommer til å føle deg bedre og at du klarer å legge mye av dette bak deg. Når det gjelder en spontan abort vil ikke legen din  kunne se at du har hatt det i lang tid etter selve aborten. En lege vil heller ikke kunne se at du bruker et prevensjonsmiddel dersom middelet ikke er synlig. Legen vil kunne se at man har en p-stav, spiral eller et p-plaster i eller på kroppen men det er ikke mulig for en vanlig allmenn lege å se at du bruker andre prevensjonsmidler som for eksempel p-piller.

Hilsen legen.

Når det gjelder de psykiske problemene som du synes å slite med, har jeg likevel lyst å gi deg en kommentar. Du beskriver at du har søvnproblemer og at du opplever deg mye nedstemt. Spesielt etter at du har hatt sex med flere gutter. Så lenge du selv synes at det er dumt at du har så mange sexpartnere, så tenker jeg at dette er noe du ikke bør fortsette med. Du bygger ikke opp din egen selvtillit uansett av å ha mange sexpartnere, selv om dette kan gi deg en midlertidig følelse av at du er tiltrekkende for disse mennene. Sex er noe du skal nyte for din egen del ikke minst, å så lenge du ikke gjør det, så tenker jeg at du bør revurdere denne atferden din. I tillegg er det også slik  at du bør vurdere trygg prevensjon, slik at du ikke igjen får en uønsket graviditet og slik at du unngår seksuelt overførbare sykdommer.

Jeg er enig med deg i at det er viktig at du som jobber med barn og ungdom, har et avklart forhold til deg selv og dine egne problemer. Å jobbe med andres problemer betyr ikke at en ikke kan ha problemer selv, men det er viktig at en VET hvem en selv er og hvilke problemer en selv har. Det handler om å ikke blande egne ting inn i det de andre snakker.

Du har gått til psykolog tidligere, men opplevde at taushetsplikten ble brutt. Dette er tilbake i tid, og du gikk i ungdomsskolen da dette skjedde. Du er selv eldre nå, og du kan være langt mer tilgjengelig for å gå i en behandling som kan hjelpe deg til å forstå deg selv og dine egne reaksjoner bedre. Det er viktig at du ikke bruker det at den forrige behandleren din brøt sin taushetsplikt, mot alle andre terapeuter. I tillegg er det slik at en psykolog eller terapeut som jobber med barn og unge under 16 år, også er nødt til å forholde seg til foreldrene til barnet disse er hovedansvarlige for omsorgen for den det gjelder. Jeg vet selvsagt ikke om det var til dine foreldre at psykologen har sagt noe som du mener ikke skulle fortelles, men det finnes i alle fall regler for at enkelte opplysninger SKAL gis til foreldre. Dette kalles en opplysningsplikt, og da skal taushetsplikten settes til side. Uansett så er det viktig at du oppsøker hjelp hos en terapeut, hvis det er slik at du har behov for behandling. At en terapeut har brutt sin taushetsplikt for flere år tilbake, betyr ikke at alle gjør det. I tillegg er det bare deg selv det går ut over at du velger å ikke oppsøke hjelp når du har behov for dette. Din lege må henvise deg til behandling hvis dere blir enige om det.

Jeg tenker ikke at det uten videre er et hensiktsmessig alternativ at du skal være sykemeldt over tid. Det er viktigere at du oppsøker hjelp slik jeg ser det. Dette er det til syvende og sist bare du selv som kan avgjøre, men jeg anbefaler deg i alle fall å tenke igjennom dette en gang til. Det virker i alle fall på meg som om du har opplevelser i din bakgrunn som du kunne hatt godt av å få bearbeidet på en tilstrekkelig måte. Det tenker jeg kan være med på å gjøre at du forstår deg selv og dine reaksjoner bedre, og du vil også kunne få til å forstå de barn og unge som du jobber med på en bedre måte.

Lykke til framover!

Med hilsen psykologen

< Tilbake