Dette spørsmålet ble stilt 31.12.2008 og ble besvart 6.1.2009.

Spørsmål:

Hei

Jeg er en 16 år gammel gutt, med en kjæreste på samme alder. Hun har nå begynt å utvikle både depresjoner og spiseforstyrrelser. Jeg sliter en del med depresjoner selv, og vet derfor litt hva det dreier seg om, men spiseforstryrelsene føler jeg ikke jeg vet nok om til at jeg klarer å hjelpe.

Så vidt jeg vet kaster hun ikke opp, men hun begynner å få et nokså forvrengt selvbilde. Hun har alltid vært litt misfornøyd med kroppen sin, men nå har det eskalert, og hun føler seg fryktelig tykk, til tross for at hun er mer enn tynn nok. Det har ikke vart så lenge, men det har allerede ført til at hun må gå ned i buksestørrelser, fordi buksene sitter løst rundt lårene. Hun skriver ned absolutt alt hun spiser, men hun innser at hun har et problem. Det lille hun spiser er som regel bare knekkebrød uten pålegg. Dessuten spiser hun en del raske karbohydrater, for å få i seg energi uten å spise så mye. Hun står på venteliste hos BUP, men jeg er redd for at det tar for lang tid, om hun da i det hele tatt blir tatt inn.

Så jeg lurer veldig på hva jeg bør gjøre for å støtte henne? Jeg tenker da både på for å hjelpe henne ut at det på sikt, men i og med at hun også sliter med depresjoner er jeg livredd for å være for streng med henne. Så både hva jeg kan gjøre der og da når hun sliter veldig med selvfølelsen og det er helt krise, men også hvordan jeg skal forholde meg til alt snakket om mat, kaloritellingen, at hun nesten ikke spiser, osv. For sånn som situasjonen er nå blir det til at jeg vil gjøre alt jeg kan for å hjelpe henne, men vet alt for lite om hva som egentlig hjelper.

Tusen takk!

Svar:

Hei!

Som kjæreste må du passe på egne grenser eller tenke over hva du kan og ikke kan bidra med. Har hun er spiseforstyrrelse eller er i ferd med å utvikle en, så er det viktig at det er andre, voksne, som går inn og tar ansvar for henne, det gjelder å skaffe behandlingstilbud om hun trenger det og gi henne nødvendig støtte i hverdagen. Og så lenge hun er under 18 år er det selvsagt foreldrene som har ansvar og plikt til å ivareta henne og hennes behov.
Du forteller at hun står på venteliste til behandling, så da vil jeg tro hun blir snarlig ivaretatt ut fra sitt behov.

Du behøver ikke kunne all verden om spiseforstyrrelser for å gi henne god støtte som venn og kjæreste.
Hun trenger kanskje spesielt bekreftelse av hun er bra nok som hun er, at du er glad i henne og setter pris på henne for den hun er og ikke ut fra hvor tynn hun selv føler seg. Det kan være greit å tydeliggjøre at det er HUN selv som ikke er fornøyd med seg selv, mens du derimot liker henne som hun er uansett.

Et annet råd er å ikke gå inn i noen særlige diskusjoner vedr utseendet og kropp. Om hun vil snakke om utseendet, så kan man si at "det er jo synd du ikke liker deg selv, -men det gjør altså jeg". Å diskutere om hun er tynn eller ikke har som regel liten effekt. Hun vil neppe klare høre på andre enn seg selv likevel?

Prøv å avled eller unngå matprat som er negativ, feks når hun teller kalorier, antall måltider, eller begynner snakke om matens innhold.. Mye prat om dette er et uttrykk for at hun er overopptatt av mat på en negativ måte og forsøker gå ned i vekt. Bruk heller generelle svar som "at du trenger mat, vanlig mat", oppfordre henne til å spise når det er naturlig for deg/dere, feks i felles måltider. Ikke legg til rette for slankingen, du må forsøke holde fast ved ditt normalt forhold til mat og drikke, og ikke begynne tilpasse deg hennes spiseforstyrrelse...

Depressive plager har en tendens til å forverres ved økte spiseproblemer eller spiseforstyrrelser. Det er et argument for å forsøke få i seg mer næring. Humørsvigninger blir verre ved slanking og underernæring, ofte får man søvnvansker, konsentrasjonsvansker, blir fortere sliten, mer trist, mer irritert osv.

Ikke sitt med ansvar og bekymring for henne helt alene over lengre tid. Ikke lov at du aldri skal si noe om hennes vansker til andre som foreldre eller helsevesen. Det kan være at du blir nødt til å bryte dette løftet en dag, dersom du blir så bekymret for henne at noen må gripe inn-.

Ellers er rådene at du skal være deg selv. Vær som du er, slik hun kjenner deg og alltid har kjent deg.

Ønsker deg og dere lykke til videre.

Med vennlig hilsen psykologen 

< Tilbake