Dette spørsmålet ble stilt 1.1.2009 og ble besvart 6.1.2009.

Spørsmål:

Hei Klara. Jeg sender nok en melding til deg. Har et spm som allerede er under behandling.
Jeg trenger bare å få skrevet ned tankene mine. For snart tre år siden utviklet jeg anoreksi. Det var mye som skjedde i livet mitt. Jeg mistet venner. Bestevennina mi flyttet fra bygda, alle tre søstrene mine flyttet og jeg begynte på skole i en ren jenteklasse hvor det var mye fokus på kropp og prestasjon.Skolen ble livet mitt. For å ikke miste helt kontroll var jeg nødt til å få svært gode karakterer og spise lite.
Disse tre årene på videregående ser jeg på som de tre verste årene i mitt liv. Jeg kan aldri tilgi det skolen har gjort mot meg.
Men for ett år siden (på julaften) sprakk jeg og begynte å overspise. Noen ganger får jeg til å kaste opp, andre ganger ikke.

Idag var det natt til nyttår. Min feiring begynte fra kl.19.00-24.00 og dreide seg kun om å spise spise spise og atter spise.Alt jeg kommer over av mat må jeg ha. uansett hvor mett Ingenting,ingenting må gå til spille! Om jeg ligger på benken med stor hard og tung mage og maten opp til halsen fortsetter jeg å spise. I løpet av timene mot midnatt spise jeg; kalkun, dressing med salat, sjokolade, brød med brunost, mandler, rosiner, julekaker(jødekaker,kakemenn,kransekake), boller (rosinboller og stor kanelbolle med krem), biola, 1/2 liter cola zero, Stor pakke tyggis, tyggepastiller, polkagris stang og sist men ikke minst en halvfull skål peanøtter. Dette kan du sikkert se er for mye? Jeg er 175 cm høy og veier sikkert 65 eller nærmere 70 nå sikkert snart.
Jeg går på folkehøgskole, eg går til psykolog, jeg snakker med min familie, jeg snakker med bestevennina mi, jeg snakker med en jente som har anoreksi. Ergo jeg bretter ut livet mitt, forteller om mine problemer, skriver til deg, leser på nettet, leier faglitteratur om spiseforstyrrelser på biblioteket. Jeg gjør nærmest sagt alt! Jeg vil så gjerne slutte å være så fokusert på mat. Jeg kan gå over en måned å spise hver tredje time og holde et stabilt blodsukker, men uansett er det mat jeg tenker på fra sekundet jeg står opp til jeg går og legger meg. Jeg går nå på fluoxitin. Jeg bruker 60 mg per dag. Men jeg har uten å samhørt meg med lege onm å øke til 80 mg. jeg sender mail til en spesialist innenfor spiseforstyrrelser som jeg har gått til i et år, men hun svarer meg ikke. Hun sa at hun skulle ha oppfølging av meg når jeg begynte på folkehøgskole, noe hun ikke har gjort.

Det jeg skriver her nå er nok mye likt det jeg har skrevet til deg før. Men uansett hvem jeg prater med, deg, psykolog eller min familie sier alle at de forstår jeg har det vanskelig, ting vil ta tid, snakk med psykologen din, finn på andre ting når du føler trang for å overspise, kontaktet hjelpetelefoner (som bla.iks og suss), spise jevnt, vær i aktivitet, tenk positivt om deg selv osv osv. Lista er lang.
Alle psykolgene jeg har gått til sier at de er her for å støtte meg. For selve jobben for å bli frisk må jeg gjøre selv. da spesialisten innenfor spiseforstyrrelse så at ting ikke ble bedre med meg sa hun at hun ikke visste hva hun skulle gjøre og anbefalte meg fluoxetin. men jeg mener, hvorfor har vi egentlig psykologer? Er det slik at så lenge noen personer har tålmodighet til å sitte å høre folk prate om sine problemer får de betaling? Jeg vet ikke lengre noenting av hva jeg skal gjøre lengre. Jeg ser ingen mening med livet lengre...

jeg vil vær evig takknemlig hvis du kunne gitt meg noen råd som jeg ikke føler bare blir sitert fra en eller annen tilfeldig fagbok, men som virkelig er til hjelp og som faktisk har vært til nytte for dem som har blitt friske fra spiseforstyrrelser.

Mvh Meg

Svar:

Hei!

Da jeg mener jeg allerede har besvart spørsmålene dine i forrige svar for noen dager siden (som du også henviser til), så kommer jeg ikke med mer utfyllende kommentarer her. Jeg regner med du har lest svaret som du ventet på i mellomtiden!!

Med vennlig hilsen psykologen.

< Tilbake