Dette spørsmålet ble stilt 4.3.2010 og ble besvart 11.3.2010.

Spørsmål:

hei.
jeg synes ikke akk jeg har det så veldig bra for tiden, Er sliten hele tiden. Begynner å gråte for hver minste lille ting.
ER lei meg heele tiden. selskading driver jeg også med... Jeg har selvmordstanker hver eneste dag, har også sotte en dato for når og hvordan jeg skal gjøre det.
jeg går nå i 9.klasse, og siden 8.klasse har jeg snakket jevnt med sosiallæreren på skolen. Jeg synes ikke det hjelper noe. Grunnen til det er ganske enkel, for jeg klarer aldri å si noe. Noe klarer jeg å si, men ikke de viktige tingene... Hvordan/hvorfor hjelper det å snakke med noen når man har det vanskelig? jeg skjønner ikke helt det...
Jeg har egentlig ganske gode venner på skolen, men jeg føler hele tiden at jeg bare er "5-hjul på vogna" og det begynner jeg å bli ganske lei.Sitter å gråter hver eneste kveld på grunn av dette,og alt det andre jeg har nevt her.
Er dette bare en "undomsfase" som vil gå over av seg selv?
har ikke så lenge igjen, så spiller vel egentlig ingen rolle. Og ikke tror jeg noen bryr seg om jeg blir borte uansett. Er jo "borte"/usynlig nå også, tror egentlig ingen vil legge merke til det engang!

Innsendt av jente 14 år

Svar:

Hei.

Du spør hvordan og hvorfor det hjelper å snakke med noen når man har det vanskelig, og svaret på dette kan være ulike ting. Blant annet kan det hjelpe å få satt ord på vanskene. Mange opplever også  hjelp og støtte i det å bli forstått og lyttet til. En annen ting som hjelper ved å snakke med noen  er at man kan få råd om hva man kan gjøre videre. Med dette tenker jeg både på råd og informasjon om hva den enkelte selv kan gjøre, og informasjon om hvilke andre steder man kan søke hjelp.

Du sier du har snakket jevnt med sosial-lærer i to år uten at det har hjulpet, og sier i neste setning at dette skyldes at du ikke klarer å si de tingene som er vanskelig. Som du selv innser er det umulig for sosial-lærer å kunne hjelpe deg når du ikke forteller hva du opplever som du trenger hjelp i forhold til. Med andre ord har du enda tilgode å se om det kan hjelpe å snakke med noen, men det krever at du er åpen på det som er vanskelig. Er det vanskelig å si ting til sosial-lærer, så kanskje det blir enklere om du skriver det ned?

Du sier du har gode venner men samtidig føler at du er 5-hjul på vogna. Dette forstår jeg som at du føler deg overflødig, ikke ordentlig verdsatt, og føler at dine venner ikke bryr seg så mye om deg som du ønsker. Du sier ikke noe om hvorfor du føler det slik. Jeg vil anta at dine følelser er basert mer på dine egne tanker enn på faktiske hendelser? Med andre ord kan dine følelser ha mer med hvordan du tenker om deg selv i forhold til andre, enn med hvordan situasjonen faktisk er. Skal du overkomme følelsen av å være 5-hjul  tror jeg det kan være til hjelp at du finner mer ut av hva du baserer disse tankene og følelsene på. Er det noe vennene dine gjør som gi grunnlag for å føle slik? Dersom du føler deg litt tilsidesatt blant vennene dine, er det da noe du selv kan gjøre for å bli mer deltagende i venneflokken? osv. I denne analysen av de faktiske forhold tror jeg  du kan ha god nytte av noen som kan hjelpe deg å se ulike måter å tenke om tingene  på, og kanskje kan sosial-lærer brukes til dette?

Du spør om den fasen du er inne i bare er en ungdomsfase som vil gå over. Til det vil jeg svare både ja og nei. Ja, fordi ungdomstiden er en sårbar fase i livet der mange sliter med usikkerhet og med å føle seg utenfor. Det er en tid da venner og det å være "en av gjengen" er svært viktig, og en livsfase med mye og sterke følelser på både godt og vondt. Med alderen blir de  fleste mer sikre på seg selv og får større trygghet og tro på egenverd. Hvordan de føler seg blir paralelt med dette mindre avhengig av ytre faktoren. Samtidig er følelsene av å være uviktig, tilsidesatt og "utenfor" nært knyttet opp mot selvfølelse, og hvilket humør man er i. Dette innebærer at denne type følelser er noe alle støter på gjenom hele livet i kortere eller lengre perioder. Tap, dødsfall, brudd i kjæresteforhold og liknende hendelser kan også aktivere sterke følelser av å være utenfor og mindre verdt uansett alder.

Du sier dine problemer er så store at du tenker på selvmord hver eneste dag, og har bestemt dato og metode for hvordan du skal gjøre det. At du likevel skriver hit etter råd tar jeg som et tegn på at du fortsatt har tro på at det finnes noe du kan gjøre for at ting skal bli bedre. Og dette har du rett i for selvmord er ALDRI den eneste løsningen  å komme ut av en håpløs situasjon på.

Du har gode venner, du er ei reflektert jente, og du har et langt liv foran deg. At ting føles håpløst og vanskelig nå er forbigående. Problemer og vansker løser seg før eller senere. I og med at du opplever alt så vanskelig nå og har mange tanker rundt selvmord må du snakke med noen om dette. Det høres ut som du har tillit til sosial-lærer, og kanskje er det også andre du kan snakke med på skolen, i familien eller i venneflokken. Skal du få hjelp må du fortelle noen om det som er vanskelig for deg, da ingen kan se på deg hva du sliter med. Du har kommet inn i tankebaner og en håpløshet som du trenger hjelp ti å komme ut av, men så lenge du ikke snakker med noen om problemene kan ingen "se" hvordan du har det og dermed vil det forsterke din egen følelse av å være "borte og usynlig". Med andre ord er det å ikke vise andre hvordan du har det med på å forsterke problemet .

Det finnes fagfolk med kunnskap og erfaring i å hjelpe barn og unge med psykiske vansker, blant annet den type vansker du beskriver. Den instans som behandler barn og ungdoms psykiske vansker er barne og ungdomspsykiatriske poliklinikker (BUP). Ønsker du et tilbud der kan du ta det opp med dine foreldre, sosial-lærer eller helsesøster på skolen. Det er fastlegen som sender henvisning til BUP, og for at du skal få et tilbud der må dine foreldre samtykke til det.

Håper forteller sosial-lærer, noen i familien, eller andre hvor alvorlig du opplever din situasjon slik at du kan få hjelp. Synes du det er vanskelig å fortelle kan du vise det innlegget du har skrevet hit. Lykke til.

Med vennlig hilsen psykologen.

< Tilbake