Dette spørsmålet ble stilt 8.12.2008 og ble besvart 15.12.2008.

Spørsmål:

Hallo!

Jeg har et spørsmål. Har jeg en spiseforstyrrelse? Helt siden jeg var 16 år har jeg hadd et problematisk forhold til mat. Jeg kan godt stå opp på natten for å spise, hvis jeg er ute i byen å går kjøper jeg gjerne 2 sjokolader, 1 bolle og en cookie.. er jeg alene vet jeg at jeg finner veien til kjøleskapet eller går ned på butikken for å kjøpe noe søtt. Jeg er livredd for å bli tjukk, men likevell gjør jeg dette. Jeg ser helt normal ut, men du aner ikke HVOR fælt det er å tenke at man VIL være sunn og tynn og bare slappe av MEN så klarer man ikke.. Jeg spiser hvis jeg har dårlige tanker, (fks. redd for at typen skal forlate meg, vennene mine ikke skal respektere meg, eller at jeg skal bli tjukk..) helt merkelig nok så spiser jeg da... Jeg får en sånn urolig følelse i meg hvis jeg ikke spiser godteri.. og slik har det vært siden jeg var 16. Jeg klarer ikke snakke om dette, det er så vanskelig. Jeg går i flere butikker for at folk ikke skal se hvor mye jeg handler, og dette går sterkt utover lommeboka mi. Jeg hater dette... og det er liksom ingen som tar meg på alvor heller, antageligvis fordi jeg er fullstendig normalvektig, jeg vet det.. jeg prøver ofte å kaste opp, men får det ikke til. Det vil ikke komme ut, bare litt om jeg har drukket mye vann i tilegg.

Jeg føler at ingen tar meg på alvor. Det jeg egentlig vil høre av deg er at jeg bør oppsøke legen min..og få orden på dette. FOr jeg har prøvd så lenge å fikse dette, men er så vanskelig. Jeg klarer ikke være glad eller noe, bortsett fra når jeg er tynn. Ja, jeg trener foressten 3 ganger i uka, passer på at jeg forbrenner minst 1500 kcal i uka.. og har noen dager hvor jeg ikke spiser i det hele tatt. Men de andre dagene er grusomme...forferdelige. Seriøst. Dette er et helvette nå. ENeste en gang på disse 4 årene har jeg hadd det sikkelig bra. Det var 2 uker hvor jeg ga faen og tenkte at folk fikk like personligheten min isteden! Og det var en drøm og bare gå rett forbi godteriet.. og føle meg bra med bare en sjokolade. Det varte bare 2 uker før alt kom tilbake. Men det var herlig og jeg gjemmer fortsatt på de gode følelsene... men håpet om å komme ut av dette forsvinner... jeg føler meg så hjelpeløs når jeg føler at ingen vil ta meg på alvor. Pappa prøver å forstå, mamma gir faen ( hun bryr seg faktisk ikke. Hun sier jeg må spise mindre..) Jeg vet ikke mer jeg. Jeg føler jeg ikke fortjener et bra liv, av og til skulle jeg ønske at jeg bare døde så fikk jeg slappe av, og slapp å gjøre en drit. Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg sier dette. Jeg tre nger hjelp iallefall... og jeg vet ikke. Men jeg fortviler bare nå. Føler konstant at jeg holder på å miste alt, kroppen min, vennene mine, kjæresten min.. hvis de egentlig visste hvem jeg var.. hvordan jeg hadde det.. hvilken idiot jeg er som ikke har kontroll på maten.


Jada, jeg skal skifte fokus, tenke mer på å være sammen med venner og fokuset mitt på mat vil forsvinne. Faktisk er den tiden jeg er sammen med venner eneste tiden jeg slapper helt av med meg selv, så sant jeg er tynn nok, eller dvs..når jeg veier noe jeg mener er greit nok. Jeg prøver å prøver å ingenting hjelper. Heller kommer tilbakeslagene, og jeg føler meg så ensom.. så ufattelig ensom... og uansett om kjæresten min sier jeg er deilig og hot og jeg får A etter A på universistetet og alle vennene mine vil ha meg med på ting... så føler jeg meg fullstendig ensom og trist når jeg er alene... og jeg klarer ikke lese nå..til eksamen... huff. beklager. dette ble rot. ps. dette med mat har ikke noe med eksamen egentlig, selv om det blir værre da.. det er konstant egentlig.

jente 20

Svar:

Hei.

Du beskriver på en veldig god måte hvordan det er å være deg. Det er en styrke hos deg at du klarer å sortere hva som handler om hva. Innerst inne kjenner du på din egen sårbarhet og hvordan du bruker mat til å regulere følelser som blir vanskelig.

Det å bruke mat for å regulere følelser er noe som alle gjør til en viss grad, men så kan det utvikle seg negativt og for enkelte handle om en spiseforstyrrelse. Jeg vet ikke om du har en spiseforstyrrelse, men du kjenner selv at dette er en situasjon du ikke trives med. Du ønsker å forholde deg til dine tanker og følelser på en annen måte. Du har med deg en erfaring på at i perioder så klarer du å koble ut dette fokuset og kjenne at du har det fint sammen med andre.

Det er helt naturlig at dette stresset øker når du har eksamenstid. Det er din måte å regulere stress på og når du får mer å stresse med og økte krav til deg selv, så øker fokuset på mat.
Det å tåle og være alene uten å føle seg ensom, kan være en utfordring for deg. Det kan virke som at du blir veldig avhengig av bekreftelse fra omgivelser for å kjenne at du er verdifull og at når du blir alene, så kommer tvilen og usikkerheten og så blir den igjen for vanskelig å tåle. Det handler mest av alt om å tåle egne tanker og følelser og minst om mat og godteri. Våg å være nysgjerrig på deg selv og tenk på hva handler dette kanskje om for deg? Hva er egentlig viktig for deg?

Hvis du kjenner at du trenger å ha noen og prate med om det som du synes er strevsomt, så skal du ta deg selv på alvor og be om denne hjelpen. En samtale med legen din kan være en god start på å se hva som du tror kan være bra for deg. Nettsiden til Interessegruppen for kvinner med spiseforstyrrelser, kan være et annet sted å søke støtte og informasjon. www.iks.no

Jeg anbefaler deg å spise regelmessige måltider og ikke være så streng med deg selv. Du tåler å spise godteri innimellom! Når det handler om relasjonen til dine foreldre, så tror jeg du vil ha nytte av å prate med mamma om det at du føler at hun ikke bryr seg. Det å bry seg kan handle om andre ting enn mat og kropp. Det å snakke sammen om hvordan dere kan vise at dere bryr dere om hverandre, ken være positivt for deg og hjelpe deg til å unngå å kommunisere gjennom maten.  Du fortjener at bra liv og det er viktig å holde fast på troen på at du kan ha det fint.

Det å snakke om tanker og følelser er en måte å bli tryggere på seg selv og dermed mer glad i seg selv også.  Ut fra dine beskrivelser, kan det virke som at dette med mat også blir en form for regulering av stress. Det å øve seg på å slappe av, og ikke alltid må gjøre noe, vil være en avstressende måte for deg å øve på og tåle både dine sterke og svake sider.

Jeg håper dette kan være til støtte for deg. Stol på deg selv ! Det er lov å be om hjelp.

Vennlig hilsen Klinisk konsulent.

< Tilbake