Dette spørsmålet ble stilt 1.1.2009 og ble besvart 5.1.2009.

Spørsmål:

Hei, Jeg er en ung mann som har funnet livets store kjærlighet i min kjæreste. Hun er et helt fantastisk menneske som gir meg alt jeg noengang kunne drømt om og mere til i livet. Hun gløder av omsorg og medlidenhet og alle i hennes omgivelser er kjempeglad i henne. Alle liker hennes nervær. Men medaljen har en bakside. Da hun var 10 år ble hennes far drept i en ulykke. Siden den gang har hun aldri helt klart å finne lykken og gleden igjen sier hun. Hennes mor jobbet hele tiden med å ta seg av familiens firma. Det ble til at min kjæreste i stor grad tok seg av hennes brødre, da moren aldri var hjemme. Den dag i dag gir hun ekstremt mye av seg selv til alle hele tiden. Hun setter alltid alle andre foran seg selv og kan godt stå på i timesvis om dagen med husarbeid og matlaging for at andre skal kunne ligge på sofaen og kose seg. Selv om hun smiler, ler og tar seg av alle hele tiden sier hun at hun egentlig ikke er lykkelig i det hele tatt. Det er som om hun tar på seg en maske og spiller et spill om å være den strålende damen, selv om det egentlig bare tærer på henne. Hun forsøkte å ta sitt eget liv for 2-3 år siden (det var før jeg traff henne) og etter det har livet hennes vært preget av en indre ulykkelighet som ikke ser ut til å slippe taket. Hun har i lengre tid gått til forskjellige psykologer, hatt forskjellige medisineringer (tidvis alt for sterke medisiner) og vært hos ørten forskjellige doktorer. Et annet moment er at hun er genierklært, og har en lidelse som gjør at hjernen jobber på høygir og at tankene farer avsted fortere enn hun klarer å håndtere dem, akkurat som om tankevirksomheten bare aksellerer og aksellererer uten at hun er i stand til å stoppe det. Hun lider derfor også av søvnløshet. Nå sier hun at hun ikke orker flere doktorer fordi de ikke klarer å hjelpe henne uansett. Hun sier jeg er den største kjærligheten hun noen gang har følt og helt til for en drøy måned siden var hun 100% klar for å tilbringe resten av livet hennes sammen med meg. Jeg dro ut av landet i 3-4 uker og når jeg nå kommer tilbake forteller hun meg at hun ikke orker mer. Hun er trøtt av livet, helt tom som hun sier. Hun har ikke mere å gi. Hun er ikke lykkelig, jeg klarer ikke gjøre henne lykkelig selv om jeg er en kjærlig, snill og gladgutt som alle andre rundt meg liker veldig godt. Jeg er stadig positiv og prøver å oppmuntre henne men det er som å snakke til en vegg. Hun sier ingen er glad i henne, ingen trenger henne, og alle vil klare seg helt fint uten henne. I går sa hun til meg at vi ikke kommer til å få familie og barn slik vi har snakket om lenge, og at jeg kommer til å finne et lykkelig liv med en annen kvinne. For meg er det helt uaktuelt for jeg er brennsikker på at dette er kvinnen i mitt liv. Og uansett hvor mye jeg sier til henne at jeg elsker henne, og at alle andre rundt henne elsker henne, uansett hvor mange ganger jeg påpeker alle de gode tingene hun har i livet sitt (som jeg vet hun er glad i) så er det akkurat som at det ikke går inn. Hun virker helt overbevist om at hun ikke er verd noenting, at ingen er glad for at hun er til og at det eneste hun vil er å ikke leve mer. Hennes mor, som hun nå tilbringer mye tid sammen med har alltid vært veldig kravstor av henne og er det fremdeles. Samtidig er hun håpløs på mange områder som plager min kjæreste. Det er ofte en diskusjon eller krangel mellom dem som er foranledning til at hun får svært dårlige dager. Hun sier ingen forstår henne, den eneste personen som noengang har klart å forstå, hennes far, døde for lenge siden. Jeg er desperat for å hjelpe henne. Jeg vet hun har prøvd å ta livet sitt før så jeg vet at hun er i stand til det. Jeg er livredd for å miste henne fordi hun betyr så utrolig mye for meg, hennes familie og venner og også min familie. Hun er det beste mennesket i verden for oss, men likevel er hun så trøtt og sliten at hun ikke klarer å se det. Jeg vil henne så mye godt, jeg vil at hun skal være den lykkeligste kvinnen i verden for hun fortjener det virkelig. Men jeg trenger hjelp til å nå henne. Jeg trenger å vite hvordan jeg skal prate med henne for å få henne til å lytte og forstå, og ikke minst få henne til å stole på at det er sant det jeg sier om at alle faktisk er vanvittig glad i henne. For når jeg prater med henne så bare rister hun på hodet, helt oppgitt over hvor meningløst det jeg sier virker. Takk for all hjelp og råd dere kan komme på og/eller henvisninger til hvor jeg kan få hjelp.
(redigert)

Svar:

Hei,

Det kommer tydelig frem av innlegget ditt at du bryr deg om kjæresten din, og at du gjerne vil at hun skal være lykkelig.  Slik jeg forstår det du skriver, knytter både du og hun hennes mangel på glede til at hun mistet faren sin tidlig. Det kommer også frem at forholdet til moren kan gjøre din kjæreste trist. Likevel er hun en omsorgsfull og elsket person som fremstår som blid mesteparten av tiden. Det fremgår at humøret og stemningsleiet svinger. Videre forstår jeg at hun har prøvd å gå til mange psykologer og leger og prøvd mange medisiner, uten at hun har vært fornøyd med effekten. Det du skriver om at hun er genierklært, er vanskeligere å forstå. Det kommer ikke frem hvem som har gitt denne erklæringen. Slik jeg forstår det du bygger dette på, handler det om at tankevirksomheten aksellererer og at hun ikke klarer å stoppe den. I klinisk sammenheng vil vi snarere tenke at hun kan trenge hjelp med dette, også medisin. Det er viktig at hun får hjelp til å håndtere for rask tankevirksomhet, da dette kan være svært utmattende.

Slik jeg forstår innlegget ditt ønsker du å prøve å gjøre henne glad og å få henne til å forstå hvor mye hun betyr for dere alle. Dette vil hun ikke høre om.  Det kan derfor tenkes at du skal tillate henne å være trist og lei seg.  Hun trenger antagelig støtte i at hun er elsket også om hun ikke tar vare på alle rundt seg. Det virker som kjæresten din er forstrukket og at hun må få, og gi seg selv, aksept for at hun ikke kan, og ikke bør prøve, å være et supermenneske.  Det beste du kan gjøre for henne er å støtte henne der hun er akkurat nå. Hvis jeg forstår rett det du skriver, er hun ikke tilgjengelig for overtalelser.  La henne være seg selv. La henne slippe å smile.  Være hos henne sånn som hun er, også når hun er trist og lei og motløs. Det virker rart for oss andre, men for de som er så omsorgsfulle som din kjæreste, og likevel tilbakevendende triste, er ikke oppmuntring tingen. Det kan være det hun mener med at hun ikke kjenner seg forstått.

Det er synd at hun ikke synes hun har fått hjelp av de behandlerne hun har vært hos.  Det kan hende at du kan gjøre en jobb ved å finne ut hva hun skulle ønske at de kunne ha gjort for henne. Dette kan være en innfallsport til å prøve behandling igjen, noe jeg tror vil være nødvendig for henne. Den ærmeste skal ikke være hennes behandlere. For deg er det fremfor alt viktig at du spør henne hva hun trenger, og hva hun trenger fra deg spesielt.  Hva trenger hun for å kjenne seg forstått?

Det er flott av deg at du ikke gir opp. Den beste måten å vise stayer-evne på her, er å ikke prøve å forandre.  Dersom du trenger noen å snakke med, har Mental Helse en hjelpe telefon. Du finner mer informasjon her. Jeg ønsker deg lykke til.

Vennlig hilsen psykologen

< Tilbake