Dette spørsmålet ble stilt 17.11.2009 og ble besvart 23.11.2009.

Spørsmål:

Hei!

Huff, nå greier jeg ikke skrive. Det ble bare tomt i hodet mitt så fort jeg klikket meg inn på denne siden. Jeg prøver...

Dette handler om temaene tvil, sannhet, arbeid, mitt forhold til andre mennesker og terapi.

ARBEID

Dette handler om økonomi, arbeid og psykisk helse. Foreløpig bor jeg hjemme, men det er ikke ønskelig. Jeg har også en hund jeg må forsørge, og det koster litt. Det begynner å bli ganske kritisk, fordi jeg snart ikka har noen penger til hverken å forsørge meg, hunden min, eller betale den private utdannelsen jeg har meldt meg på.

Problemet er at jeg hverken tørr søke jobb eller være i jobb. Jeg har vært i et par jobber før. Selv om det har vært greit nok, så har de likevel ført til at selvmordstankene mine (som er der hver dag, og som flere ganger har resultert i at jeg nesten har tatt livet mitt) har blitt mye sterkere, og dermed gjort at jeg har havnet mye lenger ut på kanten av stupet.

For tiden føler jeg meg ensom og deprimert, samtidig som jeg ikke er noen av delene, men tom av kaos. Jeg MÅ skaffe meg en jobb, eller så har jeg ingen penger. Pga den hunden jeg har, kan jeg bare være hjemmefra/borte i maks 6,5 time, helst ikke mer en 6 timer. Det er sikkert ingen som vil ha meg som ansatt da.

Jeg begynner å bli utrolig bekymret og stresset, samtidig som jeg på en måte ikke er det, fordi jeg ikke orker.

Vær så snill og hjelp meg. Hvor kan jeg få hjelp til dette?

Jeg går til psykolog, men det er for sjelden til å løse opp i dette, og timene trenger vi til andre ting. Er det et sted i kommunen jeg kan få hjelp? Men tørr ikke be om hjelp da. Hjelp!

TVIL, SANNHET, TERAPI OG MITT FORHOLD TIL ANDRE MENNESKER

Noen av følelsene, og den ubehagelige, kaosete, tomme måten jeg har det på nå, noe av det lurer jeg på om kanskje kan ha noe med at jeg har lite nær kontakt med andre, men bare noe av det. At jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med noe i live eller om jeg skal ha et liv i det hele tatt gjør også sikkert sitt til at jeg føler det på denne måten. Det gjør også at jeg føler at jeg ikke klarer å få til noen ting, fordi jeg ikke vet om det er verdt det, fordi jeg ikke kan konsentrere meg om noe eller satse på noe, for tenk om jeg kanskje skal dø. Jobb, økonomi, flytte, studere, forsørge, dø, leve, tvil, sannhet, kaos, tom, vet ikke, ingenting, alt er bare rart nå. Før var alt annerledes. Etter at jeg begynte hos psykolog ble alt verre og bedre på en gang, og det blir bare kaos av sånt og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med noen ting, og jeg vet ikke om det er psykologtimene som har ført til det heller. Alt er ubeskrivelig. Kan ikke få tak på noe. orker ikke konsentrere meg om noe eller sette kreftene inn på noe, for jeg vet ikke om dét (les: det jeg evt setter kreftene inn på) er riktig, eller om jeg skal dø. Jeg vet ikke om noe av alt dette er sant.

Jeg kommer aldri til å klara å ha et menneske nært meg, er redd og vil ikke belaste, men ei heller kan jeg vel leve uten... Dumme meg, hvorfor er jeg sånn, hvorfor tror jeg det er noe i veien, og hvorfor tror jeg at det ikke er noe i veien?

Nå føles alt bare feil. Til og med det å ha kontakt med dyr (som omtrent ville være det eneste som betydde noe). Livet føles feil.

Det blir utrolig slitsomt og prøve å holde på med noe, engasjere seg, lære noe, når psyken går opp og ned på den måten. Innimellom kan det skje at jeg skal greie det og er ved ganske godt mot, for så å miste hlet interessen, lysten, orket og alt.

Det er ikke å få det bedre det er snakk om. Det er ikke sikkert det er det jeg er ute etter...? Orker ikke snakke til/med noen. Vil ikke at noen skal vite. Jeg og de er ferdige med meg.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med noe. Psykologtimene mine er altfor langt fra hverandre, men jeg tørr ikke spørre om å bytte psykolog eller få timer oftere. Det går egentlig ikke at jeg får timer der oftere heller. Jeg tørr ikke fordi jeg ikke vet om jeg vil, men jeg vet at det er mer slitsomt mellom hver time når det er langt mellom hver. Jeg tørr ikke bytte psykolog, for tenk om denne ikke viser meg like mye tillit. Jeg har holdt på å bli tvangsinnlagt og frivillig innlagt (fått tilbudet om det), og det er jeg redd for at skjer om jeg får ny psykolog, kanskje denne ikke gir meg like mye frihet. Men om jeg skal prøve livet, noe jeg uansett ikke greier å bestemme meg for, så må noen hjelpe meg nå, og helst på en annen måte. Jeg vet ikke om jeg trenger hjelp til noe heller, ååå, alt er så vanskelig, jeg vet ikke noe om noe. Jeg er i tvil om alt, alt er bare kaos og tomt samtidig. Hva skal jeg gjøre med dette? Bytte psykolog? Det tørr jeg ikke og vet ikke hvordan jeg skal klare å få det til. Hva skal jeg gjøre?

Jeg sluttet å selvskade for en god stund siden, men det har trengt seg mer og mer på. Jeg har klart å holde igjen lenge. Før kuttet og brente jeg, men jeg skulle jo ikke det lenger, så da har det endt med at når jeg ikke vet hva jeg skal gjøre så bruker jeg lightergass. Jeg er likegyldig når jeg gjør det, men når jeg har kommet litt over den bølgen, så blir jeg redd og nesten får angst for hva jeg har gjort. Tenk hvis det er noe galt med meg nå. I slike perioder, blir jeg veldig destruktiv, og klarer ikke snakke til noen eller be om hjelp, men ikke vet jeg om jeg vil ha hjelp heller, for kanskje jeg skal dø.

De rundt meg tror nok det meste begynner å falle på plass, ennå jeg kan si det så og si rett ut, men ingen skjønner det. Ikke vet jeg om jeg vil de skal skjønne heller.

Jeg vil bare vekk, jeg vil få fred.

Takk!

J19

Svar:

He jente 19!

Det høres ut som du har mange bekymringer for tiden og det er derfor veldig bra at du skriver inn til Klara Klok. Dette er et tegn på at du tar problemene dine på alvor og ønsker bedring.

Du utviser symptomer som er forenelige med depresjon. Når vi er deprimerte kan ofte den logiske tankegangen vår være preget av en ond sirkel av negative automatiske tanker som det kan være vanskelig for oss å bryte ut av. Symptomene på depresjon er ofte ganske lik hos ungdom og voksne. I all hovedsak dreier det seg om at personen som er deprimert lider av et senket stemningsleie, tapt interesse, økt isolasjon, manglende matlyst, gledesløshet og energitap som fører til trettbarhet og redusert aktivitet. Andre vanlig symptomer er, redusert konsentrasjon og oppmerksomhet, redusert selvfølelse og selvtillit,  selvmedlidenhet, mindreverdighetsfølelse, triste og pessimistiske tanker om fremtiden og søvnforstyrrelse. Folk har forskjellige måter å takle depresjonen sin på. Det er vanlig at flere mennesker takler det på måter som er lite gunstige for en selv, som for eksempel utagerende festing, krangling, isolasjon, selvskading eller rusmisbruk. Det er veldig vanlig at depresjonen går utover skolegang/jobb og ditt normale funksjonsnivå og sosiale evner.

For å bli tatt på alvor og forstått og få riktig hjelp, er det nødvendig at du er helt ærlig og forteller alt om hva du tenker, føler og hvordan du har det til de som skal hjelpe deg. Vær ærlig om selvmordstankene dine og at du føler at du trenger flere timer med din psykolog. Vær ærlig med din behandler. Det vil ikke hjelpe deg å bytte psykolog for problemet ditt vil fortsatt være det samme, nemlig at enhver psykolog vil få deg til å konfrontere dine problemer og vanskelige følelser for deretter å prøve å rydde opp i dem. Dett er en prosess som tar lengre tid og krever modenhet og tålmodighet fra din side.

Når det gjelder din økonomi så kan du få hjelp ved å kontakte NAV og forklare din situasjon. NAV vil være behjelpelige og finne noen gode ordninger for deg. Det avhenger selvfølgelig av at du tar ansvar for dine problemer og tørr å kontakte dem. Få mennersker hverken vil eller kan hjelpe deg uten at du ber om hjelp selv.  

Du nevner selvskading i ditt innlegg. Det er viktig å vite at selvskading faktisk kan være med på å forsterke de vonde tankene og følelsene som kanskje "bor" i dine depressive tanker. For selvskading er bare en midlertidig flukt fra disse tankene og følelsene. Ofte skader folk seg selv fordi tankene og følelsene deres faktisk er så vonde å kjenne på/bære at man anser selvskading som et "bedre" alternativ. Man får da i det minste en stund fri fra alt det vonde. Men ved å påføre kroppen sin smerte så objektifiserer eller legemliggjør man problemet når egentlig problemet er inni tankene og følelsene våre. Dette er fordi det ofte lettere å ty til slik behandling av sin egen kropp fordi nettopp kroppen er noe man kan ta og kjenne på, noe som kan kjenne reell smerte gjennom, mens tanker og følelser derimot er hverken noe man ikke kan se eller ta på. Problemet med selvskading er imidlertid at de vonde tankene og følelsene ikke forsvinner for godt, men at de alltid kommer tilbake etter en stund med mindre man får jobbet med det som er vanskelig. Man unngår det bare for en stund! Bildet av strutsen, som gjemmer hodet i sanden og som tror at den ikke kan bli funnet, kan fungere som et godt eksempel på hvordan selvskadingen ofte fungerer.

Når det gjelder tips for hvordan du kan bryte denne onde sirkelen, hvor du ender opp med selvskading som den eneste reaksjonsmåten, så tenker jeg at det først og fremst er viktig å presisere at det å skade seg selv er en bevisst og aktiv handling. Det er DU SELV som påfører deg disse skadene og det er derfor du selv som må begynne å jobbe med å finne andre måter å uttrykke dine problemer og vanskelige følelser på. Selvskading er i seg selv sjeldent farlig rent fysisk, så lenge du holder sårene dine rene og påser at du ikke får infeksjoner. Det som er mer skadelig, er at mange av de som skader seg, fratar seg selv muligheten til å utvikle sitt følelsesmessige "jeg" på en tilstrekkelig og hensiktsmessig måte. Du må velge aktivt å la vær å skade deg, samtidig som du jobber med å lære deg selv å uttrykke deg på andre måter. For å bli frisk på sikt og for at du skal få det bedre med deg selv er det derfor viktig at du tar et valg om å legge bort kniven (eller det du skader deg med) og selvskadingen og jobber med å uttrykke dine følelser, tanker og eventuelle problemer på en annen og mer hensiktsmessig måte. Dette kan være alt fra å skrive ned dine tanker å følelser, uttrykke det på kreative måter som kunst og/eller musikk, og sist, men ikke minst å snakke med en profesjonell som kan hjelpe deg ut av dette og finne ut hva det er som har satt i gang dine problemer.

Jeg vil også råde deg til å få tak i et hefte som er gitt ut av Stiftelsen Psykiatrisk Opplysningsfond i Stavanger. Heftet heter: "Selvskading. En arbeidsbok for unge og voksne". Dette kan du få tak i gjennom internett på denne linken. Jeg kjenner til flere som har klart å hjelpe seg selv ved å få større forståelse om selvskading ut fra dette heftet. Heftet tar både for seg en forståelse av selvskading, og det tar for seg ulike metoder du kan bruke for å lære deg andre måter å uttrykke deg selv på.

Håper dette var  til hjelp for deg!

Hilsen psykologen

< Tilbake