Dette spørsmålet ble stilt 6.11.2009 og ble besvart 10.11.2009.

Spørsmål:

Hei!

Jeg er ei jente på 22 år som etter mange legebesøk og diffuse symptomer har fått diagnosen generalisert angstlidelse. Det tok mye tid før jeg ville akseptere dette, til tross for at jeg på en måte har vært inne på tanken, også selv. Men man vet jo hvordan mennesker er, de tror alltid at slike ting berører alle andre- bortsett fra en selv. Jeg tror egentlig at dette har bygd seg opp over lang tid, men at det først fikk sitt gjennomslag i sommer da jeg var "fysisk" dårlig lenge, som en følge av store påkjenninger og stress (både på jobb og i.f.t studier). Legene undersøkte meg uttalige ganger og fant aldri noe galt. Jeg har vært gjennom flere undersøkelser og tatt mange blodprøver, men ingenting galt har blitt funnet. Jeg har alltid vært redd og engstelig for å bli alvorlig syk, så dette har ligget i underbevisstheten min ganske lenge. De siste månendene har jeg følt meg mye kvalm og svimmel (ør), men da legen påpekte at dette kom av angsten, så slo jeg meg til ro med dette- og symptomene gikk gradvis over. Legen fortalte meg samtidig at det fantes behandling for meg, om ting ikke ble bedre. Jeg avviste medisiner (som antidepressiva), fordi jeg alltid har ment at man må være ganske langt nede for å ta slike medisiner. Men nå vet jeg ikke lenger.. Så spørsmålet mitt er hvilke behandlinger som er mest lønsomme for en med angstlidelse? Må innrømme at jeg gjennom det siste året har tydd til alkohol når ting har gått i motbakke, noe som ikke er en god løsning på lang sikt. Jeg har følt meg mye ensom og alene, og alkoholen har på en måte vært som en trøstende venn. Nå har jeg imidlertid kuttet ut all alkohol, fordi alkohol gjør ikke tingene bedre dagen derpå. Når rusen har lagt seg, er jeg enda mer deprimert og engstelig enn det jeg var i utgangspunktet. Legen min synes jeg har bra selvinnsikt, og det at jeg er så ærlig ovenfor meg selv- og andre synes hun er veldig positivt. Nå har jeg fått tilbake mange av mine gamle symptomer, etter en uke med opptur. Det er vel det at jeg har angst for angsten egentlig, og blir redd når disse tankene og følelsene kommer. Jeg vil veldig gjerne bli frisk og lurer på hva som kan være best for meg å gjøre nå? Vil det fungere med psykolghjelp eller er antidepressiva også en god behandlig, eventuelt disse to elementene i kombinasjon? Jeg er veldig redd for bivirkningene av antidepressiva. Har hørt at det flater ut følelseslivet og at det er avhengighetsskapende.

Takker for all god hjelp!

Svar:

Hei jente på 22 år.

Det er helt riktig som din lege har sagt at det finnes gode behandlinger for mennesker som sliter med angstsymptomer. Dette er noe av det som har vært mye forsket på innenfor psykologi i de senere år, og det er mange som opplever å ha god effekt av behandling. Svært mange psykologer jobber med angst ut fra noe som kalles kognitiv terapi, og dette går ut på å kartlegge hva angsten handler om/når den oppstår, for så å hjelpe personen til å skape endringer i sin egen tenking.

Du bør snakke med din lege om å bli henvist til behandling hos en psykolog i nærheten av der du bor. Terapi knyttet til angst og angstproblematikk er som sagt godt utprøvd og med gode resultater.

Noen har en økt effekt av behandling med en av de nyere antidepressive medikamentene (SSRI-preparater) i tillegg. Jeg ville nok forsøkt å gå i psykologisk behandling først uten medisin. Hvis dette ikke hjelper tilstrekkelig, så kan du forsøke en kombinasjonsbehandling av medikament og samtaleterapi. Hva som vil være best for akkurat deg, er vanskelig å skulle si noe om før du har forsøkt.

De nyere antidepressivaene skal i prinsippet ikke være spesielt avhengighetsskapende, men de fleste opplever enkelte bivirkninger. Mange av bivirkningene går over etter noe få uker. Din lege kan hjelpe deg med å vurdere dette grundig.

Å slite med angst over tid, fører ofte til at en også utvikler depressive trekk. Disse to symptombildene henger ofte sammen med hverandre. Det er ikke farlig, men det oppleves selvsagt kjempeslitsomt. Å tillate deg selv å få hjelp for disse problemene, er noe av det beste du kan gjøre for din egen utviklings skyld. Å oppsøke hjelp handler ikke om et nederlag, men det handler om å ta seg selv og sine problemer på alvor. Det høres ut for meg som om du har slitt ganske lenge med dette på egenhånd, og jeg råder deg derfor til å oppsøke hjelp for disse problemene.

Lykke til framover!

Med hilsen psykologen

< Tilbake