Dette spørsmålet ble stilt 31.1.2012 og ble besvart 6.2.2012.

Spørsmål:

Hei! jeg er 16 år, og gravid. Jeg er gravid i 18 uke. Når jeg fant ut av at jeg var gravid i 8. uke, var jeg litt usikker på hva jeg skulle gjøre, jeg sa det til mamma og pappa, og kjæresten min som er faren til barnet. Moren min støttet meg, kjæresten min sa at jeg måtte bestemme selv, og faren min var veldig i mot det.
Han og samboerenkjæresten hans kom på besøk, og prøvde å tvinge meg til å ta abort. Han sa utrolig masse slemme ting til meg, synes jeg. som at jeg ikke hadde noe å tilby barnet, at jeg ødela livet, ga barnet en dårlig start på livet og masse mer. Likevell klarte jeg ikke få meg selv til å ta abort, drepe et lite liv jeg hadde i magen. Mamma, farmor og store søstera mi støtter meg veldig mye og jeg vet at det er veldig bra å få mye støtte, spesielt fra mamma, som vill være barnevakt og alt sånn. Vet ikke hvorfor men i det siste har jeg på en måte blitt ganske deprimert tror jeg, jeg orker ingenting, vill bare ligge inne, og det er det jeg gjør også. Er så sliten og så redd for at jeg ikke skal kunne gi barnet mitt det det trenger, vet jeg kan gi masse kjærlighet, men alt det andre et barn trenger fysisk og pysisk. Veit jeg skal gi hun alt jeg kan, men er så redd for at det ikke er bra nokk. det eneste jeg gjør er jo å ligge her, orker ikke mye, vill ikke mye, og hva skal jeg gjøre med et barn da? Føler meg ikke som meg selv lenger, for noen år siden var jeg så glad og utadvent, nå klarer jeg nesten ikke å bli kjent med nye folk en gang. Har opplevd litt i livet, og hatt det litt vanskelig.. Er så redd for alt det ansvaret som kommer etterhvert, er så sliten, er så alene.. Har alltid hvert veldig flink med barn men vet bare ikke hva jeg skal gjøre, når jeg bare er så lei. burde kanskje snakket med noen men er også redd for at de vill gå til barnevernet, er jo bare et barn selv egentlig. Å at de kommer til å taa henne fra meg når hun kommer. Var litt godt å få skevet dette bare, har så mye på hjertet. Selvom besteveninna mi (de eneste vennene jeg har), på ungdomskolen hadde jeg masse guttevenner men de har jeg mistet kontakt med.. Og de andre var mest sånne drikkevenner, som ejg også har miset kontakten med, siden jeg ikke drikker mer. Er bare så lengesiden jeg har hatt det kjempebra, er jo selvfølgelig glad noen ganger, men savner på en måte den jeg var fær.. og tenker at det ikke er den beste situasjonen til å få et barn? samtidig så elsker jeg banet mitt men er redd for at jeg skal bli stuck i den "syken jeg er nå" dette blei veldig lang bare skriving.. men vet ikke hva jeg skal gjøre..

Svar:

Hei!

Abort er et vanskelig valg og jeg støtter deg i at du tok det valget som kjentes mest rett for deg. Du har valgt å beholde barnet tross din unge alder. Det står det respekt av, og du viser at du tar ansvar for det som har skjedd. Du har god støtte rundt deg i familien og det er også viktig.

Det er ikke uvanlig å bli deprimer under et svangerskap. Svangerskap og barseltid er en krisefase i livet på lik linje med pubertet. Nå får du to slike tøffe faser nesten samtidig og i tillegg forteller at du har opplevd litt i ditt ugne liv. Det gjør at du er i risikogruppen for å utvikle depresjon. Svangerskapet var ikke planlagt og du forteller ikke om du fortsatt har støtte i kjæresten din, men vennene har sviktet. Jeg forstår at du har det tøft og du trenger hjelp.

Det er naturlig at du er redd for å mestre oppgavene som mamma. Det er tøft å bli mamma så ung og det er et stort ansvar, men med god hjelp og støtte greier mange unge jenter dette bra. Jeg råder deg til å ikke tenke så langt fram i tid. Konsentrer deg om svangerskapet og forbered deg til fødsel og den første tiden etterpå. Det viktigste da er amming. Videre tar du det litt som det kommer. Dere vil vokse og utvikle dere  sammen begge to.

Når det gjelder depresjonen er det viktig at du snakker med noen om det. Start med kjæresten og mamma. Ta det også opp med jordmor og lege. De har sett dette før og det at du ber om hjelp viser at du tar ansvar. Dette skjer med gravide i alle aldre og tidlig hjelp er viktig. Det kan hende at det er nok å bare snakke med lege eller jordmor, hvis ikke kan du bli henvist til psykolog. Vet ikke hvorfor du er bekymret for barnevernet, men tror du stiller sterkere om du ber om hjelp enn om denne depresjonen utvikler seg.

Tenk på at du må være sterk for barnet ditt. Barnet har det bedre når du har det bra. Kom deg litt ut og vær sammen de venninnene du fortsatt har. De andre er det ikke verdt å bry seg om. Gjør ting du liker å gjøre og prøv å tenk positivt. Man kan styre tankene sine mye om man bestemmer seg for det. Prøv å få kontakt med andre unge mødre, eventuelt på nett om det ikke er noen i nærheten der du bor.

Lykke til videre! Hilsen jordmor

< Tilbake