Dette spørsmålet ble stilt 30.1.2012 og ble besvart 6.2.2012.

Spørsmål:

Jeg er en jente på snart atten år som går vg2, som egentlig har vært overvektig stort sett hele livet. Nå veier jeg 75 kilo og er 173 høy.

Dette er en slags "forbedring", fordi jeg har vært tykkere før. denne "forbedringen" skjedde vel omtrent da jeg fant ut at jeg skulle starte å spille volleyball da jeg begynte i niendeklasse, og siden det har jeg fått øynene opp for kosthold og trening. jeg har over tid lest meg opp, og har klart å få et passe godt kunnskapsnivå. I tilegg til volleyballen startet jeg også å trene på et treningsstudio høsten 2011. nå trener jeg 4,5 - 7,5 timer volleyball i uka pluss 2-5 timer på treningsstudio, fordelt på ca 6 dager i uka. og jeg elsker det! jeg elsker å pushe meg selv, og gleden jeg får over å få det til. Jeg elsker å være sammen med jentene mine og spille ball, og jeg har treningsvenner på treningsstudioet.

På kostholdsfronten, har ting også bedret seg. pastaen hjemme er byttet ut med fullkornspasta, jeg krever mer fisk og andre "solide" måltider, spesielt før trening, og jeg nekter å gå med på å steke en pizza fordi moren min ikke gidder å lage noe annet. da lager jeg heller maten selv. og jeg er flink å spise frukt og knekkebrød på skolen, og spiser så lite søtsaker som mulig, hvertfall på hverdager.

Som du kanskje skjønner, gjør jeg ikke bare dette for å ha god helse, men også fordi det gjør at kiloene sakte men sikkert forsvinner(vi snakker kanskje minus 1-2 kilo i måneden). Jeg er jo ungdom, sant? selvfølgelig vil jeg ikke veie 10 kilo mer enn vennene mine.
Og jeg synes det er helt greit. jeg sulter aldri meg selv, passer alltid på å spise før trening, og jeg sier aldri neitakk til et kakestykke i sosiale sammenhenger sammen med vennene mine heller. problemet her, er da at moren min synes jeg er blitt en "slankefanatiker", at jeg trenger hvert gram jeg har på kroppen når jeg trener så mye og at jeg nesten er på kanten til å ha et problem. (har det kanskje noe å si at hun er overvektig selv (sikkert 5-10 kilo mer enn meg og samme høyde)

Det jeg trenger, er en bekreftelse på at jeg ikke har et problem med mat og trening, og at det er moren min som, hvertfall delvis, tar feil. At jeg kan ta imot all ros jeg kan få fra andre slektninger og vennene mine over hvor godt jeg ser ut, og at jeg med trygghet kan fortsette min gode livsstil slik som jeg gjør, fordi jeg trives så godt med det. Jeg har bare en foresatt og er enebarn, og de voksne jeg kjenner har allerede fått et "Du har et problem, trener for mye og spiser for lite"-intrykk av meg på grunn av moren min. Å snakke med moren min går ikke an, fordi hun har allerede satt opp sin mening, og uansett hva jeg sier, ender alltid diskusjonen opp med "jeg vil aldri høre ett ord om slanking i dette hus igjen!"
For det er nemlig tungt å konstant få nærmest kjeft for å gjøre det jeg synes er best med livet mitt, og som i tilegg gjør at selvtilliten min klatrer.

derfor spør jeg her; Har jeg et problem?

Innsendt av jente 17 år
(redigert)

Svar:

Hei.

Ut fra hva du beskriver her og du ikke har glemt noe, så har du et meget bra kosthold og ellers et bra forhold til både måltider og trening.
Det er veldig bra at du er bevisst hva du spiser, slik at usunn mat ikke blir regelen. Videre er det også viktig å tillate seg å spise kake og snop en gang i blant, slik du forteller. Å være ekstrem avholdende kan føre til motsatt effekt; at en får et anstrengt forhold til mat.

Du kan gjerne snakke med helsesøster på skolen om dette. Hun kan stille deg de tilleggsspørsmålene jeg ikke kan få svar på her.

Lykke til videre med en sunn livsstil : )
Vennlig hilsen helsesøster.

< Tilbake