Dette spørsmålet ble stilt 23.12.2008 og ble besvart 29.12.2008.

Spørsmål:

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne for jeg føler dere må få hele historien min for å skjønne noe, men det går ikke for historien min er som unniverset, kanskje litt mindre..
Men la meg begynne med noen opplysninger om meg:
*Jeg har i seks år sliti med tunge tanker, jeg har følt meg verdiløs, jeg har holdt på å ta selvmord.
*Jeg har endelig fått hjelp og går til psykolog en gang i uka og det har jeg gjort nå i to måneder.
*Hos psykologen fikk jeg også fortalt om det forferdelige forholdet til meg og mamma. Jeg hater hu for at hu ikke ser meg og hører meg. Hu har alltid rett. Hun kan brøle/skrike til meg som gjør meg syk og hun ser på meg med farlige truende øyne. Jeg har med andre ord bestemt meg for at hu ikke skal være en person i livet mitt.

Men så er det dett at jeg føler at psykologen ikke forstår meg helt. Hun er veldig snill og jeg elsker å være med hun men det er det at hun tror at det bare gjelder dette med mamma. Men det er så mye, mye mer! Jeg har angst trur jeg. Jeg har så mye sinne inni meg og det er så mye mer!!! Jeg klarer snart ikke mer! Jeg sitter her på lillejulaften og klarer ikke glede meg over jula! Jeg kommer til å gråte meg i søvn i morgen.

Nå skal jeg nevne noe av det som plager meg og som jeg sliter med:
Jeg er så trist og deppa! På 17.mai, julaften eller bursdagen min eller sånne store fester så blir jeg så trist. Jeg må gå vekk for meg selv og jeg er bare så trist! Jeg skjønner ikke hvorfor. Jeg klarer ikke å glede meg over noe! Jeg klarer ikke glede meg over juleferien for etter ferien er det skole, men et skal jeg komme litt nermere innpå.

En annen ting er at jeg isolerer meg! Dette hører kanskje litt rart ut men jeg orker ikke ha nettby/fecabokk lenger. Jeg vet ikke hvorfor men jeg skal slette det. Også er det det at jeg ikke vil være med vennene mine ut å gjøre ting. Det er bare èn jeg vil være med og det er søskenbarnet mitt som jeg sier alt mulig til. Hun elsker jeg å være med. Hun er den aller, aller bestevennen min men jeg har tre andre veldig gode venner som jeg ikke orker å være med i helgene eller etter skolen. Jeg må ljuge for å slippe unna.Hvorfor det? de har ad ikke gjort meg noe annet enn å være snille. I timene sitter jeg nederst i et hjørnet med stolen vendt mot besteveninna mi så jeg ser rett inn i veggen og hele klassen ser bare ryggen min.. (viss dere skjønte noe av dette) Det er så dorlig miljø i klassen min! Jeg blir heldigvis ikke mobba men jeg er ikke akkurat den mest populære i klassen kan man si.. Jeg har jo mange gode venner i klassen men det er noen gutter som så ofte er frekke mot meg.. eller er det bare jeg som føler det sånn? Det kan godt henne for selvtilitten min er på bånn. Jeg gurer meg til skolen vær kveld og på søndag er jeg bare deppa.. Lærerne jobber veldig med miljøet vårt men dte blir ikke bedre. På barneskolen ble jeg mobba i tre år og det ble de tre andre jentene i klassen min også. Vi var bare fire jenter og vi ble mobbet av ulike grunner... Jeg ble mobba fordi jeg var kristen. Og grunnen til at jeg ikke er så populær er vel fordi jeg ikke banner men er så "kjedelig". Selv syns jeg at jeg er en ganske kul jente som tør å gjøre skumle ting men de "kule" i klassen gir meg ikke en sjangse.. ( nå må dere ikke tru at jeg blir mobba på skolen). De bare snakker ikke så mye med meg og vennene mine..

Det er så mye!!!! Jeg kan ikke få sagt det men jeg vil bli sett!!!!! Jeg er så lei! Jeg blir så fort deppa og agresiv. Jeg skjønner ikke hva som skjer. Jeg kommer til å dø innvendig men kroppen kommer til å gå normalt på jorden. Det er så dritt. Jeg skjønner ikke hva jeg er så deppa for og hvorfor jeg vil ta selvmord men jeg har fått så nok!!!!


En annen ting er at jeg faktisk tenker ut planer om hvordan jeg skal drepe de slemme guttene i klassen. Jeg er ikke redd når jeg tenkerpå det men viss jeg finner ut at det ikke går tenker jeg ut en nye plan! Jeg tenker ut plan for å drepe! Hallo! Jeg er gal!

kan dere svare på hva som skjer med meg? Isolerer jeg meg? har jeg angst? Kommer psykologen til å forstå det eller må jeg fortelle det?

Svar:

Hei.

Jeg råder deg på det sterkeste til å til å ta opp disse spørsmålene med den psykologen som du går til. Det er svært viktig at du tar opp de tankene og følelsene du har med din psykolog, slik at denne får muligheten til å hjelpe deg på en best mulig måte. De fleste som går i slik behandling bruker tid på å bli kjent med den psykologen som en har. Jo mer informasjon du holder tilbake om deg selv, jo mindre vil psykologen kunne hjelpe deg. Psykologen har behov for at du forteller hvordan du har det og hva du trenger hjelp med, slik at dere kan jobbe mot en mål. Det betyr at du må ta opp de ulike problemstillingene som du beskriver her med henne. Det gjelder både dette med angst, isolering, depressive tanker, ditt forhold til din mor osv. Hvis du opplever at psykologen bare tenker at dine problemer handler om ditt forhold til din mor, så er det viktig at du sier fra til psykologen at det ikke er hele bildet.

Dine tanker om å drepe de slemme guttene i klassen høres ut som en svært aggressiv tenkning. Jeg vet ikke hva du mener med at du er gal, men tankene om å drepe er ikke det samme som at en kommer til å gjøre det. Jeg foreslår at du også tar opp disse tankene med din psykolog, slik at du gir deg selv en mulighet til å utforske hva dette handler om. 

Å gå i behandling kan være vanskelig, men det er like fullt noe som kan være svært bra på sikt. Det er særdeles viktig at du tar tak i dine problemer sammen med psykologen, slik at du finner ut av hva som skal til for at du skal kunne få til å endre på deg selv og din egen tenkning. Eller om det er forhold rundt deg som må endres for at du skal kunne få det bedre. Som mennesker er det langt vanskeligere å skulle forsøke og endre andre, men en kan skape endringer i seg selv, sin egen forståelse og sin egen måte å reagere på.

Lykke til framover!

Med hilsen psykologen

< Tilbake