Dette spørsmålet ble stilt 28.11.2008 og ble besvart 1.12.2008.

Spørsmål:

Gi meg én god grunn til å fortsette det drittlivet her!! Jeg er 19 år og har faktisk ingenting å leve for. Jeg lever for andre. Følgende er og har vært mitt liv:
- mobbet på barneskolen og delvis også ungdomsskolen
- ble tvangsmedisinert for ADHD da jeg var liten, har ikke denne sykdommen og har aldri hatt den
- hadde mange venner på barneskolen, helt til puberteten: da forsvant ALLE!
- siden har jeg ikke hatt venner i særlig grad
- føler meg bunnløst ensom: jeg mener det: jeg blir virkelig behandlet som luft hvor enn jeg går- Følt meg ensom siden 7./8. klasse
- dette på tross av at jeg er lojal, snill, omtenksom og lytter til andre. Jeg er også åpen og slenger ikke dritt
- har søsken som er mye mer vellykket enn meg på alle områder
- savner den skolen jeg gikk ut av nå(vgs) så utrolig, savner alle lærerne, som jeg alle kom godt utrolig godt overens med("kjærlighetssorg"), savner omtrent alt ved den skolen
- blitt presset til å begynne på et krevende studium selv om jeg ikke hadde lyst. Jeg tør ikke hoppe av, for da får jeg en enorm taperfølelse. Jeg tør ikke fortsette heller, for eksamen skremmer meg i og med at jeg ikke klarer å lese til den
- forholdet til foreldre er ikke det beste
- føler meg på den ene siden veldig ressurssterk. Jeg får til mye når jeg vil og har krefter(det har tidligere erstattet ensomheten, at jeg har fått selvtillit andre steder fra), men jeg har likevel lav selvtillit og ikke minst lav selvfølelse.
- føler meg utrolig udugelig og uselvstendig(i motsetning til vgs, der alt gikk strålende, bortsett fra det sosiale). Tør ikke flytte ut og orker ikke sette opp leseplaner eller lese før eksamen. Ser heller selvmordsfilmer og leser om det.
- føler meg utbrent
- legger meg alt for sent hver natt/morgen grunnet bekymringer
- har mye imot leger(grunnet arroganse og dårlige erfaringer), så den siste jeg skal gå til er en slik
- folk sier jeg er snill og morsom, men ingen viser det i form av kontakt eller anerkjennelse utover at de svarer når jeg gir dem komplimenter
- går regelmessig til terapeut og har så vidt skissert alvorlighetsgraden av mitt indre, men tør ikke si at jeg har direkte planer. Da legger de meg bare inn! VIl bare ha det godt, jeg! Vil ikke nødvendigvis dø..og vil ikke bli stengt inne på lukket! Alle sier at du ikke blir det, men det må da bare være tull! Det kalles lokking - for å få en til å snakke sant!
- er vel dypt deprimert?
- holder på med avskjedsbrev og har planlagt hvordan jeg skal gjøre det og når
- har forsøkt å hinte om dette til flere, men ingen bryr seg, eller jo: med en gang, og så er det glemt. Ikke noe mer snakk om..
- så hva nå? ingen ser jo at jeg er dypt deprimert og at jeg ønsker å sove bort dagene. Jeg lever ikke for meg selv lenger! Jeg lever for andre! Og når andre(dvs. absolutt alle) behandler meg som luft, så føler jeg det blir galt!
- jeg er kjemperedd for å miste min autonomi og bli tvangsinnlagt om jeg forteller noe. Her er jeg i det minste anonym
- lurer på hva jeg skal gjøre når jeg ikke vil slutte og ikke vil fortsette. Dermed har jeg satt meg fast i et problem det ikke uten negative konsekvenser går an å komme ut av
- jeg er så utrolig slapp, orker ikke gjøre noe lenger, bare være her hjemme og leser alt annet enn fagrelaterte ting selv om jeg faktisk går på forelesninger
- gråter en del
-redd for å bli fet selv om jeg er meget bevisst på å ikke trøstespise eller noe sånt

Ja, kanskje det holder.. hva skal jeg gjøre?? Jeg vil ikke fortsette studiehverdagen! Jeg vil bare reise bort! Jeg liker meg ikke i hverdagen! Jeg liker meg ikke hjemme! Jeg liker meg ikke på skolen, alle på kullet ignorerer meg totalt! Det er skremmende! Og det er så ufattelig vondt..

Svar:

Hei du på 19 år.

Jeg råder deg til å ta opp disse problemstillingene dine med den terapeuten som du går til. Det høres ikke ut som om du har det spesielt bra, og det er viktig at du tillater deg selv å få best mulig hjelp fra den terapeuten som du har. Så lenge du holder informasjon om deg selv tilbake, så kommer du ingen vei i terapien.

Du ønsker grunner til å fortsette å leve. Disse grunnene er det du selv som må jobbe fram. Alle mennesker har en grunn til å leve, selv om det ikke er like åpenbart til en hver tid. Å finne seg selv, sin egen mening, å tillate seg selv å utvikle seg selv så langt en klarer, er noe ethvert menneske kan gjøre. Dette krever selvsagt en innsats fra en selv, og ingen kan gjøre dette for andre.

Du har tanker om å gjøre slutt på alt, men dette handler ikke om et genuint ønske om å dø. Jeg forstår dine problemer på en slik måte at du sliter med å få hverdagen til å gå rundt nå, men det betyr ikke at det vil være slik for alltid. Du er inne i en vanskelig periode nå, men den må ikke vare for evig. Du hadde det bra på videregående skole, likte lærerne og savner denne tiden. Dette betyr at du har evnen til å kunne ha det bra også. Det er viktig at du jobber med å finne fram til disse sidene i deg selv nå, selv om du opplever å ha lite energi og overskudd. Det blir sjelden bedre av å grave seg ned i seg selv. Det er heller ikke spesielt bra å trekke seg unna andre, spise dårlig, sove lite osv. Kosthold og fysisk aktivitet er med på å regulere også psykiske problemer. Dette må du ta tak i slik at du kan skape en endring i din egen hverdag.

Å ta opp problemer med din terapeut, betyr ikke at du blir tvangsinnlagt ved en psykiatrisk avdeling. Jeg ser ingen grunn til at du skal tvangsinnlegges. Men det du trenger er å få jobbet med deg selv slik at du kan begynne og forandre på det som kan forandres på. Om det betyr at du skal bytte studie, så er det et valg som er viktig å gjøre. Svært mange starter på studier som de etter hvert ser at de ikke passet til. Du er på ingen måte den eneste som i så måte gjør endringer. Hvis du vantrives i kullet og vantrives med faget, så er dette ikke spesielt bra for deg. Å skulle ta sitt eget liv for å komme ut av en vanskelig situasjon, er likevel ingen konstruktiv løsning!

Ta tak i disse problemene som du har. Gjør noe aktivt med dette. Vær åpen til din terapeut, slik at du kan begynne og finne ut av hva som skal til for at du skal kunne oppleve ditt liv som bedre. Du sliter i forhold til studievalg, til familien din, til venner, og det er viktig at du tar tak i dette slik at du kan skape en endring. Selv om livet ditt synes meningsløst og vanskelig ut akkurat nå, så betyr ikke dette at du MÅ ha det slik for alltid. Når en opplever vanskeligheter, er det viktig å begynne og lete etter sine egne svar!

Lykke til framover!

Med hilsen psykologen

< Tilbake